Den salige Sebastian Valfrè (1629-1710)

Den salige Sebastian Valfrè (it: Sebastiano) ble født den 9. mars 1629 i Verduno i bispedømmet Alba i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han kom fra en fattig familie og hadde fra tidlig alder ønske om å bli prest. Allerede som teologistudent i Torino sluttet han seg i 1651 til Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – C.O.), og der ble han resten av livet. Hans nærvær i Torino ser ut til å ha forårsaket en nesten øyeblikkelig forbedring av oratorianernes situasjon der. Han ble presteviet i 1652.

Hans første utnevnelse var som prefekt for «Det lille oratoriet», en forening av legmenn som møttes til fromhetsøvelser. Han utviklet en spesiell begavelse for å behandle unge mennesker, noe som gjorde ham til en fremragende novisemester noen år senere. Mellom 1653 og 1570 var han i femten år enten prefekt eller novisemester, og mellom 1671 og 1710 var han i tyve år superior. Han utøvde embetet som superior med fasthet, men han viste en spesiell omsorg for de syke.

Sebastian fikk snart stort ry som skriftefar, og han var en etterspurt åndelig veileder på grunn av den grenseløse omsorg han viste dem som kom til ham i sin nød. Blant hans skriftebarn var hertug Viktor Amadeus II, senere konge av Sardinia, som oppmuntret pave Alexander VIII (1689-91) til å overtale Sebastian til å akseptere erkebispesetet i Torino, men han avslo embetet. Han reiste på svært vellykkede misjoner i Piemonte og Sveits. Hans spesielle omsorg for de unge fortsatte, kombinert med stadige besøk til hospitaler og fengsler, omsorg for tiggere og en svært effektiv tjeneste for de militære. Under den franske beleiringen av Torino i 1706 hjalp han de sårede.

På alle måter var Sebastian en modell på en storbyprest, og ble i vide kretser regnet som helgen mens han levde. Han oppsøkte synderne der de var og omvendte mange. Han arbeidet i den hellige Filip Neris ånd, og hentet sin inspirasjon fra ham på mange måter, og i likhet med sitt ideal var han alltid munter utad, selv om han led under alvorlige åndelige prøvelser og tvil på sin tro og sin misjon. Men han tillot aldri dette å innvirke på hans tjeneste.

Han døde den 30. januar 1710 i Torino, nesten 81 år gammel. Han ble saligkåret den 31. august 1834 (dokumentet (Breve) var datert den 15. juli) av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er dødsdagen 30. januar.