Den hellige Svithun (Swithun, Swithin, lat: Swithunus) ble født rundt år 800 (etter 802?) i Wessex («vestsaksernes rike») i England. Vi vet svært lite om hans liv, for hans biografer konstruerte sine «biografier» lenge etter hans død, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. I likhet med mange andre av middelalderens helgener vokste det senere frem mange fromme legender om ham.
Han fikk sin utdannelse ved Old Minster i Winchester, hovedstaden i Wessex. Det hevdes ofte at han ble benediktinermunk og til og med prior i Winchester, men det finnes ingen beviser for denne påstanden. Han ble presteviet, og kong Egbert av Wessex (802-39) valgte ham til sin personlige kapellan og en av sine to betrodde rådgivere. Ealstan av Sherborne var kongens hovedrådgiver, mens Swithun var hans rådgiver i kirkelige spørsmål – en slags kirkeminister. Han var høyt respektert, og han fikk trolig også ansvaret for oppdragelsen av kronprins Ethelwulf, senere konge (839-58). Han opererer som et av vitnene til et kongelig charter som ble gitt til klosteret i Croyland i 833.
I 852 døde biskop Helmstan av Winchester, og kong Ethelwulf utpekte Svithun til hans etterfølger i den nest viktigste stillingen i den angelsaksiske kirken etter erkebiskopen av Canterbury. Han ble bispeviet den 30. oktober 852 av erkebiskop Ceolnoth av Canterbury. Svithun var kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet og hjelp til de fattige og trengende, og han bygde mange kirker i sitt bispedømme.
I løpet av Svithuns ti år som biskop konsoliderte Wessex sin posisjon som det viktigste kongedømme i det angelsaksiske England. Men landet ble også utsatt for de første sporadiske, men illevarslende angrepene fra vikingene, som skulle herje England så ofte i det neste århundret. Ikke uten grunn lød en av engelskmennenes viktigste kirkebønner på 800-tallet: A furore normanorum, libera nos Domine, «Fri oss, Herre, fra nordmennenes vrede».
Svithun døde den 2. juli 862, men han ble ikke gravlagt inne i katedralen, slik skikken var for biskoper. På dødsleiet hadde han bedt om å bli gravlagt på kirkegården like utenfor vestporten til Old Minster, «der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den», slik munken William av Malmesbury (d. 1143) skriver.
Den hellige Ethelwold (d. 984) ble biskop av Winchester i 964 og innførte benediktinermunker for å danne det første monastiske domkapitlet i England. Han la planer om å overføre Svithuns relikvier fra graven, som i mellomtiden hadde forfalt, til den utvidete katedralen. Dette skjedde den 15. juli 971. Høytideligheten ble forsinket av et usedvanlig kraftig regnvær, noe som ble sett på som en manifestasjon av Svithuns krefter. På translasjonsdagen skjedde det uvanlig mange helbredelser som ble erklært for mirakuløse, noe som ga Svithun et stort ry som helbreder, og han ble helligkåret ved folkelig akklamasjon – dette var før paven forbeholdt seg eneretten til helligkåringer.
Translasjonen ble gjennomført som ledd av omfattende byggevirksomheter, som inkluderte utvidelse av den gamle katedralen vestover. Det gjorde Svithuns opprinnelige grav til sentrum for en egen liten «kirke» med tverrskip på hver side. En ny translasjon i 974 medførte en oppdeling av relikviene, siden det nå var to skrin – et på høyalteret og et i sakristiet. Sistnevnte inneholdt Svithuns hode.
I 1005 ble den hellige biskop Alphegus av Winchester erkebiskop av Canterbury. Det var han som i 994 hadde konfirmert (og kanskje døpt) Olav Tryggvason. Han syntes han måtte ta med seg en verdig gave til sitt nye bispesete, og han tok da med seg skrinet med Svithuns hode.
I 1066 kom the Norman Conquest – normannernes invasjon av England. Vilhelm Erobreren innsatte sin nevø Walkelin som ny biskop av Winchester, og han begynte straks byggingen av en ny katedral i normannisk-gotisk stil. Svithuns relikvier ble overført dit i 1093. Den gamle domkirken ble revet, og de angelsaksiske benediktinermunkene ble fordrevet. I stedet var det normanniske benediktinere som gjorde tjeneste ved katedralen.
Omkring 1207 ble katedralen utvidet, og Svithuns relikvier ble lagt i et nytt og praktfullt utsmykket skrin. Skrinet ble et populært pilegrimsmål i middelalderen, og pilegrimer fra England og kontinentet la gjerne opp sine vandringer slik at de besøkte både Winchester og Canterbury, der den hellige Thomas Becket lå gravlagt. Skrinet ble ødelagt ved reformasjonen i 1538, men Svithuns relikvier ble antagelig gravlagt under det. Men det som kong Henrik VIII ikke røvet, ble grundig ødelagt av Cromwells fanatiske tilhengere i borgerkrigen midt på 1600-tallet. Skrinet ble restaurert i 1962. Fra den første translasjonen til ødeleggelsen av skrinet var katedralen i Winchester viet til Svithun.
Svithun ble gjenstand for en stor og utbredt folkelig kult, og 58 middeladerkirker var viet til ham i England. Det ble sagt at slik været var på hans festdag, skulle det bli i førti dager: «St. Swithin's day if thou dost rain / For forty days it will remain / St. Swithun's day if thou be fair / For forty days 'twill rain nae mair.» Opprinnelsen til denne folkelige overtroen er ikke kjent, men sannsynligvis henger det sammen med det voldsomme regnskyllet på translasjonsdagen. Lignende varsler er knyttet til andre helgener i andre land, for eksempel i Frankrike den 8. juni – festen for de hellige Gervasius og Protasius.
St. Svithun-statuen i St. Svithun menighet i Stavanger (gjengitt med tillatelse). Foto: Kari Berle.
En av de normanniske benediktinermunkene i Winchester var Reinald, som krysset Nordsjøen i 1125 og grunnla bispedømmet Stavanger. Byen vokste frem rundt det nye bispesetet. Reinald hadde med seg Svithuns arm, men det er omstridt om han hadde innhentet tillatelse til det før han dro. Reinald ble Stavangers første biskop, og hans store prosjekt var byggingen av Stavanger domkirke. Etter en stund slapp han opp for penger, og da henvendte kong Sigurd Jorsalfar (1103-30) seg til ham. Kongen ville gifte seg på nytt, men biskopen av Bergen hadde nektet å annullere hans gamle ekteskap. Dersom Reinald ville gjøre det, skulle kongen gi ham penger til å fortsette byggingen av domkirken. Det var et tilbud Reinald ikke kunne takke nei til.
Stavanger domkirke ble viet til Svithun, og hans arm ble lagt i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Der ble det liggende til etter reformasjonen. Han ble også skytshelgen for Stavanger. Både i England og i Norge forsvant helgenene langsomt fra det kirkelige liv, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. Stavanger blir fortsatt kalt St. Svithuns by. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun Gymnas, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag.
I nyere tid er de kirkelige forbindelsene mellom Stavanger og Winchester tatt opp igjen. I forbindelse med 850 års jubileet for Stavanger by og Stavanger domkirke var både biskop og domprost av Winchester på besøk.
I den gamle kalenderen ble Svithun feiret på dødsdagen den 2. juli (Syftesok), som også er avmerket på den norske primstaven. Men hans minnedag i Den katolske kirke er nå translasjonsdagen 15. juli. Den festen er også bevart i den anglikanske kalenderen. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I Winchester ble også hans ordinasjon feiret den 29. oktober. Han er skytshelgen mot tørke.
