Fem måneder etter slaget ved Kosovo ble Milica angrepet fra nord av tropper fra den ungarske kong Sigismund. Da tyrkiske tropper som rykket frem mot Ungarn, nådde grensene til Moravisk Serbia sommeren 1390, aksepterte Milica osmansk overhøyhet. Hun sendte sin yngste datter Olivera for å slutte seg til haremet til sultan Bayezid I. Vuk Branković ble osmansk vasall i 1392, og dermed var alle de serbiske landområdene under osmansk overhøyhet, bortsett fra Zahumlje under kong Tvrtko av Bosnia. Nikola Zojić forsøkte å styrte Stefan Lazarević en gang på slutten av 1300-tallet og søkte tilflukt i Ostrvica da hans forsøk mislyktes.
Som osmansk vasall var Stefan forpliktet til å hjelpe den osmanske sultanen i slag når han ble innkalt, og han deltok som leder for serbiske hjelpetropper i slaget ved Karanovasa i 1394, slaget ved Rovine i mai 1395 mot fyrst Mircea I av Valakia og slaget ved Nicopolis i 1396 mot den ungarske kong Sigismund. Etter det ga sultan Bayezid ham Vuk Brankovićs land i Kosovo, ettersom Branković deltok på den ungarske kongens side ved Nicopolis. Da mongolene under Timur Lenk invaderte det osmanske riket i Anatolia, deltok Stefan Lazarević i slaget ved Ankara (ved Angora) den 20. juli 1402, da osmanerne ble beseiret og sultan Bayezid ble tatt til fange. Den osmanske staten kollapset midlertidig etter dette slaget og Stefan opphørte å være osmansk vasall. Stefan og hans serbiske riddere kjempet godt, og en stor del av hans styrker overlevde.
Stefan vendte tilbake til Serbia, og på veien besøkte han Konstantinopel, hvor den bysantinske keiser Manuel II Paleologos (1391-1425) tildelte ham tittelen despot. I tidligere år ville denne tittelen ha betydd at despoten skulle styre en vasallstat, men ettersom det bysantinske imperiet var for svakt til å pålegge en slik regel og Serbia ikke var imperiets vasallstat, tok Stefan Lazarević denne tittelen som den personlige tittelen for serbiske monarker, og dermed ble fyrstedømmet Serbia til despotiet Serbia med Stefan som despot (1402-27). Hans etterfølgere hadde også denne tittelen. I 1403 proklamerte Stefan Beograd som sin hovedstad. Der bygde han en festning med et citadell, som ble ødelagt under Den store tyrkiske krig i 1690; bare Despot Stefan-tårnet er bevart i dag.
Serbia nøt en ny periode av fremgang og økonomisk vekst, og dette var spesielt tydelig innen gruvedriften (Novo Brdo, Srebrenica). Den 29. januar 1412 utstedte Stefan den velkjente «Gruveloven» (Законик о рудницима), med en egen seksjon om styringen av Novo Brdo, den største gruven på Balkan på den tiden. Loven garanterte blant annet privilegier for gruvearbeidere og sikkerhet i alle gruveaktiviteter. Denne loven fikk fart på utviklingen av gruvedrift i Serbia, som var den økonomiske ryggraden i despotiet Serbia. På slutten av hans regjeringstid var Serbia en av de største sølvprodusentene i Europa med en femtedel av hele den europeiske sølvproduksjonen, bare over Dubrovnik ble det hvert år eksportert fem tonn sølv.
På samme tid blomstret også handel og håndverk. Gjennom intensive handelsforbindelser var Serbia knyttet til to viktige økonomiske soner, rundt Adriaterhavet og langs Donau. Den urbane utviklingen, som fylte byene med handelsmenn og forretningsmenn fra utlandet (spesielt fra Dubrovnik), klarte delvis å rive Serbia løs fra landets føydale fortid, på en måte som kunne minne noe om samtidige italienske stater i den fremvoksende renessansen. Byer fikk også relativ autonomi, og Beograd, nå en blomstrende by med rundt 50 000 innbyggere, ble ny serbisk hovedstad med despotens opphøyde hoff.
Etter at osmanerne ble beseiret ved Ankara, brøt det ut borgerkrig i deres imperium, men det ble også sammenstøt mellom serbiske adelsmenn, først mellom Lazarević og Branković, deretter mellom Stefan og hans yngre bror Vuk. Stefans nevø Đurađ (Georg) Branković, som ikke hadde noen varme følelser for onkelen, stilte seg snart til tjeneste for Süleyman, sønn av den osmanske sultan Bayezid (1389-1402) mot Stefan. I november 1402 beseiret Stefan Brankovićs styrker (som inkluderte tropper fra Süleyman) ved Tripolje.
I slaget ved Ankara i 1402 hadde Vuk deltatt i den osmanske vasallhæren til sin eldre bror Stefan sammen med sine fettere Đurađ og Grgur, sønner av Vuk Branković, mot det mongolske imperiet under Timur Lenk. I det osmanske interregnumet brøt det ut borgerkrig i en kamp om makten. Den 15. juni 1410 ble det utkjempet et slag ved Kosmidion like utenfor Konstantinopels murer mellom styrkene til Musa Çelebi (d. 1413) og tilhengerne av Süleyman Çelebi (1377-1411), halvbrødre og sønner av sultan Bayezid I (1389-1402), som døde i mongolsk fangenskap i 1403. Under slaget deserterte noen av Musas vasaller, inkludert Vuk Lazarević, og sluttet seg til Süleyman. Slaget endte med seier for Süleyman Çelebi. Etter slaget ble Vuk sendt til Serbia av Süleyman Çelebi for å erobre landområdene til sin bror Stefan. Men på veien dit ble han tatt til fange i byen Philippopolis (nå Plovdiv i Bulgaria) av en vasall av Musa Çelebi. Vuk ble sendt til Musa og summarisk henrettet den 6. juli 1410 for sitt forræderi ved Kosmidion.
Stefan Lazarević giftet seg i september 1405 med Jelena Gattilusio, datter av Francesco II Gattilusio, genovesisk herre over Lesbos (1384-1403/04), og Valentina Doria. Jelena var en søster av keiserinne Irene Paleologos, hustru til keiser Johannes VII Paleologos (1370-1408), som var keiser i fem måneder i 1390. Dette ekteskapet ble arrangert under hans opphold i Konstantinopel i 1402, da Johannes VII styrte byen og imperiet i navnet til sin onkel Manuel II (1391-1425). Jelena og Stefan fikk ingen kjente barn og Jelena er ikke avbildet på noen fresker i klostre bygd av Stefan.
Sammenstøtene i Serbia hadde sluttet i 1412 med forsoningen mellom Stefan og hans nevø Đurađ. Den neste farlige situasjonen oppsto etter at Süleyman plutselig døde i 1411, og halvbroren Musa tok den tyrkiske tronen i besittelse, nå despot Stefans bitre fiende. Stefan svarte med å samle en koalisjon bosnierne, ungarerne og Musas halvbror Mehmed Çelebi (1389-1421). Til slutt ble Musa beseiret og drept i slaget under fjellet Vitosa den 5. juli 1413. Kort etter undertegnet Stefan en gunstig fredsavtale med den nye osmanske sultanen Mehmed I Çelebi (1413-21), og dermed hadde han gjennom sin dyktige og kloke politikk vært i stand til å samle det meste av de sentrale serbiske landområdene under sin makt.
I Serbia brøt Stefan ned motstanden fra den serbiske adelen, og han brukte periodene med fred til å styrke Serbia politisk, økonomisk, kulturelt og militært. Kort før Stefans fetter Balša III Balšićs død i 1421 arvet Stefan kongeriket Zeta av ham, og slik kom dette området igjen tilbake til den serbiske hovedstaten. Deretter gikk Stefan til krig mot venetianerne. Ettersom Stefan ikke hadde noen barn, utropte han på forsamlingen i Srebrenica i 1426 sin nevø Đurađ Branković til sin arving.
I sin tid ble Stefan betraktet som en av de beste riddere og militære ledere, men på grunn av sine litterære verker betraktes han også som en av de beste serbiske forfatterne i Middelalderen. I tillegg til de biografiske notene i chartre og spesielt i Gruveloven av Novo Brdo (1412), skrev Stefan tre originale litterære verk: «Gråt ved graven for fyrst Lazar» (1389), inskripsjonen på marmorsøylen i Kosovo (1404) og «Hyllest til kjærligheten» (1409), en poetisk epistel til sin bror Vuk.
Stefan Lazarević døde plutselig den 19. juli 1427 i Glava i despotiet Serbia og ble etterfulgt på tronen av sin nevø Đurađ Branković, Lazars dattersønn. Stefans gjerninger gjorde at han ble helligkåret, for han brukte all sin styrke på å beskytte kristenheten på Balkan mens tyrkernes press synes uimotståelig. Den serbisk-ortodokse kirke minnes ham på dødsdagen den 19. juli, som er 1. august i den gregorianske kalenderen. Hans mor minnes sammen med ham. Despot Stefan er gravlagt i klosteret Koporin som han hadde bygd i 1402. Han bygde også det større og mer berømte klosteret Manasija i 1407. Det var faktisk Manasija som var ment å være hans egen gravkirke, men på grunn av den «plutselige naturen» av hans bror Vuks død i farlige tider, var det Vuk som ble gravlagt i Manasija.
Konstantin filosofen skrev en biografi om Stefan rundt 1431. Konstantin var en bulgarsk lærd som gjorde karriere ved Stefans hoff etter sin ankomst til Serbia i 1411.
Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org, srpskoblago.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. september 2013