Den hellige Simbert (Simpert, Sinbert, Sinpert, Sintbert, Sindbert, Sintpert, Sindpert, Sindperth, Sinprecht, Silibert; lat: Simbertus, Simpertus, Sinbertus, Sinpertus, Sintbertus, Sintpertus Sindbertus, Sindpertus, Sindperthus, Sympertus, Silibertus) ble født en gang på 700-tallet i Bayern i Sør-Tyskland. Noen mener at han var sønn av hertug Ambert (Aubert) av Lorraine/Lothringen eller av Austrasia og hans hustru Symphorina (Symphoriana). Han var muligens en slektning av den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), muligens en nevø (hans mor var angivelig søster av Karl den store, men dette mangler historisk belegg).
Hans foreldre sendte ham som elev til benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Murbach nær Colmar i Alsace/Elsass, og senere ble han munk og deretter abbed i det samme klosteret (disse opplysningene har heller ikke sikkert historisk belegg). Om hans barndom og ungdom er ingenting overlevert, og om hans første år som voksen finnes det motstridende informasjon.
I 778 ble han utnevnt av kong Karl den store til biskop av Augsburg etter den hellige Tozzo, men han fortsatte også samtidig å lede Murbach som abbed. Kong Karl stadfestet for Simbert de eiendommene som kong Pipin den lille (741-68) hadde gitt til kirken i Augsburg, og han utvidet eiendommene gjennom egne gaver året etter. Simbert fikk fra keiser Karl den store en eksakt definisjon av sitt bispedømmes grenser. Hans jurisdiksjon strakte seg på den tiden fra elven Iller og østover over elven Lech, nord for Donau til Alb, og sør til Alpene. I tillegg tilhørte ulike eiendommer og landsbyer i Donaudalen og i Tyrol bispedømmet.
Simbert restaurerte mange kirker og klostre som var ødelagt i krigene mellom frankerne og bayrerne og under avarernes inntrengninger, et av dem var klosteret (coenobium) Sankt Mang (St Magnus) i Füssen. Karl den store avsatte i 788 hertug Tassilo III av Bayern (748-88) på grunn av troskapsbrudd og innlemmet hertugdømmet i Frankerriket. Fordi Simbert tilhørte en alemannisk-bayersk adelsslekt og samtidig var i slekt med det frankiske herskerhuset, spilte han en nøkkelrolle etter denne innlemmelsen.
I Simberts episkopat ble den berømte domkirken i Augsburg fullført, og biskopen vigslet den selv til Vår Frue (Dom Unserer Lieben Frau). Til da hadde de troende samlet seg til feiring av eukaristien i det tidligere Forumtempelet, som lå sør for den nåværende katedralen. Han gjenoppbygde også den ødelagte kirken St Afra i Augsburg. Han var en bemerkelsesverdig person på alle måter, men spesielt som gjenoppretter av kirkelig disiplin og studier. Han reparerte de katastrofene som var forårsaket av madjarenes invasjoner, grunnla mange karitative verk og støttet presteskapet i deres arbeid for re-evangelisering.
Mellom 788 og 800 fungerte Simbert som kurer for kongen. Som personlig representant for Karl den store var han i 799 sendt til provinsialsynoden i Reisbach i Niederbayern. Der diskuterte de blant annet rettsspørsmål for geistligheten og legfolkets deltakelse i messen. Som biskop gravla han også abbed Waldram av klosteret Benediktbeuern og vigslet Eliland til hans etterfølger.
Biskop Simbert døde en 13. oktober rundt 807 (noen kilder sier 809) og han ble gravlagt i kirken St Afra (nå Ss Ulrich und Afra), som han selv hadde gjenoppbygd. Han ble etterfulgt som biskop av Hanto (807-15). Ved hans grav skjedde det tallrike undere. Legenden forteller om en mor som hadde fått sitt barn bortført av en ulvinne og som ba om hjelp ved Simberts grav. Da skal dyret ha brakt hennes sønn uskadd til kirken. Det fortelles også at Simbert reddet en mann som var i ferd med å synke i en sump. Siden senmiddelalderen har Simbert også vært æret som undergjører og regionalt som Nødhjelper. På grunn av episoden med ulvinnen er det også noen som kaller ham «Barnas nødhjelper» (in fantium medicus).
Den eldste bevarte biografien om Simbert ble skrevet av en prior ved klosteret St Ulrich ved navn Adilbert rundt 1240 (Vita Sancti Simperti episcopi Aug. et miracula auctore Adilperto praeposito Sancti Udalrici Aug.). Mange kilder sier at han ble helligkåret i 1468, men han står ikke på listen over «Pavelige helligkåringer 993-1588». Det vil si at det ikke var noen ordinær helligkåring, men den 6. januar 1468 utstedte pave Paul II (1464-71) en tillatelse til at Simbert kunne feires i sin gravkirke.
Mange skriver at denne tillatelsen ble gitt av pave Nikolas V (1447-55), som imidlertid døde tretten år før 1468, men det virker som om dokumentet ble utformet av pave Nikolas V i 1450 men at det ble fullført først den 6. Januar 1468 av pave Paul II. Det var kardinal Peter von Schaumberg fra Augsburg som i jubileumsåret 1450 overleverte paven en beretning om de miraklene som var skjedd ved Simberts grav og ba ham personlig om å ta opp Simbert i rekken av Augsburgs hellige. Dette innvilget ham, men begrenset kulten til gravkirken. I 1622 tillot pave Gregor XV (1621-23) hans kult som hellig i hele bispedømmet Augsburg og tillot et eget officium til hans ære.
Mens han i bispedømmet Strasbourg minnes den 12. oktober, er hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) fortsatt dødsdagen 13. oktober:
Augústæ Vindelicórum in Bavária Germániæ, Sancti Simbérti, qui epíscopus et abbas Morbacénsis éxstitit.
I Augsburg i Bayern i Tyskland, den hellige Simbert, som var biskop og abbed av Murbach.
Simberts gravkapell i den prektige basilikaen Ss Ulrich und Afra i Augsburg er blant de vakreste helgengravene på tysk jord. Hans gravmæle stammer muligens fra den såkalte «Füssener kreis» rundt kunstneren Johann Jakob Herkommer (1652-1717). Marmorstatuen av Simbert ble laget i 1714. Hans relikvier har siden 1980 vært oppbevart under alterbordet i et skrin laget av Hermann Jünger fra München. Den mest kjente fremstillingen av Simbert er sammen med en ulv som bærer et barn i munnen. Som attributter har han bok og stav.
Simperthäubchen («Simbert-kyser») ble lagt på hodet ved hodelidelser og hjalp. Etter at abbed Johannes von Giltlingen hadde gjenfunnet Simberts relikvier, foretok biskop Friedrich von Zollern den 23. april 1492 en høytidelig skrinleggelse av dem og plasserte skrinet i høyre sideskip. Den tyske kongen Maximilian I (1486-1519; keiser og erkehertug av Østerrike fra 1493) æret ham og tok ham opp i sin anerekke, og ved translasjonen av hans relikvier i 1492 var kongen til stede sammen med hertugene Christoph og Wolfgang av Bayern, den engelske kansleren Franz von Ponte, abbedene av Donauwörth, Fultenbach og Roggenburg samt de mest ansette borgerne av Augsburg. Simberts hodeskalle ble lagt i et eget relikvar. For første gang på mange århundrer ble Simberts grav i Ulriksbasilikaen i Augsburg (Ss Ulrich und Afra) åpnet i september 1977. I kopperskrinet fant man ved siden av ulike dokumenter og en biografi fra 1492 et nesten fullstendig skjelett uten hodeskalle.
I jubileumsåret 1924 ble det til minne om Simberts utnevnelse til bispedømmets skytshelgen i 1624. konsekrert en nødkirke med navnet Sankt Simpert på Augsburgs østkant. Snart etter ble kirken opphøyd til sognekirke. Til slutt ble nødkirken i 1974 avløst av en nybygd kirkebygning. Den har som kostbar relikvie hodeskallen til en hellige biskopen.
Biskop Walter Mixa (f. 1941) av Augsburg (2005-10) stilte ved avslutningen av Simpertjahr den 13. oktober 2007 ungdomssjelesorgen i bispedømmet Augsburg samt alle barn og ungdommer i bispedømmet på en spesiell måte under Simberts beskyttelse og betrodde dem til ham som skytshelgen og forbeder. Kirken Sankt Simpert i sentrum av Augsburg er vigslet til ham. kapellet Sankt Simpert på øya Wörth i Staffelsee har sitt navn fra ham. Seks byer i Sør-Tyskland har gater som er oppkalt etter ham.
Noen mener at det ikke er bevist at biskop Simbert av Augsburg er identisk med abbed og biskop Simbert i benediktinerklosteret Murbach i Alsace, men et er temmelig sannsynlig. Mellom 789 og 791 opptrer Simbertus episcopus atque abbas Murbacensis i dokumenter. Han må ikke forveksles med biskopen av samme navn av Regensburg, som døde i 791.
Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, bistum-augsburg.de, deutsche-biographie.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. oktober 2015