Milutins eldre bror Stefan Dragutin styrtet sin far i 1276 med støtte fra sin bror. Men han angret på den måten han hadde kommet på tronen, så da han i 1282 brakk foten da han var på jakt, og ble syk, så han dette som en guddommelig advarsel og et illevarslende tegn. På konsilet i Dezevo i 1282 abdiserte han derfor og overdro tronen til sin yngre bror Milutin, mens han beholdt noen nordlige deler av landet for seg selv.
Uventet ble altså den 29-årige Milutin ny konge av Serbia som Stefan Uroš II Milutin. Straks etter tronbestigelsen angrep han bysantinsk land i Makedonia. I 1282 erobret han de nordlige delene av Makedonia inkludert byen Skopje, som ble hans hovedstad. Den bysantinske keiseren Mikael VIII Paleologos (1261-82) begynte forberedelser til krig, men han døde før de var fullført. Året etter trengte Milutin sammen med sin bror dypt inn på bysantinsk territorium helt til havnebyen Kavala (nå i gresk Makedonia). I 1284 fikk Milutin også kontrollen over nordre Albania og byen Dyrrachium (Durrës). I de neste femten årene var det ingen endringer i krigen.
Det var ikke før i 1291 at en felles styrke fra brødrene Dragutin og Stefan Milutin klarte å beseire brødrene, og for første gang noensinne kom regionen under herredømme av en serber, da det ble annektert av Dragutin. Som svar på Dragutins anneksjon av Braničevo begynte den bulgarske fyrsten Šišman, som ble hersker i det semi-uavhengige fyrstedømmet Vidin rundt 1280, begynte å angripe de serbiske områdene som lå vest for ham. Šišman var en vasall av Nogai Khan, som var khan for Den gylne horde og søkte å ekspandere sine territorier vestover. Šišman invaderte Serbia og kom så langt som til Hvosno.
Bulgarerne mislyktes i å erobre Zdrelo nær Peć og ble forfulgt tilbake til Vidin av serberne. Milutin la Vidin og resten av Šišmans rike øde, og Šišman måtte søke tilflukt på den andre siden av Donau. Men imidlertid ble de to allierte etter at Milutin giftet bort den serbiske fyrsten Dragoš til Šišmans datter, og senere skulle Milutin gi sin egen datter Anna til Šišmans sønn Mikael, som skulle bli bulgarsk tsar i 1323. Milutin og Nogai Khan kom snart i konflikt på grunn av krigen med fyrstedømmet Vidin. Nogai startet en kampanje mot Serbia, men Milutin tilbød fred ved å sende sin sønn Stefan Dečanski til Nogais hoff. Stefan ble værende der sammen med sitt følge til 1296 eller til Nogai Khans død i 1299.
De første årene av sin regjeringstid førte kong Stefan Milutin en svært aggressiv politikk overfor Bysants. Men senere myknet hans holdning til Bysants, så han ville søke fred med imperiet ved å gifte seg med en prinsesse fra keiserfamilien. I 1297 startet kontakter om Milutins ekteskap, men forhandlingene var svært vanskelige, fordi det hersket en dyp gjensidig mistillit mellom partene. I tillegg var hele situasjonen ytterligere delikat ettersom Milutin tidligere hadde vært gift minst tre ganger og i øyeblikket hadde en lovlig hustru, bulgarske Anna.
Med sin første hustru Helena (ca 1275-82), datter av sebastokrator Johannes I Doukas, bysantinsk hersker av Thessalia (ca 1268-89), hadde han trolig ingen barn, selv om noen mener at en eller begge av hans sønner var med henne.
Med sin andre hustru Elisabeth (ung: Erzsébet) (ca 1255-1313) (1283-84), datter av kong Stefan V av Ungarn (1270-72) og Elisabeth kumaneren, hadde Stefan Milutin sønnen Stefan Konstantin (ca 1282-ca 1323), rivaliserende konge av Serbia fra 1321 til 1322.
Med sin tredje hustru Anna (1284-99; d. etter 1304), datter av tsar Georg I av Bulgaria (1280-92), hadde Stefan Milutin tre barn: 1) Den hellige Stefan Uroš III Dečanski (ca 1285-1331) (muligens født allerede i 1276), som etterfulgte faren som konge. 2) Anna Neda, som giftet seg med tsar Mikael Šišman av Bulgaria (1323-30). 3) Zorica, kjent som Tsaritsa (keiserinne).
Med sin fjerde hustru Simonis (ca 1294-etter 1336), datter av keiser Andronikos II Paleologos, hadde han ingen barn.
Etter at fredsavtalen med Bysants var undertegnet i 1299, begynte disputter mellom Milutin og hans bror Stefan Dragutin. I mellomtiden styrte Dragutin landområder fra Braničevo i øst til elven Bosna i vest, og hans hovedstad var Beograd. Det brøt ut krig mellom de to brødrene og varte, med sporadiske våpenhviler, helt til Dragutins død i 1314. Under denne krigen utnevnte Milutin sin sønn Stefan Dečanski som regent i Zeta, det moderne Montenegro. Dette betydde at Stefan Dečanski var utsett til tronarving i Serbia og ikke Dragutins sønn Stefan Vladislav II.
Etter Stefan Dragutins død i 1316 erobret broren Milutin det meste av hans landområder inkludert Beograd. Men i 1319 vant kong Karl I av Ungarn (ung: Károly) (1308-42) tilbake kontrollen over Beograd og banatet Mačva mens Milutin beholdt kontrollen i Braničevo. I 1314 gjorde Milutins sønn Stefan Dečanski opprør mot sin far, tvunget av en aggressiv adel, men han ble tatt til fange, blindet og sendt i eksil i Konstantinopel. I resten av Milutins regjeringstid ble hans andre sønn Stefan Konstantin regnet som tronarving, men våren 1321 vendte Stefan Dečanski tilbake til Serbia og ble tilgitt av sin far.
På slutten av Milutins liv var det mange ting som forandret seg i landet. Serbia var et av de sterkeste landene i det sørøstre Europa, nest etter Ungarn. I hans regjeringstid ble mye av hoffseremoniellet tatt over fra det bysantinske hoffet, og bysantinsk kultur strømmet inn i Serbia.
Kong Stefan Uroš II Milutin ble syk og døde den 29. oktober 1321, 68 år gammel. Han ble gravlagt i klosteret Bansk i Serbia. Etter to år ble hans intakte relikvier avdekket. Men rundt 1460 ble hans levninger brakt til Bulgaria, hvor de ble lagret i ulike kirker og klostre inntil de ble overført til kirken Sveta Nedelja («Hellige søndag») i Sofia da den ble bispesete på 1700-tallet. Men noen avbrudd har relikviene senere hvilt der, og kirken fikk navnet Sveti Kral («Hellige konge») sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.
Stefan Milutin var utvilsomt temmelig syndefull til tider, men ikke desto mindre beholdt han alltid overbevisningen til en angerfull kristen, og til slutt sto han frem som en hellig skikkelse. Han ble derfor helligkåret av den serbisk-ortodokse kirke, og hans minnedag er 30. oktober, som tilsvarer 12. november i den gregorianske kalenderen. Det er samme dag som hans mor Helena og hans bror Stefan Dragutin.
Kilder: en.wikipedia.org, oca.org, srpskoblago.org, srpsko-nasledje.co.rs - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. september 2013