| De hellige Jesaja og Sabas av Sinai og deres ledsagere (d. ~309) |
De hellige Jesaja (Esaias, Isaiah) og Sabas (Sabbas, Sabba, Saba, Sava, Savas, Savva, Savvas) er to av førti (eller 38) munker på Sinaifjellet som ble massakrert av hedenske arabiske beduiner på 300-tallet. De fleste kildene sier at det skjedde i 309, men en annen kilde sier at det skjedde i 296 under keiser Diokletian (284-305), og en tredje at det skjedde den 28. desember 373.
Asketene i Sinai og Raithu levde et spesielt strengt liv. De tilbrakte hele uken i bønn i sine celler. På lørdag samlet de seg til en vigilie som varte hele natten, og på søndag mottok munkene de hellige mysterier. Deres eneste føde var dadler og vann, og mange av asketene i ørkenen ble herliggjort gjennom undergjørende gaver.
Den egyptiske munken Ammonius var vitne til massakren på de hellige munkene på Sinaifjellet. Han forteller hvordan sarasenerne angrep klosteret og ville ha drept alle om ikke Gud hadde grepet inn. En brann startet på fjelltoppen, og hele fjellet sendte ut røyk. Barbarene ble skrekkslagne og flyktet, mens de overlevende munkene takket Gud for å ha spart dem. Kilden Infocatho sier at 38 munker ble drept på stedet, mens to andre døde samme kveld av sine sår. De døde ble gravlagt av de få overlevende.
Skylden på disse massakrene legges på arabere eller sarasenere (middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). I likhet med alle andre forfattere fra denne perioden kaller den hellige Hieronymus (331-420) alle de nomadiske beduinske stammene som pleide å vandre i ørkenen i Syria, Palestina og Sinai-halvøya, for sarasenere. Andre kandidater er invaderende etiopiere som kalles «beduiner» i gamle nedtegnelser. Ellers legges gjerne skylden for massakrene på en stamme som kalles blemmyene (lat: Blemmyae), en nomadisk nubisk eller arabisk stamme, sannsynligvis et bedsjafolk (beja), som i tidlig historisk tid holdt til i ørkenstrøkene og i Nildalen sør for Egypt.
En annen gruppe munker ble massakrert rundt hundre år senere i Raithu-ørkenen mellom Sinaifjellet og Rødehavet, men det skal ha skjedd på samme dato, den 14. januar, noe som har ført til en viss sammenblanding. De to gruppene minnes sammen den 14. januar i den bysantinske ritus (erkebispedømmet Sinaifjellet og Raithu i den ortodokse kirke i Jerusalem). Sinai-martyrene nevnes i Martyrologium Romanum den 14. januar.