Den hellige Syagrius av Autun (d. 599/600)

Vi vet ikke noe om Syagrius’ utdannelse og ungdomsår, men det antas at han gjennomførte sine studier i klosteret Saint-Symphorien. Han ble diakonviet av den hellige biskop Agrippinus av Autun (533-38) og presteviet av den hellige biskop Nectarius av Autun (540-49).

Etter at Desideratus var blitt valgt til biskop i 529, var det en burgundisk adelsmann og baktaler ved navn Sirivald (Siribald) som var i tjeneste for hoffet i Austrasia og som hadde beriket seg med bytte fra de undertrykte. Denne hoffmannen så med misunnelse på den gunst og beskyttelse som kronprins Theodebert viste Desideratus, og han ventet bare på muligheten til å ta hevn. Så i hemmelighet baktalte han Desideratus hos kongen og anklaget han ham for å stå bak flere intriger mot kongens ære og hans person.

Kong Theoderik konfiskerte alle biskopen eiendommer til fordel for Sirivald og ga ham full myndighet til å gjennomføre denne dommen. Sirivald forfulgte biskopen så hardt at han ble tvunget til å forlate byen og dra i eksil til Trier. Trakasseringen av biskopen fortsatte inntil kong Theoderik døde i 534. Da fikk han tilbake sin frihet og sitt bispedømme, men kong Theoderik hadde fratatt ham all hans eiendom. Biskop Desideratus’ sønn Syagrius husket den uretten som var gjort mot hans far, og etter Desideratus’ død i 554 organiserte han en væpnet straffeekspedisjon til Fleurey-sur-Ouche for å ta hevn ved å myrde Sirivald i en villa der. Etter først å ha drept en annen person ved en feiltakelse, vendte han tilbake og gjennomførte sin plan.

Rundt 560 ble Syagrius valgt til biskop av Autun (Augustodunum) i Burgund, nå i departementet Saône-et-Loire i regionen Bourgogne i Frankrike. Han etterfulgte biskop Remigius, som også kalles Benignus. Han spilte en betydelig rolle i det kirkelige og politiske liv på sin tid og var innflytelsesrik på konsiler og i kristen formasjon. I sitt bispedømme kjempet han fryktløst mot simoni, og han krevde strenghet i oppfyllelsen av kirkelig disiplin. Han var en av de lærdeste og viseste på synodene i Paris i 573 (det fjerde konsil i Paris), i Lyon i 567 (den andre synoden i Lyon) og 583 (det tredje konsil i Lyon) og i Mâcon i 581 (det første konsil i Mâcon) og 585.

Syagrius fremmet teologiske studier og var en stor utdanner av prester, og flere av hans disipler ble valgt til biskoper. Blant hans store disipler var de hellige Eustadius av Bourges, Desiderius av Auxerre og dennes forgjenger Aunacharius, som var vitner for sin lærers storhet og hellighet.

Syagrius prøvde å bilegge en disputt i nonneklosteret Det hellige Kors i Poitiers, hvor to søstre gjorde opprør mot sin abbedisse, men oppgaven var for mye for ham og andre biskoper, og en synode måtte ekskommunisere dem. Dette gjorde ham overforsiktig, for noen år senere irettesatte den hellige pave Gregor I den store (590-604) ham for ikke å hindre giftemålet til en nonne, som merkelig nok het Syagria, som hadde blitt bortført fra sitt kloster.

Paven viste ikke desto mindre sin enestående aktelse og respekt for Syagrius, og da han sendte den hellige Augustin av Canterbury og hans ledsagende munker som misjonærer fra Roma for å omvende engelskmennene, anbefalte han dem til Syagrius, som mottok dem i Autun på deres reise i 596. De bodde hos ham vinteren over, og deretter fulgte han dem helt til England (andre kilder skriver at de tilbrakte vinteren i Paris). Syagrius støttet også den store paven med råd og hjelp ved opprettelsen av bispedømmet Maurienne.

Noen kilder skriver at biskop Syagrius forrettet i bryllupet mellom kong Sigebert I av Austrasia (561-75) og dronning Brynhilda rundt 566, selv om det skjedde i Metz (se bildet). Syagrius var i alle fall den biskopen som var tettest knyttet til Brynhildas hoff. Dronning Brynhilda var en av de mektigste og mest omstridte kvinnene i den merovingiske kongeslekten. Hun styrte de frankiske kongerikene Austrasia og Burgund som regent for sine sønner og sønnesønner, og hun rakk til og med å være regent for en sønnesønns sønn for hun til slutt møtte en grusom død. På den ene siden var hun kjent som en dyktig hersker med stor politisk innsikt, men på den andre siden ble hun beryktet for sin grusomhet og grådighet. I hennes bitre rivalisering med Fredegunda falt både skyldige og uskyldige, konger og helgener som ofre..

I forbindelse med bryllupet avsverget hun arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme. Ifølge den hellige historikeren Gregor av Tours (538-94) var Sigeberts ekteskap med en visigotisk prinsesse en kritikk av brødrenes valg av hustruer. I stedet for lavættede og promiskuøse kvinner giftet Sigebert seg med en kvinne av utdannelse og moral. I anledning bryllupet ble et epitalamion (en bryllupssang) skrevet av den hellige italienske poeten Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610), som da var i Metz og brakte noe av romersk eleganse og boklig kultur til et temmelig barbarisk merovingisk hoff. Venantius Fortunatus, som var en glimrende komponist av Carmina («sanger») til komplisert poesi, og han sendte mange akrostika (akrostikon: vers hvor begynnelses- eller sluttbokstavene i verselinjene danner ord eller setninger) til Syagrius, for å be ham om å få dem malt i vestibylen i hans palass.

Biskop Syagrius oppnådde at dronning Brynhilda fikk bygd tre institusjoner i Autun som skulle spille en stor rolle i byens historie, nemlig hospitset Saint-Andoche, klosteret Saint-Jean for kvinner, som tradisjonen plasserer på stedet hvor tempelet viet til Kybele sto, og klosteret Saint-Martin for menn, hvor Brynhilda skulle bli gravlagt. De regnes begge som medgrunnleggere av disse institusjonene. Kvinneklosteret Saint-Jean overlevde revolusjonen og ble overtatt av oblatene av Marias uplettede hjerte, nå Abbaye Sainte-Marie de Saint-Jean-le-Grand. Hospitset Saint-Andoche ble bygd for å ta imot de tallrike pilegrimene til de hellige Symforians og Kassians graver, men det ble senere overtatt av benediktinske nonner og opphøyd til et abbedi, nå Abbaye Sainte-Marie et Saint-Andoche. Saint-Martin ble senere til et presteseminar. Syagrius utsmykket katedralen Saint-Nazaire i Autun. Han bygde også kirken Saint-Vincent og utvidet kirken Saint-Nectaire. Sistnevnte utsmykket han med dyrebare gjenstander og skjenket den sine landområder i Laizy.

Den hellige kong Guntram av Orléans og Burgund (561-93) ba Syagrius om å følge seg til dåpen til den fremtidige frankiske kongen Klodvig II (638-56) i Nanterre i 591. Selv om Syagrius bare var biskop og ikke erkebiskop, fikk han i 599 tillatelse av pave Gregor den store til å bære pallium, på foranledning av dronning Brynhilda. Paven erklærte også at for fremtiden skulle biskopene av Autun rang av presedens etter metropolitten av provinsen Lyon, og selv før dem som var før dem i alder og tid som biskop.

I 1911-utgaven av Encyclopedia Britannica sto det at på pave Gregor den stores tid ble palliet ennå ikke gitt til bare erkebiskoper, men som et tegn på heder til fremtredende biskoper, og at pallier fortsatt ble gitt [i 1911] til biskopene av Autun, Bamberg, Dol, Lucca, Ostia, Pavia og Verona. Denne retten hadde biskopene av Autun helt frem til slutten av 1900-tallet.

Syagrius døde en 2. september i enten 600 eller 599, og han ble etter eget ønske gravlagt i kirken Saint-Andoche. Han ble etterfulgt som biskop av Lefastus (fr: Lefaste). Han ble utropt til helgen av et konsil i Mâcon. Hans relikvier, blant dem hans hode i en sølvinnfatning, synes samtlige å ha gått tapt i revolusjonstiden. Martyrologistene Ado av Vienne (ca 800-75) og Usuard (d. 877) legger hans fest til den 27. august, men i tilleggene til de martyrologiene som går under navnet Martyrologium Hieronymianum, feires han den 2. september. I det førkonsiliære Martyrologium Romanum var hans minnedag 27. august:

Augustoduni sancti Syagrii, Episcopi et Confessoris.

I Autun, den hellige Syagrius, biskop og bekjenner.

Men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er minnedagen flyttet til 2. september, som skal være hans dødsdag:

Augustodúni in Burgúndia, sancti Syágrii, epíscopi, qui in concílis quibus intérfuiet sciéntia et zelo prælúxit.

I Autun i Burgund [nå i Frankrike], den hellige Syagrius, biskop, som lyste for vitenskap og iver i de konsilene han deltok på.

Noen kilder sier at hans minnedag er 2. august. En berømt relikvie av ham kan ses i Val-de-Grace i Paris.