Den hellige Sigisbert (Sigebert, Sigibert; lat: Sigisbertus, Sigebertus) var trolig av frankisk opprinnelse, og ikke irsk som noen kilder skriver. Han regnes tradisjonelt som en disippel av den hellige Kolumban (ca 542-615) og den hellige Gallus (ca 550-ca 640) i klosteret Luxeuil i Gallia (det nåværende Øst-Frankrike), som var grunnlagt av Kolumban. Legenden fra slutten av 1100-tallet, gjenfortalt av dom Jean Mabillon (1632-1707) i Annales Ordinis Sancti Benedicti (1703-07), forteller at Sigisbert fulgte sin mester Kolumban fra Luxeuil til Bregenz ved Bodensjøen. Kolumban sendte ham for å misjonere i Uri (Vallis Ursaria, Ursenertal) i det nåværende Sveits, og ikke langt fra Andermatt foretok han en kristen grunnleggelse.
Etter en tid våget han seg via den øvre Rhindalen til et sted som nå heter Disentis (Desertina, Disertinum, Cella in spelunca) i den nåværende kantonen Graubünden (Grisons), som var omgitt av en villmark av klipper og skoger. Der bygde han i 614 en kirke viet til Guds Mor og en tilknyttet celle (cellula). Så langt inn i det ville fjellandet hadde ingen kristen misjonær tidligere kommet. En av de første som ble omvendt av ham, var Placidus, en rik og innflytelsesrik innfødt landeier fra en familie fra Raetia (Rätien). Senere fortellinger hevder at han var en ledende advokat ved den lokale retten. Placidus sluttet seg til den nye kommuniteten som munk og bidro med sine rike gaver til utvidelsen av klosteret og dets påfølgende blomstring. De fikk snart selskap av en rekke disipler som ble tiltrukket av Sigisberts forkynnelse. Disse disiplene bygde seg sine egne celler (cellules), og klosteret var født.
Herfra brakte abbeden Sigisbert sammen med Placidus og andre disipler kristendommen ut til dalene og høydene i Graubünden og omvendte mange hedninger. Kommuniteten utviklet seg på midten av 700-tallet til det store benediktinerklosteret Disentis, grunnlagt av den hellige Ursicinus II av Chur. I 1099 ble klosterkirken vigslet til de hellige Placidus og Sigisbert.
Ifølge legenden hadde Placidus brakt til det nye klosteret en enorm formue (ingens patrimonium), som grev Victor, stattholder og praeses i Chur, forsynte seg av. Derfor sendte abbed Sigisbert Placidus til greven for å tale ham til rette, noe som gjorde den herskesyke mannen så rasende at han ga to av sine tjenere ordre om å hogge hodet av ham. Den lydige munken brakte til sin abbed sitt avhogde hode, som på veien var svøpt i et linklede som han hadde tigget til seg fra en kvinne som drev og vasket klær. Han bar hodet til abbedens celle og sank deretter sammen. Tyrannen fikk snart sin fortjente straff, da han gikk gjennom broen over Rhinen med sine hester og druknet.
En forklaring på drapet kan ha vært at stattholderen var redd for frankisk innflytelse gjennom innvandreren Sigisbert, som for ham representerte en fare for Raetias uavhengighet. Andre versjoner sier at Placidus ble drept fordi han forsvarte klosterets kirkelige rettigheter. Historien om Placidus og Sigisbert er overlevert i den latinske Passio Placidi fra slutten på 1100-tallet og utgjorde breviarlesningen på festen for de hellige den 11. juli. Disse liturgiske tekstene tjente til oppbyggelse og er derfor ingen pålitelige historiske kilder. En sarkofag ble funnet i 1786 med en avbildning av Placidus’ martyrum, noe som beviser at historien har et historisk grunnlag, selv om den kan være utbrodert senere.
Sigisbert gravla Placidus i klosterkirken ved siden av sin celle. Sigisbert overlevde ham med flere år, og da han døde, ble han gravlagt sammen med sin velgjører og ledsager Placidus i klosterkirken. Noen kilder sier at de døde i henholdsvis den 11. juli 630 og i 636, andre sier at det skjedde i 336 og rundt 350. En gammel inskripsjon sier: «Den samme grav forener i døden dem som i livet kultiverte sine dyder sammen».
Victors sønn Tello, som var biskop av Chur fra 759 til 765, etterlot i sitt testamente i 765 omfattende landområder til klosteret som en kompensasjon for farens ugjerning. På grunn av dette testamentet og arkeologiske utgravninger (krypten bygd rundt 700) kan man fastslå at det hele skjedde et århundre senere og at de døde på begynnelsen av 700-tallet, i henholdsvis 720 og 736. Altså er forbindelsen med Kolumban en ren legende. Det var Passio Placidi som plasserte deres liv på 600-tallet.
Deres kult kan påvises fra 900-tallet, og den ble populær og forbausende langvarig. Deres relikvier fant sitt siste hvilested i en karolingisk steinsarkofag i krypten i kirken St. Martin. Den var omgitt av et gitter, og gjennom det var det mulig å berøre graven og plassere gjenstander på den for velsignelse. 11. juli ble feiret med en høytidelig prosesjon til ære for Placidus, og denne skikken var veldokumentert gjennom middelalderen og fortsetter i dag.
I 940 flyttet munkene i Disentis relikviene til Zürich for å beskytte dem mot sarasenske angrep, og dette bidro til å spre deres kult ytterligere. Den salige Notker Balbulus skrev en sekvens til deres ære som er bevart, og et breviar fra 1100-tallet fra Napoli inneholder en hymne til dem. De helliges relikvier ble gjenoppdaget i 1498 og ført tilbake til Disentis, men de ble nesten fullstendig ødelagt under den franske invasjonen i 1799, da de ble brent sammen med klosteret, arkivet og biblioteket, mens kunstskattene ble beslaglagt som krigsbidrag. Klosteret mistet sine verdslige besittelser og nesten halvparten av klosterets formue.
Det såkalte Tello-testamentet fra 765 listet opp omfattende landbesittelser til klosteret Disentis. Oppføringen i klosteret Reichenaus Verbrüderungsbuch (klostrenes bønneallianse) nevner raetiske, frankiske, alemanniske og langobardiske navn. Disentis var altså helt fra begynnelsen interkulturelt. Formodentlig under den hellige abbed Ursicinus ble klosteret benediktinsk. Under sekulariseringen unngikk Disentis skjebnen til mange andre klostre og ble aldri oppløst. Med restaureringen fra 1880 skjedde et stemningsskifte i folk og regjering. Med hjelp fra den sveitsiske benediktinerkongregasjonen kunne Disentis under abbed Benedikt Prevost (1888-1916) bringes til ny blomstring. Det ble åpnet et gymnas hvor det fortsatt undervises på tysk og retoromansk. Munkene i klosteret er også engasjert i den lokale sjelesorgen. Det ligger i Disentis (tysk) eller Mustér (retoromansk) med offisielt navn Disentis/Mustér i regionen Surselva i kantonen Graubünden i Sveits.
Sigisbert og Placidus er fortsatt blant de helgenene som blir æret høyest i Sveits. De ble helligkåret ved at deres eldgamle kult ble stadfestet den 6. desember 1905 av den hellige pave Pius X (1903-14). Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 11. juli:
Desertínæ in Rǽtia Superióre, sanctórum Plácidi, mártyris, et Sigisbérti, abbátis, quorum alter, sócius sancti Columbáni, monastérium Sancti Martíni ibídem cóndidit, in quo prior vitam monásticam martýrio coronávit.
I Disentis i øvre Raetia [nå i Sveits], de hellige Placidus, martyr og Sigisbert, abbed, hvorav sistnevnte, ledsager av den hellige Kolumban, grunnla på dette sted klosteret St Martin, hvor førstnevnte kronet det monastiske liv med martyriet.
10. og 12. juli nevnes også som minnedager, og 26. oktober nevnes som en minnedag for Placidus. Sigisbert fremstilles som benediktinerabbed med stav, bok eller kirkemodell, mens Placidus fremstilles som ridder eller i fyrstelige gevanter med sverd og palme, noen ganger bærer han sitt avhogde hode. Placidus’ død ble ut fra legenden erklært som et martyrium. Hans bysterelikvar fra rundt 1480, formodentlig laget av gullsmeden Hans Schwartz fra Konstanz, befinner seg i Dommuseet i Chur sammen med bysterelikvaret av Lucius av Chur. I Disentis var det i lang tid en Placidus-valfart, hvor det ble delt ut vin til de troende fra Placidus’ hodeskalle!
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, heiligederschweiz.ch, kloster-disentis.ch. e-periodica.ch - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. mai 2000 – Oppdatert: 23. desember 2017