Skytshelgener for bispedømmet Sens;
med de fem ledsagerne Altinus, Serotin, Victorinus og hans navnløse sønn, og Eodald
Den hellige Sabinian (Sabinianus, Savinian; fr: Savinien) æres som den første biskop av Sens i Frankrike, og Potentian (Potentianus; fr: Potentien), som kom til Gallia sammen med ham som diakon, var kanskje hans etterfølger. Legenden forteller at Sabinian og Potentian var disipler av den hellige apostelen Peter, og at han sendte dem til Gallia i det første århundret. Men franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer tilbake i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen. Men denne legenden om Sabinian og Potentian er nå forkastet, og man regner med at de kom på 200-tallet og led martyrdøden rundt år 300 (andre kilder sier rundt 390 og andre igjen rundt 250). Tradisjonen sier at Sabinian ble halshogd med øks der hvor kirken Saint-Savinien i Sens ligger i dag.
Noen sier at Sabinian var en av Jesu første 70 (72) disipler og at han ble bispeviet i Roma og sendt til Gallia sammen med sine diakoner Potentian og Altinus. En tradisjon hevder at de først forkynte i Ferrières i Gâtinais før de kom til Sens. Sabinian etterlot Altinus der for å ta vare på de første troende og styrke dem i deres nye liv, mens han selv dro videre til Sens. Der fikk han en varm velkomst i huset til en viss Victorinus, like utenfor byen, i en landsby som ifølge tradisjonen het Le Vif. Som en god vert spurte Victorinus om sine gjesters velvære. Da han hørte at de kom fra Roma, ba han dem om å fortelle hundre av de siste nyhetene fra sentrum av verden. Dette brukte Sabinian til å fortelle om de store endringene i det religiøse livet. Den gamle avgudsdyrkelsen hadde hatt sine dager og ble nå erstattet av den sanne religionen, kristendommen.
Victorinus var imponert, og da han så sine gjesters gode manerer, passet de nøyaktig til den doktrinen de forkynte for ham. Det begynte å gnage i ham at han inntil nå hadde respektert og æret skapninger i stedet for Skaperen. Etter en stund spurte han om å bli døpt, sammen med Serotin og Edoald, to herrer som bodde i en nærliggende villa. Om Edoald bemerkes det at han var en veltalende mann. De mottok alle dåpen sammen med hele sin husstand, inkludert kvinner, barn og slaver som arbeidet i husholdningen. Sabinian anerkjente Victorinus’ kvaliteter, og ikke lenge etter vigslet han ham til diakon, slik at han kunne settes inn i forkynnelsen av evangeliet og ta på seg kirkelige embeter. På denne tiden sluttet også Altinus seg til dem igjen. Han hadde vunnet ganske mange mennesker for Kristus i Gâtinais.
Gradvis kom flere og flere mennesker fra byen Sens til Sabinian og hans ledsagere for å høre om den nye troen. Og fordi misjonærenes ord ble ledsaget av helbredelser og bønnesvar, sluttet flere og flere mennesker seg til dem. Til slutt hadde alle innbyggerne i Le Vif gått over til troen på Kristus. Det var for Sabinian signalet for å bygge om det lokale templet til en kristen kirke, hvor de troende deretter kunne samles. Det var begynnelsen på klosteret St-Pierre-le-Vif. Deretter bosatte Sabinian seg i byen, hvor også tilstrømningen av konvertitter var så stor at han kunne grunnlegge tre kapeller for å motta de nyomvendte og feire de hellige mysterier der. De nye kapellene ble vigslet til henholdsvis Vår Frue, Johannes og protomartyren Stefan. Sistnevnte kirke skulle senere bli den lokale katedralen Saint-Étienne, hvor de to andre kapellene ble innlemmet.
Potentian dro til Roma for å redegjøre om den vellykkete forkynnelsen for Peter. Den gamle tradisjonen sier konsekvent at det var snakk om Peter selv, men vi kan anta at det var en av hans etterfølgere som pave. I Roma ble Potentian beordret til å forkynne evangeliet også i andre byer i et større område. Dermed dro han etter sin retur suksessivt til Orléans, Chartres, Paris og Troyes. I Orléans etterlot han seg Altinus og vigslet ham til den byens første biskop. Dette betyr at Potentian allerede må ha blitt biskop. Vi hører ingenting om dette, men vi må anta at han ble utnevnt til biskop i Roma. I Chartres grunnla han en liten kirke til ære for Vår Frue, som var begynnelsen på den nåværende katedralen, og han overlot omsorgen for de nye troende til Adventinus.
I biografien om den hellige Solina av Gascogne (d. ca 290) blir vi fortalt: «Til slutt flyktet hun fra sitt hjem og søkte tilflukt i Chartres. Der hadde de siste årene to disipler av Jesu apostler, Sabinian og Potentian, forkynt evangeliet. På grunn av dem var en hule som inntil da hadde vært viet til en druidisk modergudinne, gjort om til en Maria-grotte». Om denne Adventinus vet vi ingen ting. Den lokale tradisjonen anser Altinus som den første biskop av Orléans. I Paris kunne Potentian bringe ulike avgudsdyrkere til Kristus og etterlot seg Edoald der for å se etter den nye kirken. Han på sin side omvendte Agoard og Aglibert til den nye troen. Disse to skulle dø kort tid senere som martyrer i Créteil, i selskap med en stor gruppe av katekumener
Til slutt dro Potentian til Troyes sammen med Serotin, og der regnes Potentian som den første biskopen. De to skal ha etablert seg mellom to grener av Seinen, og omtrent på stedet hvor Jesu-Hjerte-kapellet i katedralen nå ligger, bygde de en liten kirke som de vigslet til apostlene Peter og Paulus (Saint-Pierre-et-Saint-Paul). De fikk faktisk noen konvertitter, men den lokale romerske guvernøren Montanus ville ikke ha noe av det og gjorde det klart at de måtte forlate stedet umiddelbart. Samme skjebne rammet også de andre forkynnerne av troen, og til slutt samlet de seg igjen rundt biskop Sabinian i Sens.
Etter ordre fra den lokale guvernøren Severinus (Severus) ble Sabinian og Victorinus arrestert etter anklager om helligbrøde mot gudene i Romerriket. De brydde seg ikke om anklagen og nektet å ombestemme seg. Etter først å ha fått fysisk avstraffelse, ble de kastet i fengsel. Der skal Kristus ha vist seg for dem og helbredet deres sår og oppfordret dem til å stå fast. Han forespeilet den at de alle kom til å lide martyrdøden på grunn av Hans navn.
Fordi de hedenske avgudsprestene insistere overfor Severinus, fikk guvernøren de to arresterte ført for seg igjen, og han dømte dem til døden. Sabinian spurte som en siste tjeneste om å få ta farvel med sine kjære og be en bønn i den første helligdommen like utenfor byen som han selv hadde grunnlagt. Dette ble innvilget ham, og han fikk noen soldater med som vakter. Men allerede etter den omfattende avskjeden tok hans bønn så lang tid at hans vakter invaderte helligdommen, hvor han ba sine bønner med Victorinus, og slo ham i hodet med en øks. Hans hodeskalle, som oppbevares som en dyrebar relikvie i kirken St-Pierre-le-Vif, viser fortsatt klare tegn på denne behandlingen. Sammen med ham døde Victorinus og en annen person som vi ikke har overlevert navnet på, men som man antar var Victorinus’ sønn.
Her kommer historien om den hellige Modesta inn. Hun skal ha vært en datter av guvernør Severinus. Angivelig ble hun nysgjerrig på biskop Sabinian og hans lære, så hun gikk for å besøke ham, og faktisk ble hun omvendt til Kristus av ham. Da lot hennes far henne drepe sammen med Potentian. Det er sannsynlig at Potentian etterfulgte sin læremester Sabinian som biskop av Sens, slik er han i hvert fall registrert i den lokale historien. Men allerede ved slutten av året da hans lærer døde, var han i hendene på guvernør Severinus, som i sin tur arresterte ham sammen med Serotin, Altinus og Edoald. Etter en skinnprosess ble de torturert på mange måter før de ble halshogd med sverd. Ifølge tradisjonen slik den har blitt bevart i Troyes, døde Serotin da han en gang etter Sabinians død ba ved hans grav.
Sabinian ble gravlagt på stedet for sitt martyrium. Kirken fikk senere hans navn, Saint-Savinien. De jordiske restene av de andre ble opprinnelig kastet til villdyrene, men de nektet å røre dem. Til slutt, ble restene samlet og gravlagt sammen med sin læremester Sabinian. Før 800-tallet var det på kirkegården nær klosteret Pierre le Vif i Sens en gruppe graver, og av dem har gravene til de første biskopene av Sens blitt identifisert. Hugo og Peter, senere biskoper av Sens i tidlig middelalder, skrinla hans ben, noe som på den tiden tilsvarte en offisiell kanonisering. I 847 overførte erkebiskop Wenilo av Sens (Wanilo; fr: Wenilon, Vénilon, Guenelon, Ganelon) (837-65) høytidelig deres levninger og andre til kirken Saint-Pierre-le-Vif, noe som ga støtet til en stor folkelig kult for Sabinian og Potentian.
Erkebiskopen donerte de fleste av Potentians levninger til sin søster, som var abbedisse for det berømte klosteret Jouarre. Hun fikk laget et fantastisk skrin for dem. Samtidig fikk katedralen i Troyes noen rester av Sabinian og Potentian som en gave, mens kirken Saint-Étienne i Troyes mottok relikvier av Altinus. Fingrene av den samme helgenen gikk til Orléans, byen hvor han var den første biskop. Det ble igjen en betydelig andel relikvier i Sens, som erkebiskop Wenilo la i et blyskrin. I 848 kalte Wandelbert av Prüm Sabinian og Potentian de første skytshelgenene for kirken i Sens. I den hellige Ado av Viennes (~800-875) martyrologium, som ble utgitt kort tid etterpå, kalles de utsendinger fra apostlene og martyrer. Usuards (d. 877) martyrologium fra rundt 875 kaller dem utsendinger fra «Den romerske pontiff» og martyrer.
Kirkens historie i Sens starter med de hellige Sabinian og Potentian, og gjennom de tilknyttede legendene er de også forbundet med bispedømmene Chartres, Troyes og Orléans. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) er imidlertid taus når det gjelder Sabinian og Potentian. Martyrologium Hieronymianum, som ble revidert en gang før 600 i Auxerre eller Autun, ignorerer dem også. Byene Chartres og Troyes har ingen tradisjoner når det gjelder disse to helgenene i deres lokale liturgi før på 1100-tallet, og Orléans har ingenting før 1400-tallet, som husker forkynnelsen til Altinus, Eodald og Serotin, ledsagere av Sabinian og Potentian.
Fra Sens dro Sabinians ledsagere til mange byer i Gallia, som Troyes, Orléans, Chartres og Paris. Legenden forteller at Altinus var Sabinians diakon og ble biskop av Orléans og Chartres og martyr, Serotin (Serotinus) var diakon og martyr, Victorinus var også diakon og martyr og hans navnløse sønn var også martyr, Edoald (Edwald, Eodald, Eodaldus) var diakon og martyr.
Midt på 900-tallet ble relikviene av disse to helgenene gjemt i et underjordisk hvelv i klosteret Saint-Pierre-le-Vif for å berge dem fra ungarernes plyndringer. Nye translasjoner skjedde i 1001, 1006 og 1026. Den 19. oktober 1031 ble de plassert i et vakkert relikvar som ble laget for dem av munken Odoramnus av Sens (fr: Odoranne; lat: Odoramnus Senonensis) (ca 985-ca 1046) etter oppdrag fra dronning Constance og kong Robert II den fromme (fr: Robert le Pieux) (996-1031) i 1028 i takknemlighet for et viktig bønnesvar som dronningen hadde fått fra sin faste tro på Sabinians forbønn. Siden da ble Sabinian og Potentian og deres ledsagere feiret på denne dagen, 19. oktober, i bispedømmene Chartres, Meaux, Nevers, Paris, Poitiers, og Sens. Senere kom det også relikvier av de to helgenene til katedralen i Nevers, og derfra til flere kirker i bispedømmet.
Munken Odoramnus i Saint-Pierre-le-Vif i Sens var også komponist, skulptør, mekaniker og gullsmed. Han nevner i en krønike som ble utgitt rundt 1045, Altinus, Eodald og Serotin som de apostoliske ledsagerne av Sabinian og Potentian, men betrakter dem ikke som utsendt fra apostelen Peter. Noen hevder at Sabinian kan ha vært abbed for klosteret Saint-Pierre-le-Vif, men Odoramnus nevner ikke noe om det.
I et dokument som ifølge abbé Henri Bouvier (1860-1934) i sin Histoire de l'Abbaye de Saint-Pierre-le-Vif de Sens daterer seg fra slutten av 500-tallet eller begynnelsen på 600-tallet, men som ifølge den katolske kirkehistorikeren Msgr Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) ble skrevet i 1046 og 1079 under inspirasjon av Gerbert, abbed av Saint-Pierre-le-Vif, utvikles for første gang en omfattende legende som sporer evangeliseringen av kirkene i Orléans, Chartres og Troyes til Sabinian og Potentian og deres ledsagere. Dette dokumentet kaller Msgr Duchesne «Den gerbertinske legenden». Etter noe usikkerhet og nøling ble denne legenden definitivt fiksert i krøniken til Clarius, som ble kompilert rundt 1120. Det er umulig at den kristne tro ble forkynt i Sens på 100-tallet, men vi vet fra Sidonius Apollinaris at i 475 hadde kirken i Sens sin trettende biskop, og listen over biskoper tillater ikke antakelsen om at bispesetet eksisterte før andre halvdel av 200-tallet eller begynnelsen på 300-tallet.
Denne Sabinian må ikke forveksles med den hellige Sabinian av Troyes, en greker fra Samos som led martyrdøden nær Troyes på 200-tallet og minnes den 29. januar, og heller ikke med den hellige Sabinian av Menat, abbed i nærheten av Clermont-Ferrand i Auvergne på 700-tallet som minnes den 22. november. Potentian ble skytshelgen for Châtel-Censoir i departementet Yonne i regionen Burgund (fr: Bourgogne). Han utførte en rekke mirakler. Han ble påkalt mot øyesykdommer, leddplager og spesielt for å oppnå tidens goder.
Et glassmaleri i koret i katedralen i Chartres viser livet til Sabinian og Potentian, skytshelgener for erkebispedømmet Sens, som Chartres var suffraganbispedømme under inntil opprettelsen av erkebispedømmet Paris. Det aksiale kapellet i katedralen Saint-Étienne i Sens inneholder også ni glasspaneler fra 1200-tallet med scener fra Sabinians liv. Dessuten har en barokk monumental skulptur plassert på alteret i samme kapell hans halshogging som tema.
Kirken Saint-Savinien ble på 1000-tallet bygd over Sabinians grav og er vigslet til ham. Han og hans etterfølger Potentian. æres nå som skytshelgener for bispedømmet Sens. Deres minnedager har alltid vært 19. oktober (translasjon) og 31. desember, og deres kult ble nevnt i martyrologiene i Meaux, Sens, Nevers, Paris og Poitiers, og den 31. desember i det romerske martyrologiet og martyrologiet i Autun. Andre minnedager som nevnes, er 23., 20. og 27. august samt 22. september. Dessuten ble Potentian og Serotin feiret den 4. januar i Troyes, og translasjonsfest den 19. oktober ble feiret i bispedømmene Chartres, Meaux, Nevers, Paris, Poitiers og Sens og den 22. oktober i bispedømmet Versailles. I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto de under 31. desember:
Apud Senonas beatorum Sabiniani Episcopi, et Potentiani; qui, a Pontifice Romano illuc ad praedicandum directi, confessionis suae martyrio eamdem metropolim illustrarunt.
I Sens, de salige Sabinian, biskop, og Potentian, som var blitt sendt dit av den romerske pave for å forkynne, og opplyste denne metropolittkirken ved deres bekjennelse og martyrium.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes de derimot den 19. oktober:
Apud Sénones in Gállia Lugdunénsi, commemorátio sanctórum Sabiniáni et Potentiáni, qui primi pastóres huius civitátis habéntur ibíque confessiónem suam martýrio complevérunt.
I Sens i Gallia Lugdunensis [nå i Frankrike], minnet om de hellige Sabinian og Potentian, som anses som de første hyrdene i denne byen og kronet der sin trosbekjennelse med martyriet.
Den store klokken i katedralen i Sens bærer også navnet Savinienne. Den er fra 1560 og har vært klassifisert som et historisk monument med tittel av objekt fra den 21. august 1905.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CE, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-sens-auxerre.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juni 1999 - oppdatert: 11. januar 2016