Vår Frue av Laus (1664)

Før Maria-åpenbaringene som skapte de store franske Maria-helligdommene i La Salette (1846), Lourdes (1858) og Pontmain (1871), hvor tusenvis av pilegrimer valfarter årlig, fantes helligdommen i Laus, hvor pilegrimene søkte forbønn fra Maria, Synderes tilflukt (Refuge des pécheurs). Le Laus ligger ved foten av Alpene i den historiske regionen Dauphiné i det sørlige Frankrike, åtte mil sør for La Salette og like sørøst for Gap, i det som nå er departementet Hautes-Alpes i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur, nær grensen til Italia. Navnet betyr innsjø (fr: Lac) på den lokale dialekten ettersom det en gang var en sjø i bunnen av dalen. I 1664 bodde det tyve familier i den lille landsbyen, spredt i små hytter. Innbyggerne hadde bygd et kapell viet til Bebudelsen, og det var her Vår Frue valgte å vise seg for en ung gjeterjente.

Den ærverdige Benedikta Rencurel (fr: Benoîte) ble født den 16. september 1647 i landsbyen Saint-Étienne d'Avançon ved Laus. Hennes foreldre var gode katolikker og levde beskjedent av sine henders arbeid. Da Benedikta ble født, hadde de allerede datteren Madeleine, og en tredje datter, Marie, ble født fire år senere. Familien var fattig, og deres situasjon ble enda verre da Benediktas far, Guillaume Rencurel, døde da hun var syv år gammel. Kreditorene hadde ingen medlidenhet med Benediktas mor, og familien havnet i den ytterste fattigdom.

Det var ingen skole i Saint-Étienne d'Avançon, så Benedikta lærte aldri å lese og skrive. Hennes mor hadde lært barna Fadervår, Ave Maria og Trosbekjennelsen, og ellers fikk hun sine eneste instruksjoner i søndagsmessen. Der lærte hun at Maria er Guds nådefulle mor, og dette vekket i henne en lengsel etter å se henne. Benedikta var en kontemplativ sjel og elsket å be i lange perioder. Madame Rencurel giftet seg aldri igjen, og barna måtte tidlig arbeide for å forsørge familien. Da Benedikta var tolv år gammel, sendte hennes mor henne ut for å arbeide som sauegjeter for to arbeidsgivere på samme tid. Benedikta var ikke bare til hjelp, men også beskyttelse for sin mor. En dag da hun så noen menn nærme seg huset og hun løp for å advare moren, jagde hun bort en av dem som våget å tilby henne penger til gjengjeld for hennes dyd.

Mens Benedikta passet på sauene, var hennes favorittbeskjeftigelse å be rosenkransen. Da hun ble tretten år gammel, tok hun Evangeliet svært alvorlig, og da hennes landsby var hardt rammet av dårlige avlinger, nektet hun seg selv mat og ga sitt eget brød til yngre barn som sultet.

I mai 1664 var hun blitt seksten år gammel og ba rosenkransen mens hun holdt øye med flokken. Da kom det plutselig en gammel og ærverdig mann, kledd i klærne til en biskop fra den tidlige Kirken, opp til henne og sa: «Min datter, hva gjør du her?» Hun svarte: «Jeg ser etter sauene mine, ber til Gud og ser etter vann å drikke». «Jeg skal hente litt til deg», sa den eldre herren og gikk til kanten av en kilde Benedikta ikke hadde sett. «Du er så vakker», sa hun, «er du en engel, eller Jesus?» «Jeg er Mauritius, som det kapellet her i nærheten [da i ruiner] er viet til. (…) Min datter, ikke kom tilbake til dette stedet. Det tilhører et annet område, og vaktene vil ta flokken din hvis de finner den her. Gå til dalen overfor Saint-Étienne. Der vil du se Guds mor». «Men min herre, hun er i himmelen, hvordan kan jeg se henne der?» «Ja, hun er i himmelen, men også på jorden når hun vil det».

Svært tidlig neste morgen førte Benedikta i all hast sin flokk til det indikerte stedet, Vallon des Fours («ovnedalen»). Den hadde sitt navn fordi høyden overfor denne dalen inneholdt gips, som landsbyens innbyggere utvant og brant i ovner for å lage murpuss til sine bygninger. Benedikta hadde akkurat kommet til en liten hule som var på stedet, da hun så en dame av enestående skjønnhet som holdt et ikke mindre vakkert barn i hånden. Hun ble helt fortryllet av synet. Til tross for hva den hellige Mauritius hadde sagt kunne den naive gjeterjenta forestille seg at hun var i Guds mors nærvær. Hun trodde at hun så en vanlig dødelig og sa svært uskyldig:

«Vakre frue, hva gjør De her? Kom de for å kjøpe noe murpuss?» Deretter la hun til uten å vente på svar: «Ville De være så snill å gi oss dette barnet? Han ville glede oss alle». Kvinnen smilte uten å svare. Benedikta var sjarmert og overvunnet og beundret den vakre kvinnen. Da det var tid for et måltid, tok hun et stykke brød og sa: «Vil De spise med meg? Jeg har noe godt brød, og vi kan dyppe det i kilden». Kvinnen smilte igjen og fortsatte å la henne nyte sitt nærvær mens hun gikk inn i og kom ut av hulen i fjellet, nærmet seg Benedikta og beveget seg bort fra henne. Da kvelden kom, tok hun barnet i armene, gikk inn i hulen og forsvant.

Neste dag og de følgende fire månedene kontemplerte Benedikta på dette stedet over englenes glede og himmelens utsmykning. Gjetergjentas ansikt var forvandlet helt fra starten og hun delte sin lykke med alle i glad enkelhet. Da folk så forandringen i henne, begynte de å undre seg: «Hva om det skulle være Den hellige Jomfru hun har sett?» Benedikta visste ikke selv, og hun turde aldri spørre kvinnen som ga henne all denne gleden, hvem hun var.

Før Jomfruen gjorde Benedikta til sin venn og utdeler av hennes nåde, knyttet hun gjeterjentas sjel tett til seg med uimotståelig tiltrekning. Så etter to måneders taushet gjorde hun henne til sin elev og begynte å snakke med det formål å undervise, prøve og oppmuntre henne. Himmeldronningen la seg på nivået til fjelljentas uopplyste sinn og nedlot seg til en fortrolighet som ville overraske oss om vi ikke visste at Marias godhet er endeløs. En dag inviterte vår ømme mor Benedikta til å hvile ved hennes side, og det trette barnet gikk fredfullt for å sove på kanten av Jomfruens kappe. En annen gang gjorde hun som mødre gjør når de lærer sine barn bønner, og fikk Benedikta til å gjenta ord for ord Det lauretanske litani, og deretter påla hun henne å lære det videre til jentene i Saint-Étienne og å gå til kirken sammen med dem hver kveld for å synge det der.

Vår Frue ønsket å fordype Benediktas åndelige liv, og for å lære henne til å bli fullstendig sjenerøs, ba hun om å få gjeterjentas geit. Benedikta var svært knyttet til dette dyret, som hun passet på nærmest som et kjæledyr. Til tross for den kjærligheten hun følte til kvinnen, nektet Benedikta å gi henne geita. Hun hadde ennå ikke nådd det stadiet av åndelig utvikling hvor hun var villig til å gi avkall på alt. Med en mors mildhet og tålmodighet formet Jomfruen henne gradvis med henblikk på hennes fremtidige misjon. Den fromme unge jenta var fortsatt udannet, temmelig sta og utålmodig. Før Jomfru Maria personlig avslørte sitt eget navn, ga hun Benedikta en innføring i den rollen hun skulle komme til å spille hele livet: Å arbeide for omvendelse av syndere gjennom bønn, offer og et spesielt kall til formaning, for Gud hadde gitt henne den nådegaven å lese hjertene. Derfor fikk hun senere ofte den tunge oppgaven å korrigere sjeler og avsløre deres sørgelige forfatning for dem. Når det var nødvendig, ville hun minne dem om deres glemte eller skjulte synder og formane dem til å rense seg for dem.

Blant mange andre omvendelse skjedde en så slående at den gjorde åpenbaringen svært troverdig. Benedikta hadde fortalt sin arbeidsgiver, fru Rolland, om åpenbaringene, en kvinne som overhode ikke hadde noen interesse for religion. Men hun ble nysgjerrig og ønsket å se med egne øyne hva som foregikk. En dag før daggry gikk hun i hemmelighet til hulen, gikk inn før Benedikta og gjemte seg bak en klippe. Benedikta ankom, og rett etter så hun den vakre kvinnen. Maria sa: «Din frue er der borte og gjemmer seg bak klippen. Be henne om ikke å sverge med navnet Jesus, fordi om hun fortsetter med det, blir det ikke noe Paradis for henne: Hennes samvittighet er i en vært dårlig tilstand; hun burde gjøre bot». Arbeidsgiveren hadde ikke sett kvinnen, men hadde hørt det hele, og hun lovte gråtende å forbedre seg. Og hun holdt sitt ord, begynte å motta sakramentene igjen og levde resten av sitt liv som en god kristen.

Nyheten om åpenbaringene begynte å spre seg, og folk snakket om dem overalt. Mange trodde på dem, men flere andre var mistroiske og behandlet den unge gjeterjenta som en falsk mystiker. Blant de mange som støttet Benedikta, var de små jentene fra St. Stefan (Saint-Étienne), som i likhet med henne elsket Maria av hele sitt hjerte. Etter at Benedikta hadde lært dem Det lauretanske litani, sang de det også hver kveld i kirken med priorens tillatelse. Laus ligger i bispedømmet Embrun, og siden 1638, det året da kong Ludvig XIII (1610-43) viet Frankrike til Maria, hadde Det lauretanske litani vært sunget regelmessig i katedralen i Embrun.

Da rapportene om åpenbaringene spredte seg ytterligere, bestemte magistraten av Avançon, François Grimaud, en god katolikk og en mann av stor integritet, seg for å gjennomføre en granskning. Etter seriøse undersøkelser konkluderte han med at Benedikta ikke bedro noen, og hun var heller ingen svindler eller mentalt syk. Han merket seg også at Benedikta ikke hadde spurt Vår Frue om å avsløre sin identitet, så å si. På magistratens anmodning, selv om det personlig kostet henne en god del, ble Benedikta den 29. august nødt til å spørre: «Min gode frue, jeg og hele folket på dette stedet har vanskelig for å vite hvem De er. Kunne De ikke være vår gode Guds Mor? Vær så snill å si det til meg, så skal vi bygge et kapell her for å ære Dem».

Den himmelske åpenbaringen svarte at det ikke var nødvendig å bygge noen ting der fordi hun hadde valgt et hyggeligere sted. Deretter la hun til: «Jeg er Maria, Jesu mor. Du vil ikke se meg her mer, og heller ikke på en tid». Deretter så ikke Benedikta sin himmelske frue mer på en hel måned. Dette kastet henne ut i en så dyp sorg at uten himmelens hjelp ville hun ikke ha overlevd.

Endelig den 29. september 1664 så hun den hellige Jomfruen igjen, på den andre siden av elven Avence, halvveis oppe i bakken som førte til Laus. Hun utbrøt: «Å gode mor! Hvorfor har De så lenge fratatt meg gleden over å se Dem?» Den gamle trebroen over den flomstore bekken var ødelagt, så hun krysset den på ryggen av sin kjære geit og kastet seg for Himmeldronningens føtter. Den salige jomfruen svarte: «Fra nå av vil du bare se meg i det kapellet som ligger i Laus». Og Maria viste henne stien som gikk opp og over bakken mot Laus, en landsby som Benedikta hadde hørt om, men aldri besøkt, ettersom hun bodde i landsbyen Saint-Étienne d'Avançon.

I 1640 hadde noen fromme fjellinnbyggere bygd et lite kapell viet til Notre-Dame de bon Rencontre («Vår Frue av det gode møtet», det vil si Bebudelsen) dypt inne i ødemarken i Laus. De hadde gjort det for å kunne samles der til bønn når mye vann i bekken hindret dem i å gå til sognekirken i Saint-Étienne. Utvendig så det beskjedne huset med halmtak ut som alle de andre små husene, litt over 2x2 meter, og det hadde et gispalter hvor den eneste utsmykningen var to lysestaker av tre og et ciborium av tinn. Men det var der Himmeldronningen ventet på den unge gjeterjenta.

Siden Benedikta aldri hadde hørt om kapellet, gikk hun dagen etter lenge rundt og lette etter det mens tårene rant. Hun gikk hit og dit og stanset ved inngangen til alle husene mens hun forsøkte å kjenne den «gode duften». Til slutt oppdaget hun den nær en dør som var etterlatt på gløtt. Da hun gikk, fant hun sin vakre frue stående på et støvdekt alter. «Min datter, du har lett flittig etter meg, og du skulle ikke ha grått. Men likevel har du gledet meg ved ikke å være utålmodig». Benedikta aksepterte ydmykt denne bemerkningen og la deretter med tristhet merke til alterets sørgelige forfatning. «Velbårne frue, vil De at jeg skal legge forkleet mitt under Deres føtter? Det er svært hvitt».

«Nei. (…) Snart vil ikke noe mangle her – verken messeklær eller alterduk eller lys. Jeg vil at en stor kirke skal bygges på dette stedet, sammen med en bygning for noen få residerende prester. Kirken vil bli bygd til ære for min kjære sønn og meg selv. Her vil mange syndere bli omvendt. Jeg vil vise meg for deg ofte her». «Bygge en kirke», utbrøt Benedikta, «men det finnes ikke noen penger til det her!» «Ikke vær engstelig. Når tiden kommer for å bygge, vil du finne alt du trenger, og det vil ikke vare lenge. Småmyntene fra de fattige vil sørge for alt. Ingenting skal mangle».

Gjennom hele vinteren 1664-65, til tross for de fire kilometerne som skilte landsbyen Saint-Étienne fra kapellet i Laus, gikk Benedikta opp dit hver eneste dag, og der så hun ofte Jomfruen. Vår Frue sa til henne: «Be kontinuerlig for syndere». Ofte nevnte hun navnet på dem hun ville at Benedikta skulle be for. På denne måten formet Jomfruen Benedikta for hennes oppgave, som var å hjelpe prester i skriftemålets tjeneste og omvendelsen av syndere. Fra 1665 ba den hellige Jomfruen henne om å slutte å gjete sauer for å kunne vie seg til misjonen.

Jomfruen hadde sagt til Benedikta: «Jeg ba min sønn om Laus for omvendelsen av syndere, og han har innvilget mitt ønske». Guds Mors ord ble snart oppfylt. Da nyheten om de fortsatte åpenbaringene spredte seg, økte antall besøkende til Laus kontinuerlig. Nådebevis og velsignelser ble øst ut over sjeler, og mennesker kom først i hundrevis og senere i tusenvis for å be i det usle kapellet. Helbredelser av alle slag florerte og syndere ble omvendt i stort antall. Den 25. mars 1665, mindre enn ett år etter den første åpenbaringen, kom en enorm folkemengde til det en gang forlatte kapellet. Samme år den 3. mai, festen for det hellige Kors, samlet 35 sogn seg der, hver av dem gående bak sitt eget banner. Altere og skriftestoler måtte settes opp utendørs for å tilfredsstille folkets fromhet. Prester fra området kom for å gi en hjelpende hånd til p. Fraisse, sognepresten i Saint-Étienne, og for å høre de mange skriftemålene.

Klokelig nok kom ikke bispedømmets myndigheter med noen avgjørelse, men de ga tillatelse til at det ble feiret messer i kapellet. Det var på dette tidspunkt at kannik Pierre Gaillard, generalvikar for bispedømmet Gap, entret scenen. Han skulle snart bli pilegrimsdirektør, og senere skrev han flere autoritative beretninger. Han hadde opprinnelig kommet av nysgjerrighet i august 1665, men han ba om og oppnådde slike nådebevis der at han umiddelbart ble overbevist om åpenbaringenes autentisitet.

Laus tilhørte imidlertid bispedømmet Embrun på den tiden, og siden p. Gaillard var fra bispedømmet Gap, hadde han ikke myndighet til å utføre offisielle bedømmelser. På anbefaling av flere prester skrev han derfor til p. Antoine Lambert, generalvikaren for bispedømmet Embrun, og ba om at han satte i gang en kirkelig granskning.

Men p. Lambert var svært lite sympatisk innstilt til åpenbaringene i Laus, og han var ikke glad over å se at de troende sviktet den gamle valfarten til Vår Frue av Embrun. Han var overbevist om at Benediktas åpenbaringer var diabolske og at hun bare var en simpel illuminate (en som hevder å ha en uvanlig grad av innsikt). Den 14. september 1665 kom han til Laus i selskap med flere fremtredende prester, som var like lite sympatiske overfor hendelsene i Laus, og håpet å få slutt på «denne trolldommen», bevise at Benedikta var skyldig i svindel og få stengt kapellet.

Da den stakkars gjeterjenta hørte at de hadde kommet, var hun så redd at hun ønsket å rømme, men Guds mor forsikret henne: «Nei, min datter, du må ikke rømme vekk. Du må bli, for du må yte kirkemenn rettferdighet. De vil spørre deg ut en etter en og prøve å lure deg med dine egne ord. Men ikke vær redd. Si til generalvikaren at han godt kan få Gud til å komme ned fra himmelen gjennom den makt han mottok da han ble prest, men han har ingen ordrer å gi til Guds mor».

Da generalvikaren kom frem til Laus, gikk han inn i kapellet for å be et øyeblikk, og deretter tilkalte han gjeterjenta. Støttet av sine kolleger spurte han ut Benedikta hovent og prøvde å narre henne i en felle og få henne til å motsi seg selv. Men hun ble ikke brakt ut av fatning og svarte ham med enkelhet og rolig sikkerhet. Hennes ord var klare og overraskende bekreftende. Generalvikaren sa alvorlig: «Tro ikke at jeg er kommet hit for å autorisere dine visjoner og innbilninger, og alle de merkelige tingene som blir sagt om deg og dette stedet. Det er min overbevisning, og det samme gjelder alle med sunn fornuft, at dine visjoner er falske. Derfor akter jeg å stenge dette kapellet og forby andakten. Når det gjelder deg, kan du bare dra hjem».

Etter inspirasjon fra den hellige jomfru svarte gjeterjenta ham: «Min herre, selv om du kommanderer Gud hver morgen og får ham til å komme til alteret gjennom den makt du mottok da du ble prest, men du har ingen ordrer å gi til hans hellige Mor, som gjør det hun vil her». Generalvikaren var imponert over disse ordene og svarte: «Vel, dersom det som folk sier er sant, så be til henne om å vise meg sannheten gjennom et tegn eller et mirakel, og jeg skal gjøre alt det jeg kan for å utføre hennes vilje. Men igjen, vær forsiktig så dette ikke er illusjoner og resultater av din fantasi for å narre folket, ellers vil jeg straffe deg strengt for å åpne øynene på dem som tror på deg. Jeg vil utrydde misbruk med alle midler som står i min makt».

Benedikta takket ham ydmykt og lovte å be i henhold til hans intensjoner. P. Fraisse, sognepresten i Saint-Étienne, dommer François Grimaud og p. Pierre Gaillard ble også utspurt. I stedet for å stenge oratoriet lagde generalvikaren en detaljert liste og skrev en lang rapport fra sin pastorale visitasjon. Han hadde planlagt å dra igjen samme kveld, men kraftig regn tvang ham til å bli værende i enda to dager. Den hellige Jomfruen hadde sørget for dette slik at han skulle få bevitne et slående mirakel.

En velkjent kvinne fra området ved navn Catherine Vial hadde de siste seks årene lidd av sammentrekning av nervene i beina. De var begge bøyd bakover slik at hælene berørte den nederste delen av ryggen, og ingen anstrengelser klarte å skille dem. Hennes tilfelle var blitt erklært uhelbredelig av to fremtredende leger. Hun kom til Laus sammen med sin mor for å gjennomføre en novena (en ni dager lang bønnevake), og hun var et sørgelig skue der hun hele dagen lå sammenkrøpet i kapellet. Rundt midnatt den siste dagen av novenaen følte hun plutselig at beina slappet av og begynte å bevege seg. Hun var helbredet.

Neste morgen gikk hun inn i kapellet på egen hånd mens generalvikaren leste messe. Hennes nærvær forårsaket et voldsomt oppstyr og folk utbrøt: «Et mirakel! Et mirakel! Catherine Vial er helbredet!» Beveget til tårer hadde p. Lambert vanskeligheter med å fullføre messen. P. Gaillard, som assisterte, skrev: «Jeg er et øyenvitne til alt som skjedde». Og generalvikaren erklærte: «Det er noe ekstraordinært som skjer i det kapellet. Ja, Guds hånd er der!»

P. Lambert forhørte kvinnen som var blitt helbredet og skrev en offisiell rapport om miraklet. Deretter fikk han alle til å gå inn i kapellet for å synge Te Deum og Det lauretanske litani. Dermed hadde åpenbaringene og valfartsstedet fått offisiell anerkjennelse. Det var den 18. september 1665, to dager etter Benediktas attenårsdag. P. Lambert utnevnte to unge prester til kapellaner i Laus: p. Jean Peytieu, som skulle komme til å dø av utmattelse i en alder av 49 år etter 24 års tjeneste fullstendig viet til sjelene, og p. Pierre Gaillard, som utøvde en eksemplarisk tjeneste der i femti år som direktør for valfartsstedet. P. Barthelemy Hermitte ble utnevnt til å tjene som deres assistent, noe han forble i 28 år inntil sin død. Generalvikaren avsluttet med å gi autorisasjon til bygging av den kirken som den salige Jomfruen hadde bedt om.

Det lille kapellet i Laus, hvor flere og flere mirakler skjedde, kunne knapt romme ti eller tolv mennesker. Det ble absolutt nødvendig å erstatte det med en større kirke. Byggingen og finansieringen av den skulle komme til å utgjøre en del av «miraklene i Laus».

Selv om det overhode ikke fantes noen ressurser, ble byggingen igangsatt med stor entusiasme. Det var fremfor alt de fattige som tok opp utfordringen, som ble gjort dobbelt vanskelig på grunn av de ofte ufremkommelige veiene til stedet. Folket i området og de mange pilegrimene som dro opp til Laus, pleide å ta med seg en eller flere steiner fra elven Avance og bære dem opp til byggeplassen, selv barna brakte med seg noen. Alle ønsket å donere noe, enten materialer eller penger. En dag lå en rull med gullmynter i donasjonsboksen selv om sprekken på toppen ikke var stor nok for rullen. Det tok ett år å samle de nødvendige materialene. Takket være p. Gaillards målbevissthet ble kirken bygd i henhold til de indikasjonene Vår Frue hadde gitt til Benedikta. De ansvarlige skal ha stor ære for at kapellet Notre-Dame de Bon Rencontre ble inkorporert i bygningen og ble til koret i den nye kirken.

Den 7. oktober 1666, festen for den hellige Rosenkrans, la p. Gaillard ned den første steinen til bygningen, og dominikanerpatrene fra Gap presiderte over en lang prosesjon av pilegrimer. Det var ved den anledningen at Benedikta ble dominikanertertiar eller medlem av dominikanernes tredjeorden (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Fra da av bar hun tertiarenes slør og kappe, og folk begynte å kalle henne «søster Benedikta» (Soeur Benoîte).

P. Gaillard ledet byggearbeidene. Benedikta hadde oppsyn med alt og motiverte arbeiderne. Hun laget måltidene til dem, ba med dem og talte til dem ved enkelte anledninger, samtidig som hun la til noen gode råd for å unngå ulykker. Som et resultat av dette ble det under hele byggeperioden ikke hørt en eneste blasfemi og det skjedde ingen ulykker. Så snart kirken ble påbegynt, skjedde det et mirakel, nemlig helbredelsen av en ung mann, sønn av en doktor fra Gap, som hadde vært syk fra fødselen. I løpet av den første sommeren ble så mange som seksti helbredelser registrert av funksjonærer. Dødfødte spedbarn som ble plassert på alteret, kom til liv og ble døpt.

I løpet av fire år ble byggingen fullført (1666-70). Den nye kirken fikk navnet Notre-Dame du Laus (Vår Frue av Laus). En tidlig historiker skrev: «Kirken Vår Frue av Laus ble bygd til syngingen av salmer og hymner. De fattiges hender samlet sammen materialene mens donasjoner gravde fundamentene. Forsynet reiste dens vegger sammen med tillit til Gud».

De tidligste historikerne fra Laus er enstemmige i å rapportere om stedets gode, himmelske duft, og de nevner den som noe som skjedde offentlig og ble bevitnet av et stort antall mennesker. Denne duften var noen ganger så intens at den spredte seg fra kapellet og over hele dalen. Dommer François Grimaud attesterte: «I påsketiden 1666 kjente jeg en sterk vellukt i rundt syv minutter, jeg hadde aldri kjent en slik duft i hele mitt liv, og den ga meg en slik dyp tilfredsstillelse at jeg ble henrykt». Det fortelles at fra 24. mars til slutten av mai 1690 var kirken i Laus så fylt av denne vellukten at alle pilegrimene bevitnet den. I 1716 donerte skulptøren Honoré Pela fra Gap en vakker statue i Carrara-marmor av Jomfruen med barnet fordi han hadde kjent denne «søte vellukten». Dette fenomenet med duften erfares fortsatt ev pilegrimer ved enkelte anledninger. For å unngå enhver mulighet for bedrageri er blomster vanligvis ikke tillatt i helligdommen.

Sr. Benedikta pustet inn denne vellukten fra selve kilden. Manuskriptene fra Laus sier at «hver gang den hellige Jomfruen velsignet henne med et besøk, kjente folk en himmelsk vellukt som gjennomtrengte hele kirken. Noen ganger var Benediktas klær dypt gjennomsyret av den himmelske duften i opptil åtte dager, og denne overnaturlige duften var så søt og skjønn at den løftet opp sjelen og overgikk alle andre dufter på jorden». Alltid da Benedikta vendte tilbake etter å ha vært sammen med sin Gode mor, syntes hennes ansikt å være glødende som Moses' da han kom ned fra Sinai. Hun pleide da å knele og resitere Det lauretanske litani, og resten av dagen ville hun være ute av stand til å spise.

En dag vinteren 1665 fikk Benedikta det råd av Jomfru Maria å invitere dem som var rammet av sykdommer, til å smøre olje på sine rammede lemmer. Vår Frue sa til henne at «hvis de tar olje fra lampen i kapellet og smører den på seg, og hvis de har tiltro til hennes forbønn og har tro, vil de bli helbredet. Hun sa også at «Gud har gitt henne dette stedet for omvendelse av syndere».1 Olje fra lampen som brenner foran Det hellige sakrament, samt det moderlige nærvær av Jomfru Maria som har vist seg på stedet, er for Laus det samme som vannet fra kilden er for Lourdes. Fysiske og moralske helbredelser i stort antall skjedde ved hjelp av denne oljen dersom den ble brukt sammen med tro. En viss mengde olje tas regelmessig fra lampen til bruk for pilegrimer, og dens effekt er fortsatt aktiv den dag i dag. Som vi husker brukte den salige broder Andreas Bessette (1845-1937) i St. Josefs oratorium i Montreal også olje fra sakramentslampen for å helbrede de syke.

Mer enn noe annet sted var det i denne velsignede helligdommen at Jomfru Maria viste seg for Benedikta minst en gang i måneden i 54 år, og det var der Maria gjorde sin budbringer til sitt instrument for omvendelse av syndere. Trofast mot sin misjon sluttet Benedikta aldri å be, ¨lide og å formane. For mange mennesker finnes det ikke noe hardere enn å gå til skrifte. Heller enn å innrømme sine synder til prester for å kunne motta tilgivelse, slutter mange sjeler med å praktisere sin religion og synke enda dypere ned i synd. Av medlidenhet med sine syndige barn ga Jomfru Maria Benedikta det eksepsjonelle privilegiet å kunne lese sjelene. Senere mottok den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859) og den hellige Pius av Pietrelcina (Padre Pio; San Pio) (1887-1968) den samme nådegaven for å kunne hjelpe syndere til omvendelse.

Med himmelsk inspirasjon tryglet Benedikta syndere om å ordne opp med sin samvittighet, hun opplyste dem som ikke kunne se og om nødvendig avslørte hun glemte eller skjulte synder. Hun sa at hun kunne «se samvittigheter på samme måte som vi ser i et speil, alt på en gang». Hun avslørte feil, alvorlige og mindre synder, skjulte motiver, hykleri og feil som ofte ble begått ubevisst. Hun krevde enkelhet og renhet av sjeler, ydmykhet og en fast vilje til forbedring. Hun kunne til og med fjerne folk fra kommunionsbenken som ikke var i nådens stand. Benedikta måtte ofte foreta smertefulle observasjoner og si ting som ikke var lette å høre, men hun var så vennlig og medfølende at folk vanligvis bare var takknemlige mot henne. Etter å ha snakket med henne, var de fast bestemt på å rense ethvert aspekt av sine samvittigheter for å forbedre sine liv. Hennes hardeste oppgave var å refse eller advare visse sjeler på Vår Frues anmodning. Når hun utsatte denne plikten, pleide den hellige Jomfruen å stå over et besøk. Det var ikke det at den hellige seeren trosset Vår Frue i stolthet, men at hun var så ydmyk og enkel i den ydmykheten at hun betraktet seg som uverdig til oppgaven.

En dag spurte en prest henne hvorfor hun handlet som hun gjorde. Hun svarte: «Guds mor gir meg ordre om å gjøre det på en så mild måte at jeg ikke tror at hun absolutt ønsker det. Og hvis jeg mislykkes, korrigerer min gode Mor meg uten å bli sint. Så på grunn av den skammen jeg føler over å irettesette andre, venter jeg ofte på en andre ordre, og da adlyder jeg».

Det var ikke bare synderne hun måtte veilede, men også deres skriftefedre. Til prester avslørte hun deres indiskresjoner, deres mangel på klokskap i deres måte å spørre ut skriftende, deres neglisjerende oppførsel, deres motvilje. Når det gjaldt en ordensbror som alltid var på farten, sa hun: «La ham bli værende der han er. Det er der han vil finne sin frelse, men han må være trofast mot nåden». Hun pleide å se prester ved alteret skinne av lys eller glansløse, avhengig av deres samvittighets tilstand, og hun ville advare de sistnevnte. En ung prest fra Embrun sa: «Du kan ikke være i det kapellet uten å skjelve dersom din samvittighet ikke er ren».

Den hellige Jomfru på sin side så ikke gjennom fingrene med noen feil hos sin budbringer. Hun rådga henne og korrigerte henne: «Fatt mot, min datter! Ha tålmodighet. (…) Gjør dine plikter med munterhet. (…) Bær ikke noe hat mot fiendene av Laus. (…) Ikke bli plaget og lei deg hvis mennesker ikke hører på dine råd. (…) Ikke bli forstyrret av fristelser, synlige eller usynlige ånder, eller verdslige anliggender. (…) Streb aldri etter å forlate Guds nærvær, for ingen som har noe tro, vil våge å krenke ham».

Abbé Roger de Labriolle forteller i sin bok Benoîte, La bergère de Notre Dame de Laus at Benedikta en dag i 1668 brakte et barn til Remollon for å bli døpt. Der var det noen hugenotter (franske protestanter) som spurte henne om hun trodde at de kunne bli frelst i sin religion. Hun svarte: «Jeg overlater den dommen til Gud». Gaillard hevder at Jomfruen etterpå irettesatte henne og sa: «Mitt barn, fordi du har alt for mye menneskelig respekt og er redd for å si sannheten, vil du ikke se meg på en måned». Den fromme gjeterjenta gråt lenge over denne feilen. Denne historien gjentas også i boken Notre Dame de Laus et la vénérable Soeur Benoîte d'après les manuscrits authentiques conservés au pieux sanctuaire.

En gang under en visjon ble to helgener sendt av Vår Frue til Benedikta for å gi henne valget mellom to kroner. Den første kronen var av roser, symbolet på et lett og behagelig liv av fred og lykke. Den andre kronen var av torner, som betydde selvforsakelse og et liv fullt av vanskeligheter og lidelser, som hun kunne bli møtt med når som helst hun forsøkte å tjene Gud og sin neste. Benedikta nølte ikke det minste med å velge den andre veien, som hun allerede hadde slått inn på, og aksepterte tornekronen som ble tilbudt henne av den hellige Katarina av Siena.

Den ydmyke gjeterjenta kunne ikke elske Maria uten å ha en dyp kjærlighet til Jesus, hennes guddommelige sønn. Hun hadde valgt ham som sin sjels eneste brudgom og hun lengtet etter å lide med ham for omvendelsen av syndere. Ved inngangen til dalen ved Laus sto det et krusifiks i naturlig størrelse som hevet seg over Avançon (Chris d'Avançon). Benedikta gikk opp dit for å be hver dag, selv når det snødde eller regnet. Hun pleide å knele ned og se opp på vår Frelser på hans kors, og hennes hjerte pleide å smelte av kjærlighet og medfølelse ved tanken på alt han hadde gjort for menneskenes frelse. For å belønne henne behaget det vår Frelser å vise seg for henne slik han så ut i sin lidelse. Hun så ham korsfestet, blødende og i smerte, med sårene i hender, føtter og side og med kroppen dekket av røde merker etter piskingen. Mellom 1669 og 1679 ble Benedikta belønnet med fem slike åpenbaringer.

Knust av sorg sa hun: «Å, min Jesus, hvis du forblir slik et øyeblikk til, kommer jeg til å dø!» Synet av hans lidelser forårsaket så stor fortvilelse at en dag kom hennes verneengel for å berolige henne og sa: «Ikke vær opprørt, min søster. Selv om vår guddommelige Herre har vist seg for deg i denne tilstanden, lider han ikke, det er utelukkende for å vise hvor mye han led av kjærlighet til menneskeheten». Men disse ordene trøstet henne ikke. Det faktum at hennes gode og elskede Herre hadde lidd på den måten og i en slik grad, var nok til å opprettholde den medfølelsen hun følte.

Fredag den 7. juli 1673 sa den blødende Kristus til henne: «Min datter, jeg viser meg for deg i denne tilstanden slik at du kan delta i smertene av min lidelse». Hver uke fra da av gjennomled hun en mystisk korsfestelse mellom torsdag kveld og lørdag morgen. Denne ukentlige korsfestelsen varte i femten år, med et to år langt avbrudd mellom 1677 og 1679, da Benedikta serverte mat til arbeiderne som bygde presteboligen. I november 1679 ble den mystiske korsfestelsen gjenopptatt ved krusifikset i Avançon.

Fiendene av Laus, inkludert noen prester, betraktet disse hendelsene som anfall av sykdom – fenomener som var knyttet til epilepsi eller hysteri. Det kalte pilegrimskapellanene for «visjonære, idioter og tåper siden de så lett tror på en jente som ikke har noen sunn fornuft». Når det gjaldt Benedikta, fikk hennes ytre martyrium henne til å lide fordi det tiltrakk folkets venerasjon og dermed krenket hennes følsomme ydmykhet. En dag sa Benedikta til sin gode Mor:«Måtte mine lidelser bli enda mer grusomme dersom det behager Gud, men la dem bli mindre synlige!» Den hellige Jomfruen viste seg for henne søndagen etter og så: «Du vil ikke lenger ha fredagslidelsene, men du vil få mange andre». Hun fikk i sannhet «mange andre». Djevelens raseri kunne i stadig sterkere grad bli følt rundt henne. I tillegg merker Kristus alltid autentisiteten av sitt verk med sitt kors' segl.

Kannik Gaillard forteller at fra 1664 til 1672 var det bare små bølger av mistro, men i de neste tyve årene vokste det from enorme motsigelser, spesielt blant presteskapet, som da var infisert av jansenismens gift. Generalvikar Lambert av Embrun var død, og noen få medlemmer av erkebispedømmets kapittel som var motvillig innstilt mot Laus, benyttet den autoriteten de hadde i interimsperioden til å utstede et interdikt mot den hellige jenta. De satte opp dokumentet på døren til katedralen i Embrun og truet enhver prest som feiret messe i kapellet i Laus, med ekskommunikasjon. De satte også opp en plakat på kirkedøren i Laus som forbød offentlig andakt på stedet. Den hellige Jomfruen kommanderte Benedikta: «Fjern det papiret (…) og la messen bli lest her som den ble før». Hun ble adlydt.

Men en ny granskning på bispedømmenivå var nødvendig. Denne undersøkelsen overbeviste den nye generalvikaren Jean Javelly om at åpenbaringene var ekte. Til dem som klaget over at alle dro til laus, svarte han: «Benedikta er ikke den som forårsaken nedgangen i den religiøse praksisen i vår kirke, det er våre synder som har skyld i det. Med den mangelen på nidkjærhet vi har til å opprettholde praksisen, drar fromheten til ytterkanten av vårt bispedømme».

I 1684 vokste valfarten til Laus raskt. Soldater som var stasjonert i Gap, dro til Laus en masse. Soldatene ble overveldet av nåde, skriftet, endret sine liv og ble budbringere for Laus over hele Frankrike og til og med utenlands. Denne tiden av suksess ble imidlertid fulgt av en periode med prøvelser og glemsel. Benedikta led under store fristelser mot tillit til Gud og kyskhet. Demonen angrep henne til og med fysisk, men hun tok tilflukt i bønnen og ga ikke etter. En dag avslørte den infernalske ånden motivet bak sine angrep: «Hun er grunnen til at jeg mister så mange sjeler», utbrøt han. I slutten av juli 1692 ble Benedikta og prestene i Laus tvunget til å søke tilflukt i Marseille for å rømme unna invasjonen til hertugen av Savoias tropper, som la regionen Gap øde. Den sivile freden ble endelig gjenopprettet, men Benedikta fortsatte å gjennomgå rensende prøvelser.

Åpenbaringene i Laus og Benedikta ble møtt med mye fiendskap i de neste tyve årene. Det var også i denne sørgelige perioden at de hellige prestene Jean Peytieu og Barthelemy Hermitte, som hadde støttet Benedikta, døde da Benedikta var 46 år gammel i 1693. Biskopen var nå gammel og svekket, og p. Javellys etterfølger som generalvikar utnevnte to nye kapellaner til ansvarlige for valfartsstedet. Men de var jansenister og støttet ikke Laus. De nektet å tro at Vår Frue hadde betrodd henne en misjon, de viste bort de troende og i 1700 forbød de henne til og med å snakke med pilegrimer, nektet henne kommunion, kritiserte henne offentlig og truet med å låse henne inne. I femten år ble Benedikta holdt i husarrest og ble bare tillatt søndagsmesse. Djevelen fikk til og med visjonære til å etterape Benediktas oppofrelser i den grad at de bedro svake sjeler, og folk sluttet nødvendigvis å komme til Laus en tid.

Samtidig med disse ytre lidelsene opplevde hun også store åndelige lidelser og gjennomgikk sterke indre kvaler. Men ikke noe skulle klare å ødelegge valfartsstedet fullstendig. For å gjøre lidelsene lettere å bære, ble engler sendt for å gi henne kommunion. Benediktas engel trøstet henne ved å løfte bort litt av sløret som skjulte fremtiden for henne: «Det vil alltid være vanskeligheter i Laus inntil det er etablert ordensfolk der».

Om kvelden den 15. august 1698, fikk Benedikta, som hadde identifisert seg så tett og sterkt med Vår Herres lidelse, den nåde å få en sublim opplevelse av Himmelens lykke. Hun så Vår Frue og de hellige delta fullt ut i Guds liv og glede. Denne visjonen fengslet henne både åndelig og fysisk, og hun mistet all kontakt med verden som omga henne. Hun var i ekstase. Denne kunnskapen om himmelen, som ble kommunisert direkte til hennes intelligens, forble permanent i hennes sinn og fylte henne med glede og visshet om den guddommelige nåde til tross for all lidelse.

Budbringerens troskap triumferte over denne lange «formørkelsen over Laus». Endelig våknet biskopen av Embrun fra sin apati. I 1712, seks år før Benediktas død, ble ledelsen av valfartsstedet betrodd til en ny kommunitet av gode prester som ble kalt Pères Gardistes, «en dypt religiøs gruppe med en sunn doktrine, drevet av et sterkt begjær for apostolatet». Den 18. mars 1700 hadde Benediktas verneengel fortalt henne: «Andakten for Laus er Guds verk som verken mennesker eller djevelen kan ødelegge. Den vil fortsette til verdens ende, blomstre mer og mer og bære rik frukt overalt». Men nå var Benedikta utslitt av sin konstante kamp med den onde ånden og av å være tilgjengelig for pilegrimer. Hun nådde et stadium hvor hun var fysisk ute av stand til å holde ut påkjenningen med å ta seg av de endeløse folkemengdene som ønsket å treffe henne, snakke med henne og røre ved henne. Hun fant det nødvendig fra da av å høre messe i et oratorium i andre etasje, langt unna folkemengdene.

På den ene siden var Benedikta plaget av demonene i helvete for synderes omvendelses skyld, men på den andre siden levde hun i nær kontakt med englene. Hun sto spesielt sin verneengel nær, og til ham betrodde hun alle sine smerter og sorger og konsultere ham hele tiden. Han svarte på denne absolutte tilliten med alle slags tjenester, som på grunn av Benediktas perfekte enkelhet ikke engang overrasket henne. Han lærte henne om planters egenskaper og hjalp henne med å rengjøre det lille kapellet. En gang hadde hun glemt sitt sjal, som ikke var stort mer enn en fille, som hun hadde etterlatt hengende på en grein i skogen. Da hun led fryktelig under kulden den natten, brakte engelen det tilbake til henne. Ved mange anledninger åpnet han kirkedøren for henne og ba rosenkransen sammen med henne. Men han visste også når han skulle korrigere henne. En dag konfiskerte han en vakker rosenkrans som var blitt gitt til Benedikta og som hun hadde blitt altfor nært knyttet til, og det varte en ganske lang tid før han ga den tilbake til henne.

Helt til det siste forble Benedikta Marias trofaste elev og hjelper med syndere til tross for de kontinuerlige lidelsene. Da den gode Mor sluttet å besøke henne for å rense henne, og Satan skrek ut: «Hun har forlatt deg! (…) Du vil ikke lenger ha noen annen tilflukt enn hos meg!», svarte Benedikta: «Å, jeg ville heller dø tusen ganger forlatt av Maria, enn å forlate henne for et eneste øyeblikk!»

Etter tyve års prøvelser kunne Benedikta igjen utføre sin misjon i fred, og en stor mengde pilegrimer kom til henne. Men alle prøvelser og anstrengelser hadde tatt knekken på hennes helse, og nå ble hun rammet av en brennende feber, og for henne syntes nettene å være «så lange som år». Hun ble sengeliggende en måned før sin død. Juledag 1718, etter å ha bedt de tilstedeværende om tilgivelse for det dårlige eksempel hun kunne ha vært mens hun levde, ba hun om og mottok Viaticum («vandringsbrødet», det vil si den siste kommunion). Plutselig viste hennes gode Mor seg for hennes øyne og etterlot en himmelsk vellukt som gjennomtrengte hele rommet.

Pères Gardistes ba om at hun måtte bli frisk: «To år til, Herre!» tryglet de. Men den 28. desember insisterte hun på å motta Den siste olje, fullt klar over at hun ville slutte seg til De uskyldige barn på deres festdag. Hun mottok de siste sakramentene klokken tre på ettermiddagen. Det var ingen dødskamp og hun virket svært lykkelig. P. Jean-Baptiste Royère sa til henne: «Vi er dine barn. Vil du velsigne oss før du forlater oss?» Først gjorde Benediktas ydmykhet henne tilbøyelig til å avslå, men så seiret hennes enkelhet, og hun sa: «Det er opp til vår gode Mor å velsigne dere». Men straks løftet hun hånden fra sengen, for hun ville ikke nekte dem denne trøsten, og hun sa til dem: «Jeg gir den svært gjerne til dere, gode patre». Deretter sa hun rolig farvel til alle. Rundt klokken åtte om kvelden, etter at bønnene for de døende var blitt resitert, ba hun sin guddatter om å resitere litaniet for Jesusbarnet. Deretter kysset hun et krusifiks, løftet øynene mot himmelen og sovnet stille inn. Hun var 71 år gammel da hun døde i hellighets ry. Hun ble gravlagt i basilikaen i Notre-Dame-du-Laus ved foten av alteret for Vår Frue.

Åpenbaringene hadde gjentatt seg rundt en gang i uken i en periode på 54 år, noe som betyr rundt 2.500 ganger (andre kilder er mer beskjedne og sier at gjennomsnittet var en gang i måneden og at antallet åpenbaringer dermed var rundt 600).

Sytti år etter hennes død foregikk det reparasjonsarbeider i helligdommen da en arbeider mistet en marmortavle ned på hennes grav. Gravsteinen ble fjernet og en del av trekisten ble funnet å være brukket. Tresplintene forårsaket et sår på Benediktas kinn, og fra det strømmet det ut blod så ferskt og rødt som om hun fortsatt var i live. Da lokket ble tatt av, ble hennes legeme funnet å være fullstendig bevart. I 1854 ble kisten åpnet igjen, og da ble Benediktas drakt funnet intakt, selv om det av hennes hellige legeme ikke fantes annet igjen enn knoklene. Statuen av Jomfruen ble kronet i 1855.

Den salige pave Pius IX (1846-78) anerkjente den 16. oktober 1872 hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Siden har kirkelige myndigheter i Gap prøvd å overtale Vatikanet til å saligkåre henne, men anmodningene har hele tiden blitt avvist, siste gang i 2003. Pave Leo XIII (1878-1903) ga den 18. mars 1893 den helligdommen som ble bygd i Notre-Dame-du-Laus, rang av Basilica Minor, «mindre basilika». Etter å ha vært betjent suksessivt av Pères Gardistes, Oblatene av Den uplettede Maria og Misjonærene av Vår Frue av Laus er helligdommen i dag betrodd til sekularprester med hjelp fra en kommunitet av Brødrene av St. Johannes.

Blant de fremtredende kirkelige skikkelsene som hadde en spesiell andakt for Vår Frue av Laus, kan vi nevne de hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861), grunnleggeren av kongregasjonen Oblatfedrene eller «Misjonærer viet til tjeneste for Gud under den uplettede Marias beskyttelse» (Congregatio Oblatorum Missionariorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI), og Peter Julian Eymard (1811-68), grunnlegger av kongregasjonen «Prestene av Det hellige Sakrament» (Congregatio Presbyterorum a Sanctissimo Sacramento [Societas a Sanctissimo Sacramento] – SSS), også kalt eukaristinerne eller sakramentinerne, samt Dom Jean-Baptiste Chautard (1858-1935), abbed av Sept-Fons.

Etter anmodning fra bispedømmets biskop tok Eugenius de Mazenod på seg ansvaret for helligdommen fra 1819 til 1840. I denne perioden overførte han sitt novisiat og skolastikat til Laus, og blant dem som gjennomgikk novisiat og skolastikat der, var p. Bruno Guigues, som ble den første biskop av Ottawa i Canada. Peter Julian Eymard var knapt elleve år gammel da han etter lang tids insistering fikk tillatelse til å foreta den seks mil lange valfarten til fots mens han tigde til livets opphold på veien. Han tilbrakte ni dager ved helligdommen som en forberedelse før sin første hellige kommunion. Senere skrev han: «det var der jeg først lærte å kjenne og elske Maria». Han hadde en sterk andakt for sin «Gode mor av Laus» hele livet. I tider av sterk utmattelse elsket han å trekke seg tilbake til denne helligdommen.

Biskop Jean-Michel di Falco Leandri av Gap og Embrun offentliggjorde søndag den 4. mai 2008 et dekret som anerkjente de Maria-åpenbaringene som skjedde mellom 1664 og 1718 i Notre-Dame-du-Laus. Offentliggjøringen av dekretet skjedde under en høytidelig messe som også ble overført på fransk fjernsyn. Valfartsstedet Notre-Dame-du-Laus i Alpene har siden vært besøkt av utallige pilegrimer, og for tiden kommer det rundt 120.000 i året. Biskop Di Falco skriver i dekretet at pilegrimene i denne tiden har vært begunstiget med utallige nådebevis. Nylig insisterte en belgisk kvinne på at hun hadde blitt helbredet på mirakuløst vis for en skiveutglidning etter å ha besøkt helligdommen.

Åpenbaringene i Notre-Dame-du-Laus ble formelt anerkjent av Vatikanet etter tre års gransking av en kommisjon av teologer, historikere og psykologer. Dette var første gang siden 1862 at en fransk biskop offisielt har anerkjent Maria-åpenbaringer. Forrige gang var da åpenbaringene i Lourdes i Sørvest-Frankrike for den fjortenårige hellige Bernadette Soubirous (1844-79) i 1858 fikk kirkelig anerkjennelse. Det har vært antydet at Laus kan vokse til et nytt Lourdes, som i dag mottar rundt fem millioner pilegrimer hvert år.