Den hellige Sebald (lat: Sebaldus) ble født på 600- eller 700-tallet i Dacia, som sannsynligvis er Danmark, men man vet ikke sikkert. Andre kilder skriver at han var engelsk. Det er ikke en gang sikkert når han levde, noen kilder antar det var på 1000-tallet, men overleveringen vil ha det til at han var medarbeider til de hellige Willibald og Winnibald, og da må han ha levd på 700-tallet.
Etter legenden var Sebald kristen og av en fornem slekt (kongesønn?), og foreldrene sendte ham til Paris for å studere ved den berømte skolen der. Foreldrene valgte en kongelig prinsesse til hans brud, men han hadde allerede bestemt seg for å leve et kyskt liv til Guds ære, så med brudens tillatelse forlot han henne bryllupsnatten og dro ut i de ensomme skogene ved Vicenza i Italia, hvor han levde som eremitt i 15 år i bønn og studier av de hellige skrifter.
Etter en himmelsk tilskyndelse dro han til Roma, hvor han var under pontifikatet til den hellige pave Gregor II (715-31) samtidig med Willibald og Winnibald. Da pave Gregor II, eller hans etterfølger, den hellige pave Gregor III (731-41), sendte Willibald til Tyskland, ble Sebald med ham. Han levde som eremitt i Poppenreuth i Reichswald i Bayern, mellom elvene Regnitz og Pegnitz, vest for Nürnberg, mens han forkynte for sine hedenske naboer. Sine siste år tilbrakte han i et kloster ved Nürnberg i Bayern.
Han døde rundt 770. Allerede i 1072 var han Nürnbergs skytshelgen, og hans grav i den lille St. Peterskirken ved foten av Nürnbergs borgklippe var et valfartsmål på grunn av de mange undre som skjedde ved graven. Senere ble kirken omdøpt til St. Sebaldus. Denne ble mellom 1361 og 1372 erstattet av den nåværende vakre gotiske kirken St. Sebaldus. Den 26. mars 1425 ble Sebald formelt helligkåret av pave Martin V (1417-31). Originalbullen befinner seg i byarkivet i Nürnberg. Hans minnedag er 19. august og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans relikvier er nesten fullstendig bevart og oppbevares i den protestantiske sognekirken St. Sebaldus i Nürnberg, noe som er temmelig uvanlig.
Sebalds berømte gravmæle er et av kristenhetens mest bemerkelsesverdige relikvieskrin. Det er det best kjente arbeidet til sengotikkens berømte tyske malmstøper Peter Vischer, som arbeidet på det mellom 1505 og 1519 sammen med sine sønner. Det består av et oppsiktsvekkende bronsehylster rundt det gotiske relikvieskrinet av stanset sølvblikk fra 1397. Baldakinen som hvelver seg over kunstverket, regnes som et mesterverk innen bronsestøpningen. Relikvieskrinet inspiseres med 30-40 års mellomrom av representanter for byen og kirkene.
På gravmælet avbildes hans mirakler. I en scene fyller han en tom mugge med vin ut fra tomme luften, i en annen gir han en blind mann synet tilbake og i en tredje får han jorden til å åpne seg og svelge en spotter. Miraklet med istappene, som har gjort at Sebald er skytshelgen mot kaldt vær, avbildes også. Sebald skal ha tatt tilflukt i en bondes falleferdige rønne. Det var iskaldt ute og ikke stort varmere inne, for det fantes ikke noen form for brensel i huset. Da oppfordret han kvinnen i huset til å kaste istapper på glørne. Det gjorde hun, og de ga fra seg en sterk varme.
Sebald fremstilles nesten alltid som pilegrim med kappe og hatt. Hans attributter er stav, rosenkrans og skjell, ofte også en kirkemodell av St. Sebaldus i Nürnberg.