Den som kommer til Möklinta kirke, skulle stanse ved porten og ta en titt på kirkedørens vakre smedarbeid. Det er nemlig en helgen som har smidd jernbeslagene. Det melder i alle fall den flittige hjembygdsforskeren Olof Grau i 1754 i sin bok «Beskrifning öfwer Wästmanland», hvor han også gjengir sagnene om de hellige Romfar og Margareta. Sannhetsgehalten går han ikke god for, han gjengir bare det han selv har hørt fortalt.
Grau taler om den middelalderske fanen som på hans tid ennå ble oppbevart i Möklinta kirke, men som siden har forsvunnet, trolig i den brannen som herjet Möklinta kirke i 1790. Den kalles den hellige smedens fane, oppgir han. På fanens ene side ser man bildet av en smed, som i hånden holder hammer og tang. Ovenfor detta bildet ser man ordene Divus fabel cum uxore sua, («Den hellige smeden med sin hustru»). På baksiden finnes kirkens skytshelgener, de hellige Maria og Johannes. Fanen ble i middelalderen båret i prosesjon på smedens dødsdag som en lokal helgendag. Det fortelles, oppgir Grau, at smeden utførte Möklinta kirkes vakre jernbeslag.
Intet bevart dokument fra middelalderen har noe å fortelle om den hellige smeden i Möklinta. Historieforskeren Johan Peringskiöld (d. 1720) omtaler imidlertid prosesjonsfanen i sitt store verk «Minningsmärken, gamla och nyare», eller Monumenta sveogothica, oppbevart i håndskrift på Kungliga biblioteket. I bind IV leser vi:
«I kyrkan hänger en fana som blivit brukad i processioner, med inskriptionen Divus faber cum sua uxore, havandes i högra handen en tång och hammar och hustrun en liten spira, skolandes av offerpenningarna denna kyrka först ha blivit byggd.»
Ifølge den muntlige tradisjonen skal det i Möklinta ha funnets en smed som med sitt hellige liv bygde opp et helgenrykte omkring sitt minne. Hans navn har lenge vært ukjent, men det har blitt avslørt i en senere avisartikkel, som gjengir følgende legende:
Smeden Helge Anundsson, smed-Helge, hadde mannedrap på sin samvittighet. Tinget dømte at han skulle bindes i en eikestokk og få drive nedover Dalälven som straff for sin gjerning. Da farkosten drev i vei, sprang smed-Helges hund etter på stranden, og da eikestokken fløt i land på en odde, hoppet hunden i farkosten og bet av lærremmene som holdt smed-Helge. På det stedet hvor eikestokken hadde flytt i land, bosatte han seg og døpte stedet til Botebo.
Av takknemlighet for sin redning smidde smed-Helge de vakre beslagene med dyr og bladornament som ennå pryder kirkedøren. Dette forteller legenden om den hellige smeden i Möklinta.
At den lokale kulten omkring den hellige smeden var sterk, finnes det flere tegn på. Möklinta kirke har på nordveggen et utbygd kapell hvor smeden sies å være gravlagt. Det fungerte lenge som valfartskapell for pilegrimer til smedens grav og er nå dåpskapell. Nå har også prosesjonsfanen kommet tilbake. Under ledelse av menighetens kvinnelige kantor sydde konfirmantene i 1993xen replika av den middelalderske fanen. I Möklinta slår man vakt om sin egen helgen, selv om man ikke riktig sikkert vet hva han hette.
Den hellige navnløse smeden har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.