Den salige Servulus (it: Servolo) ble født en gang på 500-tallet i Roma. Han var lammet siden barndommen og ute av stand til å stå oppreist, løfte hånden til munnen eller snu seg fra en side til den andre. Hans mor og hans bror bar ham til forhallen i kirken San Clemente, hvor han levde av å tigge almisser fra de forbipasserende. Han delte alt han fikk med de andre tiggerne og ble æret av hele nabolaget.
Servulus kjøpte noen bibelhåndskrifter for penger han hadde spart opp ved å sløyfe måltider, og siden han selv ikke kunne lese og skrive, fikk han andre til å lese dem høyt for ham. Han lyttet med slik oppmerksomhet at han lærte avsnitt utenat. Han tilbrakte mye av tiden med å synge hymner med lov og takk til Gud, selv om han led av konstante smerter.
Servulus døde rundt 590, og den hellige pave Gregor I den store (590-604), som forteller om Servulus i en preken, beskriver den vakre scenen da det skjedde. Da Servulus var døende, ba han de fattige som hadde delt hans almisser, og noen pilegrimer om å synge hymner og salmer ved sengen hans. Han sang med dem og deretter gråt han og sa: «Hører dere den mektige og vidunderlige musikken i himmelen?», og så døde han. Hele rommet ble fylt av vellukt, og alle tilstedeværende var sikre på at han var gått inn i saligheten. Det var den 23. desember 590.
Vellukten varte til han ble gravlagt i San Clemente. Der minnes han av en freske fra 1700-tallet. Ved Servulus’ død var pave Gregor den stores sekretær til stede, og han fortalte paven detaljene. Gregor den store satte inn et kapittel om Servulus i sin berømte «Samtaler» (4,15). Pave Gregor ga disse detaljene fra Servulus’ liv for å illustrere hvordan hans vennlighet og munterhet brakte skam over dem som er velsignet med god helse og lykke, men som ikke gjør godt mot andre og er utålmodig ved den minste motgang.
Den hellige Ado av Vienne (d. 875), forfatter av et historisk martyrologium, sier at Servulus ble gravlagt i den nærliggende kirken San Clemente, men mange forskere hevder at stedet for hans begravelse er ukjent. Men i middelalderen, under påvirkning av denne notisen, det ble bygd et kapell til ære for Servulus «utenfor kirken San Clement ved gaten». Noen forskere mener at det inneholdt helgenens levninger. Servulus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 23. desember:
Romæ, commemorátio sancti Sérvuli, qui, inde prima ætáte paralýticus iacens in pórticu prope ecclésiam Sancti Cleméntis, in dolóre semper Deo grátias ágere stúduit, ut sanctus Gregórius Magnus scribit, et quidquid e stripe collígerat paupéribus orogábat.
I Roma, minnet om den hellige Servulus, som siden barndommen lå lammet under Portico til kirken San Clemente, og forsøkte alltid, selv i sine lidelser å takke Gud, som den hellige Gregor den store skriver, og han delte ut til de fattige alt det han samlet inn av almisser.
I Flandern æres han som Kweldricus, Kweldrijn, Kweldrick, Kweldrik, Queldricus, Queldrijck. En vakker statue av ham fra 1600-tallet kan sees i Medarduskerk i Wervik i Belgia.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, sanctoral.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 24. november 2016