Vår Frue av Walsingham (1061)

Legenden forteller at i 1061, på den hellige Edvard Bekjennerens tid (1042-66), bodde den saksiske adelskvinnen Lady Richeldis de Faverches som enke på herregården nær landsbyen Little Walsingham noen kilometer fra havet i den nordlige delen av grevskapet Norfolk i East Anglia i England. En natt hadde hun i en drøm en visjon av Jomfru Maria, og i visjonen ble hun i ånden brakt til Nasaret. Der ba Maria henne om å bygge en nøyaktig kopi i Norfolk av Det hellige hus hvor hun var født, vokste opp og mottok Bebudelsen fra erkeengelen Gabriel om Jesu kommende fødsel.

Visjonen ble gjentatt tre ganger og Richeldis skaffet materialene til et hus på 23'6" x 12'10" (716 x 391 cm) i henhold til den planen hun hadde fått. Da tømrerne ikke kunne gjøre det ferdig på det stedet som hadde blitt valgt, ble det flyttet og reist av englehender på et sted to hundre meter unna mens hun holdt en bønnevigilie.1 Huset gikk senere i arv til hennes sønn, Geoffrey de Faverches. Disse detaljene finnes i et manuskript fra 1400-tallet til en gammel engelsk ballade. Selv om vi ikke kan være sikre på at alle detaljene i denne historien representerer historiske fakta, er det sikkert at da Geoffrey de Faverches leverte videre formynderskapet for Det hellige hus, etterlot han seg instruksjoner for byggingen av et kloster (priorat) like sør for Det hellige hus i Walsingham. Helligdommens berømmelse vokste langsomt, og dette klosteret ble overtatt av en gruppe augustinerkanniker en gang mellom 1146 og 1174 og huset ble innlemmet innenfor klosterets murer.

Helligdommens berømmelse fortsatte å vokse, og i flere århundrer var det et valfartsmål for alle klasser. Dit kom troende fra alle deler av England og fra kontinentet på en tid da det var så å si umulig å reise til Roma og Santiago de Compostela. Målet for valfarten var den enkle trekonstruksjonen som Richeldis var bedt om å bygge. En kirke ble bygd rundt huset for å beskytte det mot naturelementene. I 1347 ble det grunnlagt et fransiskanerkloster i Walsingham av Elizabeth de Burgh, grevinne av Clare. I 1381 ble England gitt til Vår Frue som hennes medgift av kong Richard II i Westminster Abbey.

Den 10. mai 1291 skal Det hellige hus i Nasaret ha blitt fraktet bort av engler for å unnslippe de muslimske invasjonene. Huset ble brakt til et sted nær byen Trstat (Tersato/Tersatz) i Dalmatia, men etter tre år der ble det brakt videre over Adriaterhavet til et sted nær Ancona. Det flyttet seg to ganger til før det slo seg til ro i Loreto. Vi skal merke oss at i Walsingham ble legenden om «Vår Frues hus» nedskrevet i en ballade rundt 1465 og er dermed eldre enn tradisjonen om translasjonen i Loreto. Kuriøst nok ligger både Walsingham og Loreto et kort stykke fra havet.

Kannikene i Walsingham fikk mange landeiendommer, leieinntekter og kirker i gave, og mange mirakler skjedde ved Vår Frues helligdom. Da det ble ødelagt i 1538 hadde Walsingham blitt et av de største religiøse sentrene i England etter Glastonbury og Canterbury. Henrik III (1216-72) kom på valfart til Walsingham i 1241, Edvard I (1272-1307) kom elleve ganger mellom 1280 og 1296, Edvard II (1307-27) i 1315, Edvard III (1327-77) i 1361, kong David II av Skottland (1329-71) i 1364, Richard II (1377-99) og dronning Anne i 1303, dronning Johanna i 1427, Henrik VI (1422-61/1470-71) i 1455, Edvard IV (1461-70/1471-83) i 1468, Henrik VII (1485-1509) i 1487 og Henrik VIII (1509-47) i 1513. Som oppfyllelse av et løfte valfartet Erasmus dit fra Cambridge i 1511 og etterlot som sin offergave et sett med greske vers som uttrykte hans fromhet. Tretten år senere skrev han sin drøfting av valfarter, hvor Walsinghams rikdom og prakt ble fremhevet og noen av de påståtte miraklene rasjonalisert. Vår Frue av Walsingham var kjent for Erasmus som Diva Parathalassia.

I 1534 ble Walsingham et av de første klostrene i England som undertegnet supremati-eden (The Oath of Supremacy), og dermed anerkjente kong Henrik VIIIs ekteskap med Anne Boleyn og hans tittel som overhode for Kirken i England. Under reformasjonen bestemte kon Henrik VIII seg for å ødelegge alle klostre som fortsatt viste troskap til paven. Mens den siste prioren Richard Vowell viste krypende respekt for Cromwell i 1537, ble subprioren Nicholas Mileham anklaget for å konspirere for å gjøre opprør mot undertrykkelsen av de mindre klostrene, og på spinkle bevis ble han dømt for høyforræderi og hengt utenfor klostermurene sammen med legmannen George Guisborough. I juli 1538 ga prior Vowell sin tilslutning til ødeleggelsen av klosteret i Walsingham og den 4. august undertegnet han overgivelsen av klosteret. Deretter hjalp han kongens kommisjonærer med å fjerne statuen av Vår Frue og mange av gull- og sølvornamentene og i den allmenne plyndringen av helligdommen. Statuen ble brakt til London for å brennes.

For sitt villige samarbeid mottok prioren en pensjon på hundre pund i året, en stor sum i de dager, mens femten av kannikene fikk pensjoner som varierte fra fire til seks pund. Etter at helligdommen var demontert og prioratet ødelagt ble tomten solgt etter Henrik VIIIs ordre til en Thomas Sidney for nitti pund, og et privat bolighus ble deretter reist på stedet. Det som var igjen av klosterbygningene, ble brukt som skur av bøndene i de neste tre århundrene. Den elisabethanske balladen A Lament for Walsingham uttrykker noe av det folket i Norfolk følte ved tapet av sin praktfulle helligdom for Vår Frue av Walsingham. Det står i dag igjen noen ruiner av det gamle klosteret, den største delen er det praktfulle østvinduet.

I byen Kings Lynn i Norfolk ble det bygd en katolsk kirke i 1845 etter at straffelovene mot katolikker var blitt opphevet. Stedets katolske prest, p. John Dalton, fikk selveste Augustus Pugin til å tegne den lille Bebudelseskirken. På slutten av 1800-tallet kjøpte prinsen av Wales, som skulle bli kong Edvard VIII noen måneder i 1936, det enorme godset Sandringham og bygde sitt drømmehus der. Det ble hans favorittresidens, både før og etter at han ble konge, og det var der han underholdt sine gjester. Han var en stor kosmopolitt, så mange av hans gjester var utenlandske, og dermed for de flestes tilfelle, katolikker. For å gå til messe måtte de dra til Kings Lynn, men tilstanden til den lille kirken var både ukomfortabel og urovekkende. Prinsen, som var en stor velgjører for middelalderkirker i denne delen av Norfolk, kom i 1888 sammen med sogneprest George Wrigglesworth for å diskutere hvordan forholdene kunne bedres.

Prinsen av Wales betalte for en full undersøkelse av kirken, og den ble funnet å være falleferdig. Som så mange bygninger i denne delen av Norfolk, var fundamentene i bevegelse i den myke, sumpete grunnen. Det ble klart at en ny kirke måtte bygges, og prinsen bidro med femti Guineas, som ville vært 10.000 pund i dagens penger, for å sette i gang innsamlingen. men dette var et fattig sogn, og til slutt måtte bispedømmet Northampton gripe inn, kanskje delvis på grunn av forlegenhet, og byggingen av en ny kirke kunne begynne. Den ble fullført i februar 1897 etter tegninger av arkitekt Walter Lynn.

Sogneprest George Wrigglesworth var svært interessert i eldre historie, og han benyttet anledningen til å berike kirken med noe som sto hans hjerte nært. I middelalderen var Englands største valfartsmål helligdommen i Walsingham, rundt tre mil unna og beliggende i Bebudelsessognet i Kings Lynn. Mange pilegrimer kom i land i Kings Lynn, og The Red Mount chapel fra 1485, hvor de hørte den første messen i Norfolk før de dro av gårde på resten av reisen, er fortsatt bevart.

Wrigglesworth kjøpte en statue av Jomfruen og barnet fra Oberammergau, og da den kom til jernbanestasjonen i Kings Lynn ble den møtt med store seremonier og glede. Hundrevis av mennesker bar den rundt The Red Mount chapel og deretter til Bebudelseskirken, hvor den ble tronsatt. Femten lamper ble tent for å brenne foran den, en for hvert mysterium i Rosenkransen. Prosesjonen ble en årlig begivenhet.

Tilfeldigvis kunne Charlotte Pearson Boyd (d. 1906), et menighetsmedlem og konvertitt fra anglikanismen, på denne tiden kjøpe The Slipper Chapel, som ble bygd omkring 1340 rundt to kilometer sør for Walsingham, i det som nå er den lille landsbyen Houghton St. Giles, og ble viet til den hellige Katarina av Alexandria. Dette kapellet var det siste på ruten for pilegrimene som var på vei fra Kings Lynn til Walsingham, Englands Nasaret. Katarina var skytshelgen for pilegrimer til Det hellige Land, og hennes riddere beskyttet veiene til Nasaret under korstogene. Hennes grav finnes i klosteret på Sinaifjellet i Bebudelsesbasilikaen. På samme måte som Moses tok av seg skoene på Sinaifjellet fordi han var på hellig grunn, pleide også pilegrimene å ta av seg skoene i The Slipper Chapel og gå barføtt de siste to kilometerne til Det hellige hus i Walsingham. Denne skikken ga kapellet sitt navn (slipper = tøffel).

Kapellet klarte å slippe unna ødeleggelsene ved reformasjonen og ble deretter brukt som fattighus, deretter som smie, som kufjøs og som låve, før Charlotte Boyd kjøpte det i 1896 og donerte det til Downside Abbey. Hun engasjerte arkitekten Thomas Garner til å restaurere kapellet, og herrene Rattee og Kett fra Cambridge ble ansatt som murere.

I 1897 gjenetablerte pave Leo XIII (1878-1903) den gamle helligdommen for Vår Frue av Walsingham i Kings Lynn. Bebudelseskirken ble et valfartsmål for katolikker fra hele England, og snart fant også de første post-reformatoriske valfartene sted til The Slipper Chapel og til Walsingham. Det ble også snart arrangert valfarter fra Lynn til Houghton og tilbake.

Men i en generasjon eller mer viste Den katolske kirke liten entusiasme for helligdommen. Grunnen var at på 1800-tallet var mange katolikker i England og Irland ikke fornøyd med forsøkene fra kardinal Manning og andre på å fremme offentlige andakter, prosesjoner og ritualer. De troende var vant med et mer reservert uttrykk for bønn. Recusant-familiene betraktet en slik praksis som «uengelsk» import fra utlandet. Som en konsekvens hadde det gjenskapte helligdommen i Walsingham i begynnelsen liten innvirkning på engelsk katolisisme.

Slik kunne situasjonen ha forblitt hvis det ikke hadde vær for en anglikansk prest ved navn Alfred Hope Patten. I 1921 ble han utnevnt til anglikansk sogneprest av Walsingham, og han antente en anglikansk interesse for den pre-reformatoriske valfartstradisjonen, selv om hans ideer i begynnelsen skapte opprør i store deler av Church of England. Det var hans ide å få laget en ny statue av Vår Frue av Walsingham basert på det bildet som var avbildet i seglet for det middelalderske klosteret. Statuen av Vår Frue ble i 1922 satt opp i sognekirken St. Mary, og fra første stund samlet mennesker seg rundt statuen for å be. I 1923 ble den første anglikanske valfarten til Walsingham arrangert.

I løpet av 1920-tallet vokste pilegrimsskaren betydelig, og til slutt ble det åpnet et pilegrimshospits for dem. I 1931 hadde han samlet inn nok penger til å bygge en anglikansk helligdom inne i selve landsbyen Walsingham. Et nytt Hellig Hus ble bygd inne i en liten pilegrimskirke nord for ruinene av det gamle klosteret, på det stedet som ble hevdet å være den originale plasseringen, og statuen ble overført dit med stor høytidelighet. I 1938 ble denne kirken utvidet for å danne den anglikanske helligdommen for Vår Frue av Walsingham. P. Patten kombinerte stillingene som sogneprest og administrator av den anglikanske helligdommen til han døde i 1958.

Det ble tvingende nødvendig for Den katolske kirke å ha et mer imponerende nærvær i området. I 1940 ble The Slipper Chapel overdratt til bispedømmet Northampton. I 1934 ble helligdommen for Vår Frue av Walsingham flyttet fra Kings Lynn til Houghton St Giles. Kardinalerkebiskop Francis Alphonsus Bourne av Westminster (1903-34) ledet en prosesjon på 10.000 pilegrimer fra Bebudelseskirken i Kings Lynn til The Slipper Chapel. En ny statue var blitt designet av professor E. W. Tristram fra detaljene på prioratets segl fra 1400-tallet. Statuen ble tronsatt den 19. august 1934 ved denne første nasjonale valfarten, og ved den anledningen utropte de engelske katolske biskopene med pavens tillatelse Slipper Chapel til den romersk-katolske nasjonalhelligdommen for Vår Frue i England. Den første katolske messen siden reformasjonen var blitt feiret i The Slipper Chapel den 15. august 1934, og den 8. september 1938 ble kapellet re-konsekrert av biskop Laurence William Youens av Northampton (1933-39). Statuen av Jomfruen og barnet fra Oberammergau ble værende igjen i Bebudelseskirken i Kings Lynn, hvor den fortsatt står.

Den viktigste andaktsgjenstanden i The Slipper Chapel er fortsatt statuen av Vår Frue av Walsingham. Men i 1954 ga biskop Thomas Leo Parker av Northampton (1940-67) Monsieur Marcel Barbeau i oppdrag å skjære ut en ny statue. Han brukte som sin modell Mme. Marcelle Mandar (d. 1964). Den 15. august 1954 ble denne statuen høytidelig kronet nær stedet for den opprinnelige helligdommen på vegne av pave Pius XII (1939-58) av erkebiskop Gerald Patrick Aloysius O'Hara, apostolisk delegat til England (1954-63) foran en folkemengde på mellom 10.000 og 20.000 mennesker. Kronen ble laget av Mr. W. F. Knight fra Wellingborough og brukes nå bare ved spesielle anledninger. Statuen står på en spesiell trone i The Slipper Chapel.

Maria slik hun æres i Walsingham er fremstilt som en enkel kvinne og mor. Hun sitter på Visdommens trone, midt i Kirken som er representert av de to søylene som symboliserer Himmelrikets port, med syv ringer som et tegn på de syv sakramentene og Den Hellige Ånds syv gaver. Tronens buete rygg minner oss om regnbuen som ble satt som et tegn på Guds troskap til hans skapelse. Vår Frue er kledd i guddommelighetens blå farge, moderskapets hvite farge og jomfruelighetens røde farge. I hånden holder hun et liljesepter med tre blomster fordi hun var jomfruelig før, under og etter Frelserens fødsel. Som Den nye skapningens kvinne, den nye Eva, knuser hun under sine føtter en paddestein som symbol på ondskapens makt. Som Himmelens dronning og dronning av England, hennes medgift, er hun kronet med en saksisk krone. På sin mors kne er Jesusbarnet som i kraft av å være Ordet som ble kjød, holder evangelieboken. Han strekker ut sin høyre hånd i en dobbel gest av velsignelse og beskyttelse av sin mor.

I 1937 etablerte kapusinermunker et hus i Walsingham, men de trakk seg ut igjen i 1948. I 1938 ble Den hellige Ånds kapell bygd som et tilbygg til Slipper Chapel for å utvide dette. I 1953 ble østvinduet i The Slipper Chapel installert med bilder fra definisjonen av dogmet om Marias opptakelse i 1950, laget av Geoffrey Webb. I 1997 ble vestvinduet installert som en gave fra The Guild of Our Lady of Ransom for å markere hundreårsjubileet for de moderne valfartene, og det er laget av Alfred Fisher. I 1945 var den første messen etter reformasjonen feiret i klosterruinene organisert av den amerikanske hæren. I 1946 ble den første benediksjonen i ruinene organisert av Unionen av katolske mødre.

Siden gjenopprettelsen av det engelske hierarkiet i 1850 hadde Walsingham tilhørt bispedømmet Northampton. Men i 1976 ble bispedømmet East Anglia opprettet med territorium tatt fra Northampton, og Walsingham er nå en del av dette bispedømmet og Vår Frue av Walsingham er dets skytshelgen. I 1950 ble en midlertidig katolsk kirke viet til Bebudelsen bygd i Walsingham. Den nye kirken ble ferdig i oktober 2006 og dedikasjonen skjedde på festen for Herrens bebudelse, den 26. mars 2007.

I september 1980 begynte byggingen av Forsoningskapellet ved The Slipper Chapel, noe som utvidet helligdommen betydelig. Denne enorme, låvelignende bygningen er en av de største katolske kirkene i East Anglia. Den erstattet et utendørs alter med kapell for å huse det stadig økende antall pilegrimer. Kapellet ble velsignet av kardinalerkebiskop George Basil Hume av Westminster (1976-99) ved den nasjonale valfarten i 1981 og det ble konsekrert av biskop Alan Clark av East Anglia (1976-94) den 22. mai 1982. Kapellets stil er tatt fra en typisk Norfolk-låve. Det store taket holdes oppe av stålbjelker, og rommet har en glimrende akustikk. Kapellet har 400 sitteplasser, men mange flere fyller regelmessig ytterkantene på store valfartsdager. Koret kan også åpnes slik at alter blir fokuspunkt for pilegrimene utendørs. Alteret, som var en del av utendørskoret, var en gave fra Unionen av katolske mødre i 1973 og er laget av polert Aberdeen-granitt. Det ble flyttet inn i det nye kapellet og re-konsekrert, og da ble det lagt ned relikvier av de hellige Laurentius av Roma (d. 258), Thomas Becket (d. 1170) og Thomas More (d. 1535).

I 1961 ble det foretatt arkeologiske utgravinger i klosterruinene, og det nøyaktige stedet for den originale helligdommen ble slått fast. I 1968 overtok maristpatrene ansvaret for den katolske helligdommen.

Tidligere anerkjente verken anglikanere eller katolikker hverandres eksistens i Walsingham. Men ting begynte langsomt å forandres, og i 1980 besøkte erkebiskopen av Canterbury The Slipper Chapel, og i 1996 ba den anglikanske biskopen av Norwich i The Slipper Chapel under sin valfart for å markere bispedømmet Norwichs 900-årsjubileum. Men det store omslaget kom da pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte England i 1982 og feiret messe på Wembley stadion med statuen av Vår Frue av Walsingham på alteret. Statuen var plassert der av direktøren for den katolske helligdommen og administratoren for den anglikanske helligdommen. Etter det har anglikanere og katolikker anerkjent hverandre i sine publikasjoner og begivenheter.

I 1993 presenterte den katolske bispekonferansen for England og Wales et forslag til ny liturgisk kalender for England og Wales. Dette forslaget ble endelig godkjent av Vatikanet i 2000 og ble satt i verk fra Første søndag i advent 2000. Blant endringene var innføringen av en egen fest for Vår Frue av Walsingham som skulle feires som minnedag (fest i East Anglia) den 24. september. Denne dagen ble feiret for første gang den 24. september 2001.

Festen erstatter den gamle festen for Our Lady of Ransom, som var den eneste Mariafesten særegen for England. Andakten for Our Lady of Ransom kom til å uttrykke engelske katolikkers lengsel etter å levere Marias medgift tilbake til henne. The Guild of Our Lady of Ransom har langvarige forbindelser med helligdommen i Walsingham, og det er usannsynlig at den gamle tittelen Our Lady of Ransom vil forsvinne fullstendig. Det vil heller ikke tittelen Our Lady of Mercy, som også assosieres med 24. september.

Den anglikanske festdagen er 15. oktober.