Den salige Stanley Francis Rother ble født den 27. mars 1935 på familiens gård nær Okarche i delstaten Oklahoma i USA. Han var sønn av Franz A. Rother (1911-2000) og Gertrude Kathrine Smith (1913-87), som hadde giftet seg den 29. november 1933. De var begge katolske bønder av tysk avstamming. Stanley var deres første barn, og han ble døpt den 29. mars av Msgr. Zenon Steber i kirken Holy Trinity, den eneste katolske kirken i Okarche, som da hadde rundt 450 innbyggere. I den samme kirken mottok han også sin første kommunion den 22. april 1942, og der ble han også fermet (konfirmert) den 4. april 1948. Senere skulle han også feire sin første messe i denne kirken.
Franz og Gertrude ga sin første sønn navnet Stanley til minne om de mange i hennes slekt som bar navnet Stanislaus, men da de kom til kirken, ville ikke Msgr. Steber døpe barnet dersom ikke det første navnet var Francis, i tråd med familietradisjonen om å kalle opp den eldste sønnen etter den hellige Frans av Assisi (1182-1226). Så i dåpsregisteret står det «Francis Stanley Rother», men for storfamilien og andre venner var han alltid Stanley (Stan).
Franz’ og Gertrudes familie vokste raskt. Den 24. mai 1936, fjorten måneder etter Stanley, ble den første datteren, Elizabeth Mary, født. Hun ble kalt Betty Mae og trådte senere inn i kongregasjonen «Tilbedere av Kristi dyrebare blod» (Adoratrices Sanguinis Christi – ASC) med ordensnavnet sr. Marita. Et år senere, den 13. juli 1937, ble sønnen James Henry (kalt Jim) født (død den 1. februar 1974). Året etter ble familien rammet av en tragedie da datteren Carolyn Ann som ble født den 10. november 1938, døde uventet dagen etter. To år senere, den 2. juni 1940, ble den yngste sønnen Thomas Joseph (Tom) født. Han bor i dag i barndomshjemmet sammen med hustruen Marti (f. 1944) og deres familie.
Stanley vokste opp på prærien og ble en sterk ung mann som med letthet mestret de mange ferdighetene som kreves på en gård. Alle barna begynte å arbeide på gården når de ble fem år gamle, og alle fikk bestemte oppgaver som var tilpasset dem. De yngste hjalp til med å samle egg og mate kyllingene, og fra åtteårsalderen måtte alle melke de fem eller seks kyrne to ganger daglig, klokken 6.30 og 17. Stanley begynte å kjøre familiens traktor da han var ti år gammel, og det ble tidlig klart at han hadde et spesielt talent for alt som krevde mekanisk innsikt.
Livet i familien Rother var fokusert på familien, gården og Kirken. Fra en tidlig alder lærte barna betydningen av bønn og av å be sammen som en familie. Om man skulle i kirken på søndager, var aldri et spørsmål. Etter kveldsmaten knelte de rundt kjøkkenbordet og ba rosenkransen. Det var lite snakk om følelser og personlige forhold, fortalte den yngste broren Tom, og spesielt var Stanley stille og vanskelig å trekke inn i en samtale. Betegnende er at da Stanley var ferdig med gymnaset og var klar til å begynne på seminaret, var det samtidig med at Betty Mae bestemte seg for å gå i kloster. Både søster og bror ble sjokkert da de fant ut at de skulle dra samtidig. «Åpenbart hadde vi ikke noe behov for å snakke om det», sa sr. Marita senere med et smil.
Stanley begynte i 1941 i første klasse på Holy Trinity Catholic School i Okarche og begynte dermed rekken av små Rother-barn som nonnene likte å kalle «de tre små bjørner», alle med ett års mellomrom. De fikk alle hele sin utdannelse på denne skolen, fra første klasse til og med gymnaseksamen (High School). I den lille skolen var ofte to klasser sammen i et klasserom, og søsknene Rother fikk dermed mulighet til å konkurrere med et av de andre søsknene. Alle tre gjorde det bra på skolen, slik det var forventet av dem. De fleste av lærerne var nonner som tilhørte en kommunitet av kongregasjonen «Tilbedere av Kristi dyrebare blod» (ASC) som var basert i Wichita i delstaten Kansas.
I sitt siste år på skolen ble Stanley valgt til formann for Future Farmers of America. Hans sogneprest, Msgr. Zenon Steber (1870-1948), som var fra departementet Haut-Rhin i Alsace (ty: Elsass) og tidligere hadde vært misjonær i Ghana, ga Stanley opplæring som ministrant, og han ministrerte i kirken fra han var åtte år gammel og til han var ferdig med utdannelsen i Okarche. Msgr. Steber krevde streng disiplin av ministrantene, og hvis en av dem gjorde noen feil under messen, kunne det komme et hørbart Dummkopf! («idiot!») fra monsignoren. Stanley spilte også på skolens basketballag før han ble lagets trener. Han spilte også teater i skolens dramagruppe, og han var også aktiv i bevegelsen Young Christian Students og i Sodality of Our Lady, en forening som fremmet Maria-fromhet.
Da Stanley var ferdig med High School som attenåring i mai 1953, proklamerte han overraskende at han hadde prestekall. Han var bevisst sin families dype og grundige katolske røtter i Kirken og sognet. Sidealteret på nordsiden av kirken var en gave fra hans oldefar Frank Emil Rother, og et av glassmaleriene som avbildet den hellige Aloisius, var en gave fra hans oldefar på morssiden, Friedrich Schmitt. Vi kjenner ikke detaljene i Stanleys prosess med å avklare prestekallet, og i lang tid var alle i familien og hans medelever i avgangsklassen av den forventning at Stanley kom til å bli bonde i likhet med sin far og hans far igjen.
Tre personer kan ha påvirket Stanley i prosessen med å avklare sitt prestekall, spesielt med tanke på hans senere misjonskall. Den første var selvsagt Msgr. Steber, som hadde en sterk misjonsånd og kunne ha gitt gutten andre visjoner enn han ellers ville ha fått med en oppvekst i et jordbrukssamfunn i Oklahoma. Den andre som hadde en direkte innflytelse på Stanleys bilde av presterollen, var p. Edmund von Elm, som ble kalt til Okarche som sogneprest i 1947, da Msgr. Steber ble alvorlig syk. Den unge amerikanske presten ble en god venn av Franz og Gertrude Rother og deres familie og tilbrakte mye tid hos dem og arbeidet til og med på markene sammen med mennene i familien. P. Camille Boesmans var en ung belgisk misjonær som var blitt utvist fra Kina, og han ble utnevnt til kapellan i Holy Trinity Church og tjenestegjorde på skolen og i sognet i de fire årene hvor Stanley gikk på High School. Så selv om den attenårige Stanley aldri hadde reist ut i verden, kom verden til ham gjennom de tre prestene og ga ham en forståelse av Kirkens enhet og et ønske om tjeneste for den universelle katolske kirke.
Den attenårige Stanley ble akseptert som prestekandidat for bispedømmet Oklahoma City-Tulsa og ble først sendt til St. John’s Seminary i San Antonio i Texas for et forberedende kurs som var beregnet for unge menn som kom rett fra High School. På dette seminaret var han fra september 1953 til mai 1955. Fagene var temmelig grunnleggende og inkluderte taleferdighet, logikk, engelsk, pedagogikk, religion og latin. Han gjennomførte det første året uten noen episoder, og han tilbrakte sommerferien med å arbeide på familiegården og hjalp sin far og sine brødre med innhøstingen. Dette gjentok seg i alle hans år som seminarist. Mot slutten av det andre året på seminaret uttrykte han i sin dagbok tvil om sitt kall.
Etter to år på St. John’s Seminary fortsatte Stanley og hans kull på Assumption Seminary i San Antonio i Texas for neste stadium av studiene, nemlig to år med filosofi (filosofi 1 og 2). På dette seminaret gikk han fra september 1956 til januar 1959. De ferdighetene Stanley hadde skaffet seg ved å arbeide på gården, gjorde imidlertid at han fikk så mange plikter på seminaret at hans studier ble skadelidende. Spesielt var han opptatt med utendørs manuelt arbeid. Han var mer en praktiker enn en akademiker og hadde vanskeligheter med å lære latin. Selv om undervisningen på seminaret ikke lenger foregikk på latin, men på engelsk, var lærebøkene gjerne på latin. Han strøk i filosofi 1 og måtte ta faget om igjen, og da klarte han seg.
I vårsemesteret 1957, da han fylte 22 år, fortsatte Stanley sin kamp for å henge med på studiene. Hans akademiske katastrofe kom i det første året med teologistudier. Nå kunne ingenting redde hans utilstrekkelige karakterer og manglende evne til å forstå lærebøker på latin. I 1959, fem dager inn i det andre semesteret med teologi 1, fikk Stanley beskjed om at han hadde strøket i første semester. Deretter ble den 23-årige seminaristen sendt hjem. Seminarets rektor forklarte ham at fakultetet som gruppe hadde avgjort at han ikke lenger kunne fortsette på Assumption Seminary etter nesten seks år. I ettertid, i forbindelse med 75-årsjubileet i 1990, skrøt seminaret imidlertid av sin ærerike historie og at de hadde en martyr blant sine studenter.
Den dagen da Stanley forlot San Antonio, skrev seminarets rektor et brev til biskop Victor Joseph Reed (1905-71) av Oklahoma City-Tulsa (1958-71) i delstaten Oklahoma, hvor han informerte biskopen om at de hadde bedt Stanley om å forlate seminaret, etter at han hadde strøket i moralteologi og dogmatikk. Franz og Gertrude Rother ventet på ham på flyplassen i Oklahoma. Allerede samme kveld kjørte hans sogneprest, p. Edmund von Elm, ham til en middag med Msgr. S.F. Luecke, bispedømmets kallsansvarlige. Og det var de tre mennene som fortsatte sammen til biskopens hus for det uventede møtet for å diskutere Stanleys situasjon. Det finnes ingen offisiell protokoll fra møtet, bare Stanleys konsise notis i sin dagbok: «Traff biskopen og han vil sende meg videre til høsten».
Men det han ikke visste, var at Msgr. Luecke hadde store vanskeligheter med å finne et nytt seminar som ville ta imot Stanley. På grunn av hans akademiske resultater var han ingen ønskekandidat for noen seminarrektorer. I juni 1959 sendte bispedømmet Stanley for å ta et sommerkurs i Conception Seminary i det nordvestre Missouri, som ble drevet av benediktinermunkene i Conception Abbey. Stanley meldte seg på to sommerkurs, i latin og katolsk liturgi, men resultatene var ikke lovende. Til slutt fikk han beskjed om at han skulle begynne på seminaret Mount St. Mary’s i Emmitsburg i delstaten Maryland. Dit dro han i en lastebil sammen med en onkel, en reise på 110 mil. På Mount St. Mary’s gikk han fra september 1959 til mai 1963, da han tok sine eksamener.
Det kanskje største pluss for Stanley i Mount St. Mary’s var rektoren, Msgr. George Mulcahy. Han hadde en absolutt positiv innstilling den nye seminaristens utsikter til akademisk suksess og en påfølgende tjeneste som prest. Hans bakgrunn for stillingen som rektor var som ordinær sogneprest og erfaren medarbeider i kurien. Mens han forsto at en viss grad av lærdom var nødvendig for å bli en anstendig prest, visste han også at andre karaktertrekk, som god dømmekraft, stabilitet, integritet, helse og et aktivt tros- og bønneliv, var viktigere for en sogneprest enn en A i teologi. På slutten av Stanleys første semester skrev rektor til biskopen i Oklahoma at den nye seminaristen hadde gitt et utmerket inntrykk så langt.
Kanskje det var den nye starten med blanke ark, men mer trolig at Stanley hadde blitt eldre og mer moden. Han fant en bedre balanse mellom studiene og alle aktivitetene han tidligere hadde «flyktet» til fordi de var mer lystbetont enn å streve med de latinske lærebøkene. Men han fortsatte å synge i seminarets schola og deltok i dramaproduksjonene. Han etablerte også et bokbinderi på seminaret. Studentene hjalp hverandre, og en måte var å oversette de latinske lærebøkene til engelsk i essensielle fag som dogmatikk og moralteologi. Av de noen-og-tyve seminaristene i hans klasse ble 22 presteviet. Tyve av dem var tilknyttet bispedømmer i det østlige USA, en var fra Puerto Rico og Stanley var den eneste fra vest, og høyst sannsynlig den eneste med bondebakgrunn. Om sommeren fortsatte han å dra hjem til Okarche og hjelpe faren og brødrene Tom og Jim med gårdsarbeidet. I 1963, hans siste år på Mount St. Mary, var hans karakterer steget til et akseptabelt nivå.
Stanley ble vigslet til subdiakon den 2. juni 1962 av erkebiskop Lawrence Joseph Shehan (1898-1984) av Baltimore (1961-74), kardinal fra 1965. Han ble diakonviet den 15. september 1962 av biskop Thomas Austin Murphy (1911-91), hjelpebiskop i Baltimore (1962-84). I sitt siste år hadde han regelmessige møter med en «Mr. Hall» på tuberkulosesanatoriet, delte sine troserfaringer og underviste ham i katolsk lære. Den 9. mai 1963 døpte diakon Rother Mr. Hall, trolig hans første dåp. Han forlot seminaret den 21. mai 1963.
Stanley ble presteviet den 25. mai 1963 som sekularprest for bispedømmet Oklahoma City-Tulsa (nå erkebispedømmet Oklahoma City) i katedralen Our Lady of Perpetual Help i Oklahoma City av biskop Victor Joseph Reed. Han ble kalt frem av biskopens assistent: Franciscus Stanislaus Rother, og svarte med et fast Adsum! («Jeg er her»). Etter seremonien ga han primissvelsignelse til sine foreldre, søsken og venner. Han var en av elleve prester som ble ordinert sammen. Ironisk nok var det i 1970, bare syv år senere, fem av de elleve som hadde sluttet som prester. Da han dagen etter feiret sin første høytidelige høymesse i hjembyen, satte hans foreldre av plasser til avgangsklassen fra Holy Trinity Catholic School i 1953, som benyttet anledningen til å arrangere sin første gjenforening etter ti år. Etter messen fulgte en middag for 350 gjester. Deretter hadde p. Stan en liten «ferie» mens han ventet på sin første utnevnelse, og den ble selvsagt brukt til å hjelpe familien med innhøstingen.
De neste fem årene tjente p. Rother som kapellan (Assistant Pastor) i fire sogn rundt omkring i Oklahoma. Det første var St William Church i Durant, en liten by i det sørøstre Oklahoma (1963-65). Der ble hans fremste oppgave å utvikle et område på 380 mål ved Lake Texoma som bispedømmet hadde fått leie billig etter oppdemmingen av Red River, på den betingelse at de utviklet området. Det var nok derfor han ble sendt dit. Men samtidig hadde kirken i Durant tre misjonskapeller rundt omkring, slik at de to prestene måtte feire tre messer hver på søndager. I tillegg tilbrakte kapellanen fortsatt all «fritid» med å hjelpe til på hjemgården. Den 1. mai 1965 giftet hans yngste bror Tom seg med Martha Jane Liebl («Marti») i Holy Trinity, og Stanley feiret messen. Han døpte også deres to første barn, Patrick (f. 1966) og Douglas (f. 1967). De neste tre barna ble født mens Stanley var i Guatemala.
Rother fikk nye kapellanstillinger, men hans hovedoppgave helt frem til 1968 var fortsatt landområdet ved Lake Texoma. Samtidig rakk han å studere historie på Southeastern State College i Durant i Oklahoma (1965). Hans andre kapellanstilling var i St Francis Xavier Church i Tulsa i Oklahoma (1965-66), før biskopen flyttet ham til Holy Family Cathedral i Tulsa i Oklahoma (1966), en stilling han bare hadde i tre måneder. Deretter ble han kapellan i Corpus Christi Church i Oklahoma City (september 1966-1968). Noen prester kritiserte at den nye presten brukte så mye tid på kroppsarbeid ved Lake Texoma, det var ikke «prestearbeid». En eldre prest han beundret, sa: «Vi kan ha gjort en feil ved å ordinere Stan Rother». Slikt såret Stanley dypt, men en trøst var biskopens reaksjon på kritikken mot hans bruk av Stanleys talenter: «Stan Rother er en av de få prestene jeg kan stole på at arbeider hardt også når jeg er ute av syne». Senere så p. Stan denne tiden hvor han arbeidet så mye alene, som en ørkenopplevelse, en tid for fysisk, mental og åndelig forberedelse til sin neste tjeneste.
Så tidlig som i 1960 ba den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) kirkene i Nord-Amerika om å gi pastoral hjelp til folkene i Sentral-Amerika. Året etter tok Vatikandiplomaten Msgr. Agostino Casaroli (1914-1998) (kardinal fra 1979) den pavelige anmodningen enda videre ved å gi den et tallmessig mål. I en tale han holdt til «Konferansen for mannlige og kvinnelige høyere superiorer i USA» på universitetet Notre Dame, påpekte han den ytterste nød i Kirken i Latin-Amerika og ønsket at hver ordensprovins satte som mål de neste ti årene å gi en tiende (10 %) til Latin-Amerika av sine medlemmer dette året. I de følgende ti årene svarte manns- og kvinneordener med stor sjenerøsitet, og det samme gjorde bispedømmer over hele USA. Biskop Reed tok i 1963 imot utfordringen på vegne av bispedømmet Oklahoma City og Tulsa og kunngjorde at de skulle gjøre en innsats i bispedømmet Sololá i Guatemala for indianerne i folket Tz’utujil i Santiago Atitlán i departementet Sololá i det rurale høylandet i det sørøstre Guatemala.
I 1963 dro to prester og et ektepar til Guatemala, og tre andre som hadde forpliktet seg for tre år, en prest og to ugifte legmenn, hadde allerede dratt. Senere samme høst sluttet en kvinnelig sykepleier seg til den originale misjonsgruppen fra Oklahoma. De fem legfolkene som meldte seg frivillig til misjonen i Guatemala, tilhørte de nesten tusen legmenn og -kvinner fra USA som i løpet av 1960-tallet meldte seg frivillig som en del av The Papal Volunteers for Latin America (PAVLA), som Roma opprettet i 1960.
Hvordan bispedømmet Oklahoma City og Tulsa knyttet seg til det nylig opprettede bispedømmet Sololá (fra 1996 Sololá-Chimaltenango), synes temmelig tilfeldig. Biskop Reed sendte sekularpresten Ramon Carlin til landet for å undersøke førholdene, og han så på flere steder før han møtte den italienske fransiskanske misjonsbiskopen Angélico Melotto OFM (1911-99) av Sololá (1959-86). Han hadde flyttet til Guatemala i 1950 etter fjorten år som misjonær i Kina inntil han ble utvist av de nye kommunistiske makthaverne der. P. Carlin fant at bispedømmet lå rundt Atitlán-sjøen, en dyp mørkeblå innsjø omgitt av fjell og tre høye vulkaner. Den vakre naturen sto i skarp motsetning til den fryktelige fattigdommen blant de i hovedsak innfødte fra ulike grupper som alle nedstammet fra de gamle maya-indianerne.
Som nyordinert prest kunne ikke Stanley melde seg frivillig i 1963. Men våren 1968 inviterte p. Carlin p. Stanley ut til lunsj. De to prestene kjente til hverandre og hadde hørt historier om den andre, men hadde ikke tilbrakt mye tid sammen. Vi kjenner ingen detaljer fra dette lunsjmøtet, men vi vet det viktigste: P. Carlin inviterte p. Rother til å slutte seg til misjonsteamet, og etter noen timer svarte han ja. Biskop Reed utnevnte ham til Guatemala-misjonen fra midten av juni 1968. Det var meningen at han skulle fly ned sammen med biskop Reed, men da biskopens planer ble endret, bestemte p. Stanley seg for å kjøre sin egen røde og hvite Ford Bronco de 320 milene til sin nye post. Høsten 1968 reiste han og veteranmisjonæren p. Tom Stafford av gårde, og selv om de vekslet på å kjøre, brukte de fem dager på å komme frem til Santiago Atitlán og MICATOKLA (Misión Católica de Oklahoma), det navnet de første misjonærene fra Oklahoma hadde gitt sognet. Stanley ble det tolvte medlemmet av gruppen, seks av dem prester.
Sognet Santiago Apóstol, som har gitt navn til byen, er det eldste sognet i bispedømmet Sololá. Det ble grunnlagt i 1536 av fransiskanske misjonærer. Dagens kirke regnes som et nasjonalt monument av regjeringen i Guatemala og ble bygd fra 1541 til 1547, trolig på et sted hvor det tidligere hadde stått et maya-tempel. På 1870-tallet utviste Guatemala alle utenlandske prester, de fleste spanske, og de tillot dem ikke å returnere før på 1940-tallet. Så da den første gruppen fra Oklahoma ankom, hadde det ikke vært noen residerende prest i Santiago Atitlán på over et århundre. Fire av de opprinnelig seks gruppemedlemmene som fulgte p. Carlin til Guatemala i 1964, var ikke der lenger. Men i 1965 kom p. Bob Westerman fra Oklahoma, og to ordensprester hadde sluttet seg til gruppen før p. Stan kom i 1968, den jesuittiske antropologen p. Jake Early SJ og p. Jude Pansini OSB, benediktinermunk og antropologi-student. Da misjonærene fra Oklahoma ankom, var over halvparten av befolkningen innfødte, analfabeter og fattige, de fleste av maya-avstamming, men de snakket hvert sitt språk avhengig av hvilken del av mayafolket de nedstammet fra. De mer utdannede Ladinos av spansk eller blandet spansk/indiansk avstamming, bodde hovedsakelig i byene og kontrollerte det meste av landområdene, velstanden og makten i landet.
For at p. Rother skulle kunne få en nær kontakt med de troende i sin menighet, satte han i gang med å lære spansk og mayaspråket Tzutuhil, noe han klarte til tross for sine tidligere problemer med å lære latin. Den lokale dialekten Tzutuhil er et muntlig innfødt språk som tidligere hadde blitt tatt opp på bånd av misjonæren Ramon Carlin. P. Rother dro for å bo en stund sammen med en innfødt familie for å få et bedre grep på muntlig konversasjon, og han arbeidet med lokalbefolkningen for å vise dem hvordan de kunne lære seg å lese og skrive. Han brukte også en radiostasjon som lå på misjonens eiendom og daglig kringkastet leksjoner i språk og matematikk.
Medlemmene av misjonen fra Oklahoma var ikke enige om alle ting. For det første hadde misjonens store prestegård en helt annen standard enn den de innfødte hadde, for eksempel var det tolv baderom i huset. Det førte til at noen av dem flyttet ut av det de betraktet som «et lite stykke USA» og bosatte seg i den samme type hytter som indianerne hadde. Kommuniteten var også delt når det gjaldt arbeidet blant indianerne. En gruppe mente at målene ville bli best oppnådd ved en direkte, objektiv tilnærming og lære indianerne hvordan ting skulle gjøres, hovedsakelig ved å vise dem den beste, amerikanske og velprøvde måten, enten det gjaldt bedre jordbruk, bedre utdannelse, bedre ernæring, bedre liturgi og bedre byggemåter.
Men en annen gruppe misjonærer så som sin rolle å hjelpe indianerne med deres eksisterende behov og gjøre det ved å arbeide innen deres kultur og tradisjoner. Men det endte med at alle måtte gjøre hva direktøren, p. Carlin bestemte. P. Stan holdt seg unna de uendelige diskusjonene og støttet p. Carlin. Han grunnla også mellom 1968 og 1970 sammen med p. Westerman et lite hospital for å tjene samfunnet, som lå i nabokantonen Panabaj. Dette Hospitalito og omegn i Panabaj ble begravd i jordskredene som fulgte orkanen Stan i oktober 2005. Mens de holdt til i en midlertidig bygning, begynte byggingen av permanente lokaler den 10. november 2008. Hospitalito gjenåpnet under vigslingen av andre etasje den 19. november 2010, og det spiller nå en vital rolle i helsevesenet i Santiago Atitlán.
Mens p. Rother arbeidet i Guatemala, var det samtidig to hendelser i Oklahoma som påvirket hans liv betraktelig. På det personlige plan fikk hans 34-årige bror Jim i 1971 diagnosen leukemi (blodkreft), en krise som ikke bare påvirket Jims hustru og barn, men hele familien Rother. Den andre hendelsen skjedde i september 1971 da Oklahomas biskop Victor Reed døde plutselig av et hjerteattakk, bare 66 år gammel. P. Rother fløy til Oklahoma for å delta i begravelsen. Senere i 1971 ble den 42-årige kalifornieren John R. Quinn vigslet til den femte biskop av Oklahoma City og Tulsa. Et år senere ble det 67 år gamle bispedømmet delt i to, hvor Tulsa ble eget bispedømme og John R. Quinn ble den første erkebiskop av Oklahoma City. Men Santiago Atitlán fortsatte å være en offisiell misjon fra hele staten, selv om den nå var delt i to bispedømmer.
Rother tjente i Santiago Atitlán i tretten år, fra 1968 til 1981. I denne tiden, i tillegg til sine pastorale plikter, oversatte han Det Nye Testamente til Tz’utujil og begynte regelmessig å feire messen på dette språket fra 1973. Han var sogneprest i Cerro de Oro (1969-ca 1976) og sogneprest i kirken Santiago Apóstol i Santiago Atitlán (fra 1975 til sin død). Rundt 3 500 mennesker kom til hans kirke hver søndag. P. Rother fortsatte et liv med hardt fysisk arbeid. Han reparerte prestegården, gravde en brønn og installerte en pumpe, reparerte kirken, bygde et menighetshus og arbeidet for å for å forbedre produktiviteten på fincas (gårdene).
I 1974 forlot p. Jude Pansini OSB misjonen i Santiago Atitlán, og i 1975 reiste også p. David Iven, og p. Stan var alene igjen. Av de seks prestene som var tilknyttet misjonen i Guatemala da p. Stan ankom, hadde fire sluttet som prester innen midten av 1970-tallet. To var sekularprester, en benediktiner og en jesuitt. De to misjonsprestene som forble tro mot sine presteløfter, var p. Stanley og p. Carlin. Misjonen strevde både åndelig og økonomisk. Men p. Stan holdt ut, og hans misjonskall ble snarere styrket enn svekket. Han bestemte seg for å bli selv om all økonomisk støtte fra Oklahoma ble borte, og han skrev: «Kanskje må familiegården støtte meg en dag». Hans søster Marita tilbrakte en sommer i Guatemala og innrømmet: «Jeg trodde at jeg levde et enkelt liv, men etter denne sommeren vet jeg at jeg kan gjøre en bedre jobb med det å leve enkelt!»
Stanley visste at broren Jims kreftsykdom var alvorlig, så han gjorde sitt ytterste for å besøke Oklahoma så ofte han kunne. En gang sr. Marita var på et av sine første besøk, oppdaterte hun storebroren på Jims tilstand, og fordi dette var på Jims fødselsdag den 13. juli 1973, bestemte han seg for å kjøre flere timer til Guatemala By slik at han og søsteren kunne ta en telefon til Jim sammen. Den 1. februar 1974 døde Jim Rother av leukemi og etterlot seg den unge hustruen Mary Lou og to gutter, niårige Kenneth og syvårige Matt. Det må ha vært spesielt vanskelig for p. Stan å være så langt unna familien i denne situasjonen, og han kunne heller ikke reise til begravelsen. Året etter kom foreldrene på sitt andre besøk til Guatemala og deltok i feiringen av påsken.
Tidlig på 1970-tallet begynte politisk uro og vold å prege Guatemala, og hele situasjonen eskalerte på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet til en blodig borgerkrig mellom et USA-støttet militærdiktatur og venstreorienterte opprørere. Den skulle koste 200 000 menneskeliv før den endte med en skjør fredsavtale i 1996. Regjeringen hadde lenge betraktet de innfødte som andreklasses borgere, mens opprørerne hevdet å kjempe for deres sak. Så Mayaindianerne fant seg fanget i midten av et slag som ikke var deres.
En i rekken av militærdiktatorer var kuriøst nok av norsk avstamming, Kjell Eugenio Laugerud García (1930-2009), som var født i Guatemala av en norsk far og guatemalansk mor og var Guatemalas president fra 1974 til 1978. Regjeringene til presidentene Fernando Romeo Lucas García (1978-82) og José Efraín Ríos Montt (1982-83) gjorde ingen forskjell på geriljaen og sosialarbeidere, og på grunn av dette ble det også drept tusenvis av katolikker, på grunn av deres arbeid for menneskelig utvikling. Selv om volden og uroen i begynnelsen holdt seg borte fra området ved Atitlán-sjøen, beveget geriljaen seg langsomt i deres retning, og regjeringen svarte øyeblikkelig.
I et brev til søsteren Marita i mai 1979 fortalte p. Stanley at det hadde dukket opp en anonym hatliste, hvor borgermesteren, skolens direktør, lærere og alle av betydning i byen var oppført. Selv sto han som nummer åtte og hans innfødte kapellan p. Adán som nummer ni. I mai 1980 kom en gruppe karmelittsøstre av St Teresa for å arbeide i sognet. Det unike med denne gruppen var at de nesten utelukkende besto av indianske søstre fra ulike maya-stammer, og siden innfødte kall var viktige for p. Stanley, var han svært fornøyd da disse søstrene ankom. I mai 1980 dro han også hjem til Oklahoma for å feire sin søsters 25-års ordensjubileum og for å ha en kort ferie sammen med familien. Den 45-årige presten vendte tilbake til Santiago Atitlán en måned senere og tok fatt på det vanskeligste året i sitt liv.
I dette året måtte p. Rother se radiostasjonen bli smadret og dens direktør myrdet. Hans kateketer og sognebarn forsvant og ble senere funnet døde, og deres kropper viste tegn på å ha blitt banket opp og torturert. I midten av desember 1980 begynte en kateket og leder å sove i prestegården, etter at p. Rothers navn hadde dukket opp på en dødsliste. Tidlig i 1981 ble Rother advart om at hans navn var på en dødsliste og at han burde forlate Guatemala. Han returnerte derfor til Oklahoma i januar 1981, men ba om tillatelse til å vende tilbake. Rother dro tilbake til Guatemala i april, og selv om han ble advart mot å dra tilbake til Santiago Atitlán, var han fast bestemt på å dra dit for å fortsette å tjene sitt sogn.
I mai reiste p. Rother til Oklahoma for å være med på prestevielsen av sin fetter, p. Don Wolf, men han returnerte raskt til Guatemala. Før sitt martyrium skrev p. Rother et brev til sin biskop i 1980, hvor han forklarte hvorfor han ønsket å bli værende hos sin flokk i Guatemala til tross for risikoen. I dette brevet kom han med sin berømte bemerkning: «En hyrde kan ikke stikke av ved første tegn på fare» (The shepherd cannot run at the first sign of danger). Han visste at han, sammen med andre katolske prester, nonner og misjonærer, sto på regjeringens dødsliste, selv om han aldri var en politisk hyrde.
Rundt klokken to om morgenen den 28. juli 1981 brøt tre væpnede og maskerte menn seg inn i prestegården ved hans kirke Santiago Apóstol. Da de ikke fant p. Stan i hans soverom, vekket de den unge lokale mannen Francisco Bocel som var gartner og sov i et annet rom. De sa til ham at de ville drepe ham hvis han ikke førte dem til den «rødskjeggete Oklahoma-fødte misjonæren». Skjelvende av frykt tok han dem ned til første etasje, hvor p. Stan hadde valgt å sove fordi han regnet det som sikrere i tilfelle et granatangrep lik de som hadde blitt rettet mot andre kirker og klostre (ti prester ble myrdet i Guatemala i 1981).
Stan våknet, og da han skjønte hva inntrengerne var ute etter, ropte han ut: «Drep meg her!» Han ønsket ikke å volde sin familie den langtrukne sorgen ved at han «forsvant». Han må ha kjempet for sitt liv, for hans knoker hadde skrubbsår og blødde. Da inntrengerne skjønte at de ikke kunne bortføre ham, myrdet de ham på stedet ved å skyte ham to ganger i hodet før de flyktet. Obduksjonen fant senere at en kule hadde gått gjennom hans kjeve, men det det var et skudd i venstre tinning som drepte ham. Man mener at dødsskvadronen besto av høyreekstremister og elementer fra Guatemalas hær. Mens tre menn senere ble dømt for mordet, som de hevdet var et innbrudd som endte med forferdelse, ble de senere frifunnet etter det de fleste betrakter som press fra regjeringen og hæren mot retten. Raymond Bailey fra USAs ambassade i Guatemala kom til misjonen senere samme dag. Han fant «minst tusen» Tzutuhil-indianere som sto stille på plazaen og så mot kirken, et syn han skulle huske resten av sitt liv.
Den første begravelsesmessen for p. Rother, eller Padre A’plas som han var kjent som blant sine maya-sognebarn («p. Frans» på deres språk, fordi de ikke kunne finne noe ord som tilsvarte «Stan»), ble feiret i kirken i Santiago Atitlán klokken 15 på tirsdag den 28. juli 1981. Minst 25 prester koncelebrerte messen med p. Eduardo Aguirre i spissen. En andre messe ble feiret i Santiago Atitlán klokken 21 samme dag. Onsdag den 29. juli ble enda en messe feiret i Santiago Atitlán. Biskop Mario Rios Montt, en annen biskop og 35 prester koncelebrerte.
Rothers levninger ble sendt med fly tilbake til Oklahoma City og ble gravlagt i hjembyen Okarche i Oklahoma. Der hvilte hans levninger frem til saligkåringen i en upretensiøs grav på en liten kirkegård, en av mange graver med navnet «Rother». Etter anmodning fra hans tidligere Tzutuhil-sognebarn ble hans hjerte og en ampulle med hans blod fjernet og gravlagt under alteret i den sognekirken i Santiago Atitlán hvor han hadde tjent. Rommet hvor han ble drept, ble omgjort til et kapell. En minnemesse ble feiret i kirken Holy Trinity i Okarche søndag den 2. august 1981. Katedralen Our Lady of Perpetual Help i Oklahoma City var fullpakket under begravelsesmessen den 3. august 1981, som ble feiret av erkebiskop Charles Salatka (1918-2003) av Oklahoma City (1977-92).
Etter Rothers død betraktet katolikkene i Oklahoma og Guatemala ham som en martyr for den katolske tro, ledet av erkebiskopen av Oklahoma City, Eusebius J. Beltran (1993-2010). Hans saligkåringsprosess begynte med at saken den 3. september 2007 ble overført fra bispedømmet Sololá-Chimaltenango i Guatemala til erkebispedømmet Oklahoma City i USA. Deretter ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet den 5. oktober 2007, Helligkåringskongregasjonen utstedte den 25. november 2009 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), og da fikk han tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Bispedømmeprosessen ble avsluttet den 20. juli 2010. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 16. mars 2012. Den 3. september 2014 presenterte erkebiskop Paul S. Coakley av Oklahoma City sakens Positio til prefekten for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
Den 1. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente p. Rothers død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis («ærverdig») og kunne lede til en snarlig saligkåring. Den 10. mai 2017 ble misjonærens jordiske levninger gravd opp fra kirkegården Den hellige treenighet i Okarche, kanonisk identifisert og til slutt gravlagt i et kapell på Oppstandelseskirkegården i den nordvestlige delen av Oklahoma City.
Han ble saligkåret den 23. september 2017 i The Cox Convention Center i Oklahoma City. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Første lesning i saligkåringsmessen ble lest av sr. Marita Rother ASC (81), den nye saliges søster. Stanleys minnedag ble som forventet hans dødsdag 28. juli. Han er Den katolske kirkes første martyr født i USA og den første amerikanske prest som har blitt saligkåret. I det rommet hvor p. Rother ble drept som nå er et kapell, kan man fortsatt se kulehull og til og med noen blekete blodflekker.
Kilder: Scaperlanda, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, archokc.org, ncregister.com, catholicnews.com, catholicherald.co.uk, Kathpress 2. desember 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. september 2017