Den hellige Secundus av Salussola (d. ~286)

Den hellige Secundus (it: Secondo) led martyrdøden i det gamle Vittimulo, i dag San Secondo di Salussola i provinsen Biella i regionen Piemonte i Nord-Italia. Det skjedde en gang mellom 286 og 306. På et senere tidspunkt ble hans historie knyttet til legenden om Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Senere legender vil ha det til at en del soldater overlevde massakren og dro over Alpene til Italia. Der ble de værende og begynte å evangelisere blant menneskene som levde i de dalene, og deretter skal de nesten alle ha lidd martyrdøden. Det må understrekes at de i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, ikke anerkjennes offisielt som medlemmer av Den tebanske legion, og deres biografier er en blanding av sannhet og legende.

Secundus skal imidlertid ikke ha opplevd selve massakren i Agaunum, for han skal ha lidd martyrdøden før legionen krysset Alpene. Hans passio (lidelseshistorie) forteller at han var en av lederne for legionen og bekjente seg som kristen, og han fikk da en frist på seg til å avsverge sin tro. Denne fristen løp ut i Vittimulo, som var et stoppested på marsjen over Alpene til Gallia. Han avslo fortsatt å begå apostasi (frafall), og han ble da straks halshogd. Martyrblodet vætet jorden i Biella og han var et strålende eksempel for alle sine ledsagere.

Den lille kristne menigheten i området gravla Secundus, og hans grav ble et hemmelig sted for bønn – offentlig etter keiser Konstantins toleranseedikt i 313. Selv om det selvsagt ikke eksisterer samtidige dokumenter, er det klart at Secundus' kult i Vittimulo startet umiddelbart. Den første sognekirken i nedre Biella ble bygd til hans ære på stedet for hans martyrium av den hellige biskop Eusebius av Vercelli (345-71). En gravstein fra 400/500-tallet er bevart på museet i Biella. Hans kult var så radikal at stedet etter hvert ganske enkelt ble kalt plebes Sancti Secundi.

Relikviene av Secundus forlot Vittimulo på 700/800-tallet på grunn av ødeleggelsen av landet. De ble brakt til benediktinerklosteret i Novalesa, som var blant de største i Piemonte, grunnlagt i 726 langs en av de viktigste veiene i Alpene. Trolig ble de tatt under ødeleggelsene og donert eller solgt til benediktinerne. I 906 måtte munkene flykte for å slippe unna sarasenerne, og de dro da til Torino og brakte med seg det mest verdifulle de hadde, nemlig helgenrelikvier og dyrebare manuskripter (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Et av deres klostre var benediktinerklosteret Sant'Andrea (i dag kirken Consolata), og der søkte de ly. I 990 kunne benediktinerne vende tilbake til Novalesa, men Secundus' levninger ble etterlatt i byen, hvor en kirke ble viet til ham nær Dora (ødelagt på 1000-tallet). Unntaket var hans hode, som ble donert til biskop Panteio av Ventimiglia i provinsen Imperia i Liguria. Han gjorde gjengjeld ved å komme til Val de Susa og rekonsekrere altrene i Novalesa.

I 1579 ble Ventimiglia rammet av en pest, og innbyggerne avla da et løfte til Secundus. Etter å ha blitt befridd fra pesten valgte de am til skytshelgen for hele bispedømmet (offisielt i 1602) med fest den 26. august. I de gamle manuskriptene i Vercelli, som noen av dem kommer fra Novalesa, var hans minnedag 28. august. Også i Torino ble han valgt til skytshelgen under en pest i 1630 (til 1850). Bispedømmet Biella har fra 2004 satt inn hans liturgiske minnedag i bispedømmets kalender. Hans minnedag 26. august er samme dag som en annen tebansk martyr, den hellige Alexander av Bergamo.

Secundus' attributt i kunsten er palme, sverd og banner. Hans hode er i dag i domkirken i Ventimiglia, mens resten av relikviene finnes i et alter i domkirken San Giovanni Battista i Torino. I Torino er det også et sogn som er viet til ham og som gir navn til bydelen. De eldste skriftlige opplysningene vi har om hans martyrium, finnes i dokumenter fra 800-tallet. Det gamle Vittimulo eller plebes Sancti Secundi heter i dag Salussola eller San Secondo di Salussola.