De hellige Cyriacus, Largus, Crescentian, Memmia, Juliana og Smaragdus; Cyriacus skytshelgen for Ancona; for Ciriè i provinsen Torino i Piemonte og for Torre Le Nocelle i provinsen Avellino i Campania; for tvangsarbeidere og ved tungt arbeid; mot besettelse og anfektelser; i dødstimen; en av de fjorten nødhjelperne
Den hellige Cyriacus (Kyriakos; it: Ciriaco) ble født en gang på 200-tallet. Han var diakon og sto opprinnelig i spissen for en gruppe på 24 martyrer som ble drept i Roma i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). To av de andre martyrene var Largus og Smaragdus («Ixmaracdus»). Martyrenes angivelige akter er historisk verdiløse, men Depositio Martyrum fra 354 synes å bevise at Cyriacus var en autentisk martyr som fra tidligste tider ble æret i Roma den 8. august. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at martyrene ble gravlagt nær den syvende milesteinen ved Via Ostiensis. Blant disse martyrene var i tillegg til Cyriacus, Largus og Smaragdus også Crescentian, Memmia og Juliana, men det minner mistenkelig om navnene på en annen martyrgruppe som ble minnet den 12. august, nemlig den hellige Quiriacus av Roma og 24 ledsagere, de hellige Largio, Crescentian, Nimmia, Juliana og deres tyve ledsagere.
I tillegg til Cyriacus, Largus og Smaragdus føyer Breviarium Romanum også til den hellige Sisinius og enda tyve andre kristne, og blant dem navngir hagiografen Alban Butler tolv, nemlig de hellige Crescentian, Sergius, Secundus, Alban, Victorian, Faustinus, Felix, Sylvanus og fire kvinner, de hellige Memmia, Juliana, Cyriacides og Donata.
Den Cyriacus som grunnla et samlingssted for gudstjenester, titulus Cyriaci, som senere ble til kirken av samme navn, kan ha vært en annen. Pave Honorius I (625-638) reiste en kirke over Cyriacus’ grav. Navnene til Largus og Smaragdus og de andre opptrer i missaler fra 1200-tallet.
Legenden forteller at Cyriacus hjalp en gruppe kristne tvangsarbeidere som bygde keiser Diokletians termer (bad). Han støttet dem på alle vis sammen med Largus og Smaragdus og andre kristne. For sin innsats ble de viet til diakoner i Roma rundt år 300 av den hellige pave Marcellinus (296-304) eller den hellige Marcellus I (308-09).
Keiser Diokletians medregent Maximian Herkules (286-305) befalte at de skulle kastes i fengsel, og der helbredet Cyriacus noen blinde i Jesu navn. Dette fikk keiser Diokletian greie på, og da hans datter Artemia (Arthemia) var besatt av en ond ånd, tilkalte han Cyriacus, som befalte ånden å fare ut. Artemia ropte med høy røst: «Jeg tror på Jesus Kristus, den allmektige Guds sønn!» og Cyriacus døpte henne straks. Keiseren ble grepet av undring, men lukket sitt hjerte for troens lys. Men han lot Cyriacus og hans medhjelpere i fred.
En versjon av legenden forteller at den demonen som Cyriacus drev ut av Artemia, profeterte at han ville tvinge Cyriacus til å dra til Babylon. Snart etter ble Cyriacus faktisk tilkalt av perserkongen Sapor for å helbrede dennes besatte datter (noen skriver at Cyriacus ble sendt dit av keiser Diokletian), hvor han på samme vis befridde hans datter Jobia fra en ond ånd og døpte selv henne, kongen, dronningen og 430 andre, før han igjen vendte tilbake til Roma, hvor Diokletian hadde gitt ham et hus.
Men under Diokletians fravær fra Roma (andre skriver at det skjedde etter Diokletians abdikasjon i 305) ble Cyriacus, Largus og Smaragdus tatt av Maximian Herkules, torturert på det grusomste og sammen med tyve andre kristne halshogd utenfor bymurene.
Noen har ment at pavene Marcellinus (296-304) og Marcellus I (308-09) er en og samme person, noe som forklarer den logiske bristen i kronologien. En variant av legenden sier at Cyriacus i mange år var keiserens fange og henvist til tvangsarbeid i de romerske leirtakene. Før det skal han ha vært erkediakon for pave Marcellinus. En stattholder overtok Cyriacus’ hus, og han badet på det stedet hvor Cyriacus pleide å døpe. Han holdt et festmåltid med nitten venner, som alle plutselig døde. Badet ble stengt, og hedningene begynte å frykte og ære de kristne.
Cyriacus og hans ledsagere ble gravlagt den 16. mars av en presbyter Johannes ved Sallusts hager (Horti Sallustiani) ved Via Salaria, ikke langt fra henrettelsesstedet. Men den påfølgende 8. august flyttet pave Marcellus dem til et jordstykke ved veien til Ostia (Via Ostiensis) som ble eid av en kristen kvinne ved navn Lucina. I 1915 oppdaget man en tidligkristen kirkegård ved den syvende milesteinen ved Via Ostiensis.
Men alle disse opplysningene bestrides av de lærde. Bollandistene trekker Artemias dåp i tvil, ettersom keiser Diokletians datter het Valeria og ikke Artemia. Opplysningene om Cyriacus’ reise til Persia blir betvilt av den ærverdige kardinal Cesare Baronius i sine annaler for året 309, ettersom det på keiser Diokletians tid ikke fantes noen konge ved navn Sapor i Persia. Når det gjelder tidspunktet for martyriet, blir det vanligvis lagt i regjeringstiden til keiser Maximian (286-305), men da han like allment regnes som diakon i den romerske kirken under pave Marcellus (308-09), burde årstallet heller ha vært 309 enn rundt år 303, som Butler hevder. Bollandistene uttaler seg ikke om tidspunktet i det hele tatt.
Siden 354 har minnedagen for Cyriacus vært feiret den 8. august, datoen for hans andre og endelige begravelse. Minnedagen ble i 1969 fjernet fra Kirkens generelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. De ble også nevnt den 8. august i det førkonsiliære Martyrologium Romanum:
Sanctorum Martyrum Cyriaci Diaconi, Largi et Smaragdi, qui, cum aliis viginti Sociis, passi sunt decimo septimo Kalendas Aprilis. Eorum corpora, via Salaria a Ioanne Presbytero sepulta, sanctus Marcellus Papa in praedium Lucinae, via Ostiensi, hoc die transtulit; quae postea, in Urbem delata, in Diaconia sanctae Mariae in via Lata fuerunt recondita.
I Roma, de hellige martyrene Cyriacus, diakon, Largus og Smaragdus, som sammen med tyve andre døde den 16. mars i forfølgelsen under Diokletian og Maximian. Deres legemer ble gravlagt ved Via Salaria av presten Johannes, men ble på denne dag [8. august] overført av den hellige pave Marcellus til Lucinas eiendom ved Via Ostia. Senere ble de brakt til Roma og plassert i kirken Santa Maris in Via Lata, titularkirke for en kardinaldiakon.
Denne gruppen sto også under 16. mars på grunn av den første begravelsen:
Romae passio sancti Cyriaci Diaconi, qui, post longam carceris macerationem, liquata pice perfusus et in catasta extensus, attractus etiam nervis et fustibus caesus, ad ultimum, cum Largo et Smaragdo et aliis viginti, jubente Maximiano, capite truncatus est. Sanctorum vero Cyriaci, Largi et Smaragdi festivitas sexto Idus Augusti recolitur, quo die a beato Marcello Papa corpora eorumdem viginti trium Martyrum levata sunt ac venerabiliter tumulata.
I Roma, martyriet til den hellige diakonen Cyriacus, som etter lang tid i fengsel ble dekket av smeltet bek og strukket på pinebenken, fikk sine lemmer strukket med tau, ble slått med køller og til slutt halshogd med Largus, Smaragdus og tyve andre etter ordre fra Maximian. Deres fest feires imidlertid den 8. august, den dagen da deres legemer ble tatt opp av den salige pave Marcellus og høytidelig gravlagt.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er oppføringen den 16. mars fjernet, mens gruppen den 8. august er redusert til seks martyrer:
Romæ via Ostiénsi miliário séptimo, sanctórum Cyríaci, Largi, Crescentiáni, Mémmiæ, Iuliánæ et Smarágdi, mártyrum.
I Roma ved den syvende milesten på Via Ostiense, de hellige Cyriacus, Largus, Crescentian, Memmia, Juliana og Smaragdus, martyrer.
Det virker som om pave Honorius I (625-38) senere bygd en kirke over graven ved Via Ostiensis. På 800- eller 900-tallet ble relikviene flyttet inn i byen Roma. Relikvier av Cyriacus kom senere til steder i hele Europa, for eksempel til krypten i katedralen San Ciriaco i Ancona, hvor relikviene kom på 800-tallet. Han er skytshelgen for Ancona. En arm-relikvie finnes i domkirken i Bamberg i Bayern – den lot keiser Otto I den store (936-73) bringe dit på 900-tallet under pave Johannes XII (956-64). Det var trolig denne translasjonen som gjorde at han senere ble regnet blant De fjorten nødhjelperne. Under pave Leo XI kom i 1049 den andre armen til klosteret Altdorf i Alsace. Den ble ifølge Butler berget under Den franske revolusjon og befinner seg fortsatt i den tidligere klosterkirken (nå sognekirke) i Altdorf. Relikvier kom også til Neuhausen nær Worms.
Cyriacus ble senere regnet blant de fjorten nødhjelperne, og han ble anropt ved meget store fristelser og mot onde ånder. Han hjalp også mot barnesykdommer. Han er en av de minst kjente av nødhjelperne, og i Altbayern er han for eksempel byttet ut med den hellige Leonard. Cyriacus avbildes oftest som diakon. Hans attributter er bok, palme, sverd og drage eller djevel (overvinnelse av det onde). Han blir også avbildet sammen med Artemia. I den berømte valfartskirken Vierzehnheiligen i Oberfranken fremstilles han som erkediakon. Hans minnedag i den ortodokse kirke er 7. juli. Han er skytshelgen for Ciriè i provinsen Torino i Piemonte og for Torre Le Nocelle i provinsen Avellino i Campania.
Cyriacus er et navn som bæres av mange hellige, og i tillegg finnes det i flere former som Kyriakos, Quiricus og Quiriacus, og sjeldnere møtes staveformene Kyriacus og Kiriacus. Noen ganger erstattet det greske navnet av den latinske formen Dominikus (lat: Dominicus; it: Domenico; fr: Dominique). Navnene betyr «tilhører Herren» – Herre på henholdsvis latin og gresk er Dominus / Kyrios.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. februar 2001 - oppdatert: 24. august 2016