Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Frederic av Berga og 25 ledsagere, prester og legbrødre fra kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i Barcelona

Den spanske borgerkrig (1936-39) brøt ut den 18. juli 1936 da de militære i Marokko gjorde opprør under general Francisco Franco Bahamonde (1892-1975) (det som i dag er kongeriket Marokko, ble dannet i 1956 ved at områder kontrollert av Frankrike og Spania ble slått sammen i én stat). Opprøret var et forfatningsstridig militærkupp med hensikt å styrte den lovlig valgte regjeringen. I en samordnet og lenge forberedt aksjon slo offiserer over hele landet til mot den republikanske folkefrontregjeringen. Ved slutten av juli hadde opprørerne kontrollen over en tredjedel av Spania, men fikk ikke fotfeste i hovedstaden Madrid eller i den dominerende industribyen Barcelona.

I de neste tre årene var frontene steile mellom de legitime myndighetene, som ble kalt republikanere, og opprørerne, som ble kalt nasjonalister. Det var først og fremst arbeiderne og arbeiderbevegelsen som mobiliserte til motstand mot kuppmakerne. Regjeringen var imidlertid tilbakeholden med å bevæpne befolkningen slik at forsvaret kunne bli effektivt. Folkefronten var preget av dype motsetninger og en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og mistet ved krigsutbruddet muligheten for å opprettholde lov og orden. Deler av arbeiderbevegelsen benyttet anledningen som kuppet innebar, til selv å gå til revolusjonær aksjon. Med borgerkrigens utbrudd ble de gamle sosiale konfliktene enda mer blodige. På begge sider fikk nå hevnen fritt utløp.

Ved utbruddet av den anarkistiske revolusjonen som den 20. juli 1936 fulgte starten på borgerkrigen den 18. juli, måtte kapusinermunkene i klostrene i Catalonia spre seg, og de ble i likhet med alle andre ordensfolk og prester gjenstand for en formidabel jakt, som omfattet ransaking av mange boliger, trusler mot munkenes slektninger, angiveri og lignende. Noen av dem ble drept i grupper, men for det meste ble de myrdet en og en. De fleste ble tatt til fange i de første ukene av revolusjonen, mens noen var i stand til å skjule seg i flere måneder i hjemmene til venner eller i pensjonater.

På tidspunktet for revolusjonen var det 148 kapusinermunker, fordelt mellom klosteret i Palma på Mallorca og ni klostre i fyrstedømmet Catalonia, som etter å ha forlatt sine klosterbygninger søkte tilflukt rundt omkring i hus hos velgjørere som tidligere hadde tilbudt seg. Noen munker som tilhørte provinsen Catalonia, slik tilfellet var i Navarra og med kapusineren Rafael de Novelé fra Valencia, fant tilflukt og beskyttelse i den baskiske delegasjonen i Barcelona, som lå i Paseo de Gracia nr 60.

Men de fleste av brødrene ble værende i hjem som lå i nærheten av klostrene i påvente av utviklingen, ettersom ingen forventet at den eksepsjonelle terroren ville bli av lang varighet. Men etter den første uken skjønte de at de sto overfor en voksende fare som truet dem, så da spredte munkene seg og søkte ly hos slektninger og venner. P. Pacífic de Vilanova skrev: «Etter å ha ødelagt de religiøse bygningene, prøvde de revolusjonære å utrydde Herrens tjenere», og før det første blodet fra ofrene begynte å flyte, så kapusinermunkene mot fremtiden med stor usikkerhet, og mange av dem forsøkte deretter å komme seg bort fra det helvete som var sluppet løs mot deres hus.

41 kapusinere klarte å flykte til utlandet etter å ha betalt betydelige summer for å få pass eller til «guidene» som hjalp em å krysse Pyreneene. Under vår krig kalte vi dem grenseloser, nå ville de vel kalles menneskesmuglere. Andre, spesielt de syke og eldre, fant tilflukt i sykehjem og sykehus. Noen munker ble arrestert og satt på fengselsskip og i modellfengselet (Presó Model; sp: Cárcel Modelo) i Barcelona, mens provinsvikaren p. Pau de Castelló d’Empúries klarte å bli værende i klosteret i Palma de Mallorca. P. Jaume de Sarrià forteller i sine memoarer om mange munkers naivitet og uforsiktighet da revolusjonen brøt ut i juli 1936.

Noen av de legfolkene som tok risikoen ved å hjelpe kapusinerne, ble fengslet under forfølgelsen, slik tilfellet var med Lluís Serrahima, som ble arrestert for å ha ønsket velkommen i sitt hjem p. Benigno de Canet de Mar og andre munker, eller med Maria Santamaria, som bodde nede i gaten fra klosteret i Sarrià og i noen dager var vert for p. Esteve de la Garriga, og da hun ble arrestert, nektet hun å avsløre hvor pateren hadde gjemt seg, til tross for dødstrusler.

Under krigen lyktes det noen munker i å skjule seg, for eksempel fra Sadurdí d’Agullent, en asketisk og fattig munk som var et mønster for de andre lyktes, som levde i en hemmelighet i Garrotxa, til tross for at han ble arrestert og satt fengslet tre dager i Olot og tre i Girona. Fra Sadurní arbeidet mens han bodde i Olot med hagearbeid for å hjelpe familier som skjulte prester og munker med gartneriprodukter.

Da opprøret brøt ut, brukte noen det som påskudd for å arrestere en bror og drepe ham. For eksempel ble p. Tarsici de Miralcamp beskyldt for ondsinnet distribusjon av forgiftet tobakk til troppene, «en grov bakvaskelse som ikke kunne ha blitt oppdiktet med annet hensikt enn å rettferdiggjøre den barbariske oppførselen til komiteen i Lleida, den mest grusomme og blodtørstige i Catalonia», skrev kapusinernes provinsial for misjonærene i Amerika (Roma, 7. desember 1936).

Listen over de 26 martyrene innledes av p. Martin Tarrés Puigpelat, for selv om det var han som døde sist, har han fått æren av å gi gruppen navn og stå som nummer en. Resten av listen er ordnet kronologisk etter dødsdag.

1. Den salige Martin Tarrés Puigpelat (kat: Martí; sp: Martín), ordensnavn: Frederic de Berga (sp: Federico de Berga; no: Fredrik), prest OFMCap, født den 8. oktober 1877 i et gårdshus som ble kalt la Creu de la Pinya («ananaskorset») i utkanten av byen Berga, hovedstad i comarcaen Berguedà i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han trådte inn hos kapusinerne den 21. november 1886 [?] i deres novisiat i Arenys de Mar. Han ble presteviet den 24. juni 1901, 23 år gammel. Han hadde ulike stillinger i sin orden, men han huskes spesielt som en av de mest populære predikantene i sin tid. Han hadde vært provinsialsuperior og guardian (superior) i klostrene Igualada og Arenys de Mar, og han var også visitator til Mellom-Amerika. Han utmerket seg som veileder i provinsen Catalonia under den kulturelle undertrykkelsen.

Revolusjonen overrasket ham mens han var guardian (superior) i klosteret i Arenys de Mar. Han ble arrestert i Barcelona den 16. februar 1937 i det huset hvor han hade søkt ly, og det var aldri noen tvil om at han var en prest. Dette tilsto han da også, og han ble drept samme kveld i Barcelona, 59 år gammel. De fleste kilder antar at han døde etter midnatt og opererer med dødsdato den 17. februar 1937, men en kilde sier «enten 16. eller 17. februar». I sentrum av Berga er det en gate som bærer hans navn. Han har fått æren av å gi denne martyrgruppen navn, den salige Martin Tarrés Puigpelat og 25 ledsagere.

2. Den salige Johannes Bover Teixidor (kat: Joan; sp: Juan), ordensnavn Modest de Mieres (sp: Modesto; no: Modestus), prest OFMCap, født den 8. juni 1876 i landsbyen Mieres (sp: Mieras) i comarcaen Garrocha i provinsen Girona (sp: Gerona) i Catalonia. Hans far døde ganske snart, og moren ble skilt fra ham og hans fire brødre. Frem til han var atten studerte han humaniora på gutteseminaret i El Collell i Sant Ferriol i comarcaen Garrotxa, som lå så nært at han kunne gå hjem. Han hadde få venner fordi han snakket svært lite og tilbrakte rekreasjonstiden med å lese.

Han fortsatte til bispedømmets seminar i Girona for å studere filosofi og teologi, med den intensjon å bli prest. Lærerne var svært fornøyd med ham og betraktet ham som briljant. Men på et tidspunkt bestemte han seg for å avbryte sine studier, og deretter tilbrakte han en sesong i landsbyen ved siden av sin mors før han bestemte seg for å tre inn i novisiatet hos kapusinerne. Han ble ikledd ordensdrakten den 20. juni 1899. Han mottok prestevielsen den 20. juli 1902, 26 år gammel, og deretter måtte han gjennomføre to kurs i moralteologi.

Hele resten av sitt liv viet han til undervisning i teologi i Manresa og i Sarrià. Som et resultat av sin forskning skrev han mange artikler i tidsskriftet Estudios Franciscanos og andre prestisjetunge publikasjoner. I tillegg hadde han vervene som provinsialdefinitor stillinger og andre provinsialforvalter. Han var en munk av dyp bønn, vennlig og forståelsesfull overfor elevene. Han hadde et intenst åndelig liv, og de yngre munkene pleide gjerne å spørre ham om råd. Han bar frem alt i bønn, som han sa var løsningen på mange problemer. Han var alltid villig til å lytte på dem som kom for å finne ham. Selv om han var gammel og hadde noen unnskyldninger, ga han i tillegg timer til studenter som avtjente sin militærtjeneste i Barcelona.

Han sa at hvis noen har den nåde å være forkynner, bør han ikke noen gang slutte med å tiltrekke sjeler til Jesus Kristus. Men dette var ikke hans egen karisma, for det var studiene, som han viet seg til med stor konsistens. Han tilbrakte lange timer i sin celle med lesing, forskning, skriving og forberedelse av leksjoner som professor i teologi. Som teolog var han alltid fokusert på personen Jesus Kristus. Han publiserte artikler i tidsskriftene Estudis Franciscans og Criterion.

Ved en anledning hadde han slått fast at de måtte være klare for alt, selv det å gi sine liv for Kristus om nødvendig. Han sa også at «essensen av kristendommen er at Jesus Kristus steg ned for å leve i hver enkelt av oss, og som Kristi liv var kors og martyrium, må vi leve vårt offer i forening med Ham».

I juli 1936 var han i Sarrià da borgerkrigen og revolusjonen brøt ut. Den 20. juli 1936 gikk en stor gruppe munker fra klosteret i Sarrià for å søke tilflukt i hjemmet til fru Rosa Ximenis, søster av br. Jakob av Sarrià, som lå i samme kvartal som klosteret. Dette kvartalet kalles i dag kalles «Cardenal Vives i Tutó». Blant flyktningene i dette huset var legbroren Angelus av Ferreries og p. Modest av Mieres, som ved ankomsten hadde en koffert full av bøker og syntes å ha absorbert alt som hadde skjedd.

Om kvelden den 20. juli ba alle munkene som var samlet hjemme hos fru Rosa Ximenis, rosenkransen foran et maleri av Jomfruen av Montserrat, Catalonias skytshelgen. Neste dag kom tre militssoldater inn i huset for å ransake det. De fant religiøse gjenstander og hele gruppen av munker og spurte fru Rosa hvorfor de var der. Hun svarte at de allerede hadde brent ned klosteret, så noen måtte huse munkene. Da militsmennene var ferdig med ransakelsen, ga de ordre om at ingen måtte flytte noe sted før de kom tilbake med forsterkninger, ellers ville de brenne ned huset.

Det var en dag med angst hos fru Ximenis. Klosterets guardian (superior) dro dit fra sitt skjulested, og alle begynte å skrifte for ham og forberede seg på en god død. Men da de så at timene gikk og militsmennene ikke kom tilbake, bestemte munkene seg for å dra til tryggere steder. De eneste som ble igjen, var fra Antoni de Sasamon, som var 82 år gammel og syk og ikke kunne flytte ut av sengen, samt p. Johannes Boves Teixidor (Modestus av Mieres) (60 år) og legbroren Josef Martí Coll (Angelus av Ferreries) (31 år).

I huset ble han arrestert og avhørt av patruljen, og han bekjente at han var prest. Med dette signerte han sin dødsdom, og han ble henrettet utenfor Sarrià den 28. juli 1936 sammen med br. Angelus av Ferreries (nr. 3).

3. Den salige Josef Martí Coll (kat: Josep; sp: José), ordensnavn Àngel de Ferreries (sp: Ángel de Ferrerías; no: Angelus), legbror OFMCap med evige løfter, født den 11. februar 1905 i Ferreries på Menorca i Balearene (Islas Baleares) i Spania. Han ble født på en landlig eiendom som het Alfurinet. Som barn kunne han bare gå et par år på skolen fordi han måtte hjelpe sin far i arbeidet på markene. Men han hadde en god lærer, som klarte å innpode i ham en sans for å studere og lese.

Han hadde et fredelig og reflektert temperament og var svært flink til mekanisk arbeid. Han hadde også anlegg for musikk og hans venner visste at han var festlig. Da han var ti år gammel, kjøpte han en gitar. Han lærte å spille den med stor entusiasme, og han pleide å live opp festene med populære sanger. Hans familie var svært religiøs. Hver søndag gikk de til kirken, selv om avstanden dit var stor, fordi de var bundet av søndagsplikten. For å komme dit i tide, måtte de forlate hjemmet tidlig på morgenen. De ba også rosenkransen hver dag, og hvis de en søndag ikke kunne gå i kirken på grunn av husarbeid som ikke kunne vente eller en eller annen sykdom, kompenserte de med litt lengre tid i bønn.

Dødsfallet til hans eldre søster opprørte ham dypt og gjorde at han begynte å revurdere sitt liv. Han var til stede da hun mottok vandringsbrødet (viaticum), og siden besøkte han kirken så ofte han kunne. Et halvt år senere, under en fastepreken av fra Timoteu de Palafrugell i Ferreries, ble han interessert i livet som munk. Hjemme var det en viss motstand, for hvis han forlot hjemmet, var faren alene med arbeidet på markene. I tillegg hadde moren litt frykt. «Se på munkene som sendes til Kina eller India, hvor de blir drept», sa hun. «Enda bedre, da vil jeg komme til himmelen snart», svarte sønnen. I anledning av hans løfteavleggelse som legbror, tilbød hans far ham å vende hjem. Han svarte at Gud er over alt. I et brev til sin søster sa han at «det er bedre å leve i en hule med tro på Gud enn midt i verden med stor rikdom».

Han trådte inn i novisiatet hos kapusinerne, som da var i klosteret i Manresa i provinsen Barcelona. Han ble ikledd ordensdrakten i novisiatet i Manresa den 8. november 1923 og fikk ordensnavnet bror Angelus av Ferreries. Da han var ferdig med novisiatet, avla han sine enkle løfter som legbror den 9. november 1924. Deretter fulgte elleve år i det samme klosteret fordi han ble ansett som et godt eksempel for novisene. Sine høytidelige løfter avla han i Manresa etter gjennomføringen av tre år med midlertidige (enkle) løfter.

Han hadde stillingene som almissesamler i byen Manresa og sakristan, og han var glad i begge oppgavene. De familiene som han besøkte for almisser, mottok ham alltid med glede. Og i sakristiet behandlet han alt som skulle brukes i messen, med ekte ærbødighet. Han foretok også den elektriske installasjonen i enkelte rom i klosteret, og han utførte vanligvis flittig og uselvisk alle tjenester han ble spurt om.

I 1934, to år før revolusjonen, ble br. Angelus syk, delvis på grunn av utmattelse. Han ønsket ikke å forlate sine oppgaver, selv om det vil koste, men provinsialen sendte ham til klosteret i Sarrià for å hvile og komme seg. Han var en god pasient som aldri klaget og som pleide å tilbringe lange timer med å gå gjennom klosterets skogholt, mens han ba og snakket med brødrene som kom for å besøke ham. Han var i Sarria da han ble overrasket av revolusjonen. Han søkte tilflukt i samme husstand som far Modest, hos fru Ximenis. Etter ransakingen av huset ble også br. Àngel tilbudt et annet tilfluktssted. Men da han så at det var bare fra Antonio, som var alvorlig syk, og p. Modestus, som var ganske tung, som var igjen, nektet han plent å flytte og sa at han ikke på noen måte ville forlate dem, men ville være til tjeneste med risiko for sitt eget liv.

I løpet av disse dagene viet br. Angelus seg til å ta vare på fra Antonio og dekke hans behov. Han gjorde det med uselvisk kjærlighet. P. Modestus hadde et svært ryddig liv og forberedte seg på martyriet ved ofte å gjenta en setning av den salige Johannes Duns Scotus (1265-1308): «Den som tilbyr sin død i union med Jesu død og soning for våre synder, drar rett til himmelen». Han skrev også en bønn om akseptering av martyriet, som han resiterte med br. Àngel. I løpet av de dagene som de var i dette huset, var det flere ransakninger. Fru Rosa sa at bror Àngel var en sykepleier og at han ikke måtte forstyrres.

Under henvisning til faren de var i, prøvde p. Modestus å komme i kontakt med provinsialen for å be om at det ble funnet et annet gjemmested. Fru Rosas bror barberte av ham det kapusinske skjegget for å skjule ham mer. Han sa at han ikke var redd for å dø, men han led for familien som hadde ønsket dem velkommen og kunne bli funnet i en kompromitterende situasjon på grunn av dem.

Provinsialen sørget for at fra Esteve de la Garriga gikk for å besøke dem. Br. Àngel insisterte på at han måtte finne et annet og tryggere tilfluktssted for dem. Han sa opphisset: «Hvorfor kan dere ikke bringe oss ut? Hvis vi blir her, blir vi drept!» Fra Esteve sa at han skjønte det, men under disse vanskelige forholdene var det ikke så lett å finne noen som var villige til å risikere å la munker gjemme seg i deres hus. Før han gikk, skriftet han og p. Modestus gjensidig for hverandre. «Hvem vet om det vil være siste gang», sa de.

Den 28. juli kom militsmennene til huset på nytt. Familien, p. Modestus og br. Angelus ble sittende ved bordet, og gjorde den gesten at de inviterte de revolusjonære: «Om dere vil?» De svarte med «god appetitt!», avsluttet ransakingen og gikk. Men naboene, som ønsket å redde sitt eget skinn, forrådte munkene. Rasende vendte militsmennene tilbake til huset. De henvendte seg til p. Modestus, br. Angelus og Vicenç Ximenis (fru Rosas bror) i en autoritær tone. De gikk først til p. Modestus: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er en prest». Så spurte de bror Angelus: «Og du, hvem er du?» «Jeg er en bror». En i patruljen sa: «Vi tar dem med for komiteen, dersom de ikke sover». De gikk fra senyor Ximenis.

Flere mennesker så dem dra. Først kjørte lastebilen med militssoldater, etterfulgt av de to fangene med en militsmann foran og en bak som pekte på dem med sine våpen. Noen barn løp etter prosesjonen. P. Modestus var bare iført en skjorte. Da de passerte gaten Carrer Caponata, løftet br. Angelus blikket mot balkongen til noen bekjente. Han var svært blek.

De var ikke lenge hos komiteen, som holdt til i Carrer Canet, for et par timer senere var hele nabolaget allerede klar over disse to munkenes død på et sted kjent som Els Garrofers. På dette stedet ved den gaten som i dag heter Carrer dels Cavallers i nærheten av Creu de Pedralbes, ble mange katolikker fra Sarrià drept. P. Modest og br. Àngel ble drept sammen utenfor Sarria den 28. juli 1936. P. Modest var seksti år gammel og br. Àngel 31 år gammel og hadde vært munk i tretten år.

Likene ble brakt til l’Hospital Clínic for identifisering. Fra Antoni de Sasamon ble innlagt på sykehuset i bygningen til salesianerinnene fra Sarrià, hvor han døde en naturlig død, to dager etter mordet på de to brødrene som hadde pleid ham med så mye kjærlighet.

4. Den salige Raymond Gros Ballbé (sp: Ramón), ordensnavn Cebrià de Terrassa (sp: Cipriano; no: Kyprian), legbror OFMCap med evige løfter, født den 23. januar 1871 i Terrassa i Barcelona i Catalonia i Spania. Etter sin skolegang var han som ung lærling i en butikk, og han tilbrakte en tid litt sorgløst. Men åndelig veiledning fra en munk hjalp ham til igjen å ta livet på alvor, og til slutt bestemte han seg for å bli munk. Han var så innstilt på dette at han den siste tiden før han gikk i kloster, sov på et bord for å bli vant til hardheten i det nye livet han ønsket. Han mottok ordensdrakten som kapusiner den 7. september 1893, 22 år gammel. Etter å ha avlagt sine midlertidig løfter som legbror, tilbrakte han et år i Pamplona. Han returnerte til Arenys de Mar, og derfra dro han til Igualada, hvor han avla sine høytidelige løfter den 13. oktober 1898.

I løpet av tiden han hadde embetet som almissesamler, skammet han seg ikke over å tigge i sin egen byen, hvor han hadde et rykte som en svakelig gutt. Når han måtte bo noen dager i et hus, pleide han å velsigne bordet og gi takk til Gud, og trakk seg ofte tilbake for å be. Han virket også som portner, sakristan og skredder, og når han var ferdig med sitt arbeid, så han alltid etter om han kunne hjelpe et annet sted. Han var en svært jovial, glad og åpen person. Det har blitt sagt at han var prototypen på fransiskansk glede. Han likte å fortelle uskyldige vitser uten å fornærme noen, men han var også en diskret og ydmyk ordensbror.

Han ble sendt som misjonær til Filippinene og Mellom-Amerika før han vendte tilbake til provinsen. Han hadde også bodd i mange forskjellige kommuniteter i Catalonia og hadde embetene som almissesamler, portner, sakristan og skredder. Han aksepterte alltid forflytningene og viste overalt den samme gleden. Et par måneder før revolusjonen snakket han med en bekjent som så ham komme og var bekymret. Fra Cebrià sa: «Hva er vel bedre enn å gi sitt liv for Gud? Vi må være modige soldater for Kristus!»

I juli 1936 var han i klosteret i Sarrià. Han var da allerede en gammel mann på 65 år, som i 1936 var mye eldre enn nå. Da kommuniteten ble spredt, ble han først ønsket velkommen i et hus, hvor han ba og grublet mye. Under brenningen av klosteret så eieren av huset ham gråte, og fra det øyeblikket var han trist. Et par dager senere dro han til sin fetter Joan Torrellas hus, hvor han var sammen med sin nevø, som også var munk, og fra Miquel de Bianya.

Da han forlot sitt første tilfluktssted, sa han farvel til eierne av huset med Fins al cel! («Vi ses i himmelen!») Dette var den avskjedshilsenen han brukte i løpet av disse dagene, også i hjemmet til sin fetter Joan Torrella. Hver gang han gikk ut, som regel for å gjøre en tjeneste for andre munker som var i skjul, tok han farvel som om det var siste gang. Den 27. juli var det som om han kjente på seg hva som skulle skje neste dag, og han var spesielt trist. Han fortalte sin fetter at han følte en «dødens tristhet». Han begynte å be, men sorgen forsvant ikke hele dagen.

Da tre patruljerende militsmenn kom for første gang til familien Torrellas hus, er versjonene forskjellige når det gjelder fra Cebrià. Noen sier at han var der, men at barna hadde lært seg å si «bestefar» om ham, slik at han ikke fikk patruljens oppmerksomhet. Noen sier at han hadde gått. Andre gang patruljen kom, skjønte de at han måtte være munk, så de henvendte seg til ham og spurte ham hva han gjorde der. Han sa at han håpet å gå til Manresa og til sine brødres hus der: «Jeg skal gå!» Men militsmennene krevde at han fulgte med dem.

Fra Cebrià var fullstendig klar over hva det betydde, så han ba om et øyeblikk for å ta på seg jakken, fordi «man må være skikkelig kledd når man mottar martyrpalmen». De fjernet ham brutalt, dyttet ham og slo ham i baken og førte ham ut til gaten. Da han gikk, sa han for siste gang Fins al cel! til sine fettere. Portneren, som så det som skjedde, sa til militsmennene: «Ser dere ikke at han er en gammel mann?» De lot som om de ikke hørte og dyttet ham inn i bilen med slik kraft at han slo hodet mot vinduet på den andre siden.

Bilen kjørte til Estació del Nord, hvor fra Cebrià og tre ledsagere (nr 5-7) ble tatt med en kort marsj til retterstedet, hvor de led martyrdøden den 28. juli 1936. Det er ikke kjent nøyaktig hvor de ble skutt. Neste dag ble de fire likene tatt med til det rettslige likhuset på l’Hospital Clínic. Fra Cebrià var 65 år gammel og dermed den eldste av de saligkårede martyrene i denne gruppen.

5. Den salige Johannes Ayats Plantalech (kat: Joan; sp: Juan), ordensnavn Eloi av Bianya (Eloy; sp: Eligio; no: Eligius), legbror OFMCap med evige løfter, portner i klosteret i Sarrià med et ry for hellighet ennå mens han levde, født den 4. juni 1875 i Sant Salvador de Bianya i Girona i Catalonia, ved veien som forbinder Garrotxa med Camprodon-dalen. Helt siden skoledagene var han en munter gutt som aldri sloss. Hans far var murer og mislikte sine arbeidskollegers blasfemiske spotting. Familien ba rosenkransen hver dag.

Han følte seg kalt som trettenåring. En kapusinermunk var kommet for å forkynne for folket. Kirken var full av folk, og unge Joan fikk en dårlig plass og hindret passasjen til prekestolen hvor munken skulle preke fra. Munken som ikke kom forbi, la da hendene på hans hode, og han følte denne gesten som et tegn, et kall fra Gud om at Han ønsket at han skulle bli munk.

Han lærte håndverket som murer av sin far og tilbrakte et par år i arbeid, og han ble svært dyktig og erfaren. Selv om han var den yngste, stanset han de andre når kirkeklokkene ringte og ledet Angelusbønnen. Når han hørte noe blasfemisk, tok han det rolig og brydde seg ikke om at andre lo. Mens han arbeidet, ba han, og det så ut til at selv når han arbeidet, kommuniserte han med Gud. Når han kom hjem om ettermiddagen, lukket seg inne på rommet for å be eller lese.

Han bestemte seg for å bli munk. Hans far, som hadde betalt pengene som ble krevd for å frita ham fra militærtjeneste, ba ham om at før han gikk i kloster, ville arbeide for å betale tilbake pengene, fordi han var begynt å bli gammel og hadde behov for dem. Johannes gjorde som hans far ba om, og snart trådte han inn i klosteret i Olot som postulant, hvor han også arbeidet som murer. Han ble ikledd ordensdrakten den 22. juni 1900. Etter novisiatet ble fra Eloi først sendt til Manresa, hvor han var kokk og hjalp til med byggingen av klosteret. I 1903 kom han til sitt siste hjem, klosteret i Sarrià.

Sarrià var det første stedet på den iberiske halvøy hvor det ble etablert et kapusinerkloster i 1578. Etter at kommuniteten ble spredt ved sekulariseringen, valgte munkene å returnere. Da de ikke kunne slå seg ned på tuftene av det tidligere klosteret, et sted som fortsatt er kjent som el Desert de Sarrià, ble et nytt kloster reist i 1887 på det stedet hvor det fortsatt står i dag.

Dette var kapusinernes mest symboltunge kloster, og kommuniteten var den største i provinsen. Der bodde provinsialen, og der gjennomgikk munkene sine studier i filosofi og teologi, inntil de flyttet til Olot i 1934, og munkene var deres lærere. Dette klosteret var i mange år bolig for p. Miquel d'Esplugues (1870-1934). Det fortelles at da forfatteren og statsråden Ventura Gassol (1893-1980) returnerte fra sitt lange eksil etter Francos død, ønsket han å besøke klosteret, og da han nådde hagen, utbrøt han: «Nå er jeg tilbake i Catalonia!»

I utgangspunktet skulle fra Eloi lage mat i Sarrià, men snart ble han postulantmester, og fra 1906 var han portner i klosteret, et embete han hadde i nesten tretti år. Det var en svært viktig jobb, for bror portner var klosterets ansikt utad og skapte de besøkendes førsteinntrykk, og han løste mange problemer for dem som ringte på og ba om hjelp.

Fra Eloi visste hvordan han skulle utføre sitt arbeid på en eksemplarisk måte. Han snakket lite, men utstrålte en fred til alle som møtte ham, for han var så fylt av Gud. Fra Eloi var kontinuerlig i Guds nærvær og arbeidet var for ham en måte å kommunisere med Gud på. Han var interessert i alle og gjorde ingen forskjell mellom fattig og rik. Han var svært menneskelig. Til barna som lekte i gaten, ga han brød med sjokolade og vann, som han blandet med noen dråper anis. De fattige strømmet til ham, for de visste at hos ham ville de alltid finne hjelp eller i det minste et oppmerksomt øre og en bønn. I porten var det alltid rent og ryddig, og han fant også tid til å bidra i annet arbeid i klosteret, og han etterlot seg gode minner blant arbeiderne for sin konstante fred og ro.

Ved en anledning ble han spurt om han ikke hadde fått nok av alt folket ved porten, spesielt når noen ringte på for spøk eller uten grunn. Han svarte at det alltid er Gud som kaller. Det viktigste er å åpne og aldri miste freden. Noen av hans utsagn reflekterer hans væremåte, som «menn bør bare gjøre tre ting: be, arbeide og hvile eller spise», eller «hvis du ikke kan si noe godt om en person, så ikke si noe». Han led av flere sykdommer, noen av dem i nervene, men selv ikke da mistet han den rolige og vennlige ånd som preget ham. Ved en anledning sa provinsialen spøkefullt til en bekjent: «I dette huset er det bare en som vil bli frelst, nemlig bror portner Eloi, som har dydene til en helgen».

I Barcelona skjedde ting raskere enn andre steder i Spania, slik at den 19. juli var byen allerede fullstendig oppslukt av den revolusjonære stemningen. I klosteret i Sarrià var munkene som studerte teologi og forberedte seg på å bli prester. Guardianen (superioren) i Sarrià, den salige Benigne de Canet de Mar (nr. 13), fikk hjelp av br. Eloi i jakten på hus som kunne romme munkene, og allerede den kvelden sendte de studentene for å sove utenfor klosteret for å være i større sikkerhet. Br. Eloi ga råd og oppmuntring til alle.

Om morgenen neste dag ble kommuniteten gjenforent i klosteret mens de ventet på hva som ville skje. De mottok kommunionen og konsumerte seks eller syv hostier hver for å tømme reservene i tabernaklet og hindre skjending. De var klar over at sognet Sarrià allerede var brent ned, så midt på morgenen forlot de klosteret, og alle gikk hver for seg til det huset den enkelte hadde blitt tildelt. Fra Eloi var jo portner, så han ventet til alle hadde forlatt klosteret. Da han var den siste som var igjen, ønsket han å gå for å si farvel til kirken, be et Fader vår og anbefale seg til de hellige. Til slutt lukket han døren og beholdt nøkkelen.

Den dagen kom han fortsatt nær klosteret noen ganger. En gang ropte en militsmann at han skulle stanse, men da han så at det var fredelige folk, brydde han seg ikke mer om ham. Neste dag ble klosteret brent, og bare et par vegger ble stående. Han så dette på avstand og sa: «Lovet være Gud!»

De første dagene ble tilbrakt i huset til hr. Serrahima. Guardianen var også der, og en gruppe munker møttes der for å feire kommunionen sammen. Br. Eloi ble sett smilende og vennlig mot alle. Han prøvde å være diskret og sa: «Det som må skje, vil skje om Gud ønsker det. Du trenger ikke å bekymre deg mer enn nødvendig». Han hadde også forståelsesfulle ord om militssoldatene. Han var overbevist om at de drepte og ranet i god tro, ofre for et forferdelig bedrag. I tillegg var det arbeidere som hadde blitt urettferdig utnyttet og hadde lidd mye for å oppfostre sine barn. Mange av dem var trofaste ektefeller. Til tross for det onde de hadde gjort, blant annet ødeleggelsen av hans elskede kloster, opprettholdt br. Eloi håpet om å se dem igjen i himmelen.

Et par dager senere måtte han flytte fra huset fordi hans tilstedeværelse hos familien Serrahima ikke lenger kunne gå ubemerket hen. Han ønsket å dra til Bianya og sine slektninger og ta med seg sin nevø, studenten fra Miquel (nr 6), og fra Jordi de Santa Pau (nr 7). Han sa det til provinsialen, som ikke så ting så veldig klart og anbefalte at han måtte ta alle forholdsregler.

Togtrafikken, som var avbrutt siden 18. juli, ble gjenopptatt den 28. juli. Så de tre brødrene ble enige om å dra den dagen i retning Olot. Fra Eloi forlot sitt skjul og gikk til Plaça Artós sammen med fra Jordi de Santa Pau. Sammen tok de trikken som skulle bringe dem til Plaça Universitat. Ved Travessera de les Corts kom militsmenn om bord for å gjennomgå dokumentene til de reisende, men merkelig nok ble de ikke tatt og ingen anga dem. Da de kom til Plaça Universitat, møtte de fra Elois nevø fra Miquel de Bianya, og de tenkte å reise til sine respektive familier i comarcaen Garrotxa.

Sammen tok de undergrunnsbanen til Estació del Nord, hvor det var en streng kontroll av revolusjonære militsmenn. Av en eller annen grunn mistenkte de dem og ba om dokumenter, noe ingen av dem hadde. Deretter undersøkte militsmennene deres bagasje og fant fra Miquels breviar, rosenkranser og religiøse bøker. De innrømmet umiddelbart at de var munker. Militsmennene tok dem med bort med hendene bundet til loftet på stasjonen, hvor komiteen hadde installert seg. De ble avhørt, og sammen med en fjerde munk, fra Cebrià de Terrassa (nr 4) ble de ført til retterstedet. Det er ikke kjent nøyaktig hvor det var. Neste dag ble de fire likene Neste dag ble de fire likene tatt med til det rettslige likhuset på l’Hospital Clínic. Undersøkelsen avdekket at bødlene hadde vært spesielt harde mot fra Eloi, og det ble sagt at han ble drept av slag i baken, men han hadde også skuddsår. Han var 61 år gammel.

Fra Eloi var kjent for sin godhet og som portner var han knyttet til mange mennesker, og han var godt kjent og elsket. Som et tegn på anerkjennelse bærer en plass ved siden av klosteret i Sarrià hans navn, og hans statue ønsker fortsatt alle som kommer til hans elskede kloster velkommen.

6. Den salige Pelagius Ayats Vergés (kat: Pelagi; sp: Pelagio), ordensnavn Miquel de Bianya (sp: Miguel; no: Mikael), kleriker OFMCap (student) med evige løfter, født den 23. august 1915 i Sant Salvador de Bianya i Girona i Catalonia. Han var nevø av br. Eloi av Bianya (nr 5) (Johannes Ayats Plantalech) og var den syvende av elleve søsken. Hjemme var de svært religiøse. Hans far blir sagt å ha hatt de samme holdningene som sin bror, fra Eloi: Han var murer og mens han arbeidet, ba han korte grunnleggende bønner som han stadig gjentok.

Eksemplet fra hans onkel, som en gang kom for å besøke dem i Bianya, utløste kallet hos nevøen. Han ble den 12. september 1924 student ved Seminari Seràfic i Igualada, elleve år gammel. Da han var femten år gammel, trådte han inn i novisiatet hos kapusinerne med ordensnavnet Miquel. Han ble ikledd drakten i novisiatet i Manresa den 24. august 1930, og han avla sine midlertidige løfter den 25. august 1931. Han studerte filosofi i Olot, og derfra dro han til Sarria for å studere teologi i klosteret der.

Da borgerkrigen og revolusjonen brøt ut den 18. juli 1936, var han svært spent over utsiktene til å bli prest. Det ble sagt at han var svært lik br. Eloi, både fysisk og i måten å være på. Han var en heller reservert ung mann og lite pratsom, men vennlig, oppriktig og alltid svært villig til å arbeide. Kanskje det var derfor han virket ganske alvorlig, og han ble ganske opprørt når en fremmed på gaten som så ham kledd som en munk, fornærmet ham ved å kalle ham «lat».

I likhet med de andre studentene dro han om kvelden den 19. juli for å sove utenfor klosteret i Sarrià, som han forlot dagen etter, den 20. juli. I løpet av dagen kom han tilbake noen ganger for å berge noen verdisaker. Han endret skjulested et par ganger, før provinsen prøvde å spre brødrene som var gjemt i Sarrià til steder hvor de var mindre kjent. Fra 24. juli bodde fra Miquel hjemme hos senyor Joan Torrella, fetter av br. Cebrià de Terrassa (nr 4).

I løpet av de dagene fra Miquel var der sammen med br. Cebrià, så han blek og skremt ut. Etter brenningen av klosteret kunne man se ham gråte. Han ba mye og led med sine foreldre, som ikke visste noe om ham, og med sin søster, som var nonne. Han tilbrakte dagen i dette huset, men om natten han ville sove i en annen leilighet. Om morgenen den 28. juli møtte han sin onkel br. Eloi (nr. 5) og br. Jordi de Santa Pau (nr. 7) ved siden av trommeslagerstatuen på Plaça Universitat, med den hensikt å gjennomføre reisen til sine respektive familier i comarcaen Garrotxa.

Sammen tok de undergrunnsbanen til Estació del Nord, hvor det var en streng kontroll av revolusjonære militsmenn. Av en eller annen grunn mistenkte de dem og ba om dokumenter, noe ingen av dem hadde. Deretter undersøkte militsmennene deres bagasje og fant fra Miquels breviar, rosenkranser og religiøse bøker. De innrømmet umiddelbart at de var munker. Militsmennene tok dem med bort med hendene bundet til loftet på stasjonen, hvor komiteen hadde installert seg. De ble avhørt, og sammen med en fjerde munk, fra Cebrià de Terrassa (nr 4) ble de ført til retterstedet. Det er ikke kjent nøyaktig hvor det var. Der ble de skutt den 28 juli 1936. Neste dag ble de fire likene tatt med til det rettslige likhuset på l’Hospital Clínic. Fra Miquel var tyve år gammel.

7. Den salige Manuel Collellmir Sentíes, ordensnavn Jordi de Santa Pau (sp: Jorge; no: Georg), kleriker OFMCap (student) med enkle løfter, født den 7. juni 1917 i Sant Pau i Girona i Catalonia. Hans far var sekretær for bystyret i Santa Pau, og hans mor var lærer. Da han var fire år gammel, flyttet familien til Olot, hvor de ble naboer med kapusinerklosteret. Han gikk til klosteret for katekese, og munkene som var studenter der da, lekte noen ganger med ham. Han var en utadvendt gutt, glad og leken.

Helt siden barndommen ønsket han å bli munk. Han lekte messe og ble aldri lei av å gå i kirken, selv ikke de lange officiene. Da han spurte foreldrene om å få begynne på munkenes seminar i Igualada, satte de seg ikke imot dette. I 1930 trådte han inn i Seminari Seràfic i Igualada, og i 1934 begynte han på novisiatet som syttenåring. Han ble ikledd ordensdrakten den 26. august 1934 og avla sine midlertidige løfter den 29. august 1935. Derfor ble han sendt for å studere filosofi ved klosteret i Sarria. I juni 1936 hadde han fullført det første året av filosofi i klosteret i Sarrià. Han var en god tegner og amatørmaler.

Fra Jordi hadde blitt venn med en gutt på katekesen, sønn av ekteparet Daví, som han hadde besøkt ofte i løpet av en lang sykdomsperiode. Denne familien, som bodde i området kjent som Les cases barates («de billige hus») i Sarrià, ønsket ham velkommen provisorisk om natten den 19. juli 1936 og på permanent basis da klosteret ble endelig forlatt etter at det var blitt brent ned.

I løpet av de dagene han var hos familien Daví, så han rolig ut. Han sto tidlig opp og ba sine bønner, spiste litt og gikk til sengs før de andre. Før klosteret ble brent ned, var han der for å redde noen eiendeler. Hjemme underholdt han seg selv ved å tegne bilder av Jomfruen og leke med barna i familien.

Han ønsket å skrive et brev til sin mor for å berolige henne. Naivt nok oppga han alle detaljene om flyttingen fra klosteret og hvor de søkte ly. Da senyor Daví leste det, rev han brevet i stykker, for det kunnen kompromittere alle hvis det falt i gale hender. Sammen skrev de et annet, som var begrenset til at de hadde flyttet fra skolen og hadde det bra.

Den 28. juli gikk fra Jordi som de hadde blitt enige om, for å møte medstudenten fra Miquel de Bianya (nr 6) og dennes onkel, fra Eloi de Bianya (nr 5), for sammen å dra mot Olot. Senyor Daví ønsket å overtale dem til å vente noen dager til, for det var uklokt å dra. Men han var overbevist om å gjøre det hans overordnede hadde befalt, og han sa at når den tid kom, ville han heller dø enn å gi avkall på sitt kall. Sønnen i familien Daví fulgte ham til hjørnet av huset, hvor br. Jordi sa: «Hvis du tenker på meg, be et Fadervår hver dag til vi møtes igjen». Deretter sa de farvel.

Plaça Artós møtte han br. Eloi som ventet, og sammen tok de trikken som skulle til Plaça Universitat. Senyor Daví tok også den samme trikken to stopp senere. På Plaça Universitat møtte de br. Miquel. Senyor Daví prøvde å overbevise br. Eloi at denne turen var uklok. Da han kom hjem den kvelden, oppfattet hans sønn den fortvilelsen han følte over ikke å ha klart å overtale dem.

Etter å ha tatt undergrunnsbanen til Estació del Nord, ble de arrestert der og ført til komiteen. De ble avhørt, og sammen med en fjerde munk, fra Cebrià de Terrassa (nr 4) ble de ført til retterstedet og skutt den 28. juli 1936. Det er ikke kjent nøyaktig hvor det var. Neste dag ble de fire likene tatt med til det rettslige likhuset på l’Hospital Clínic. Fra Jordi var bare nitten år gammel.

Den 28. juli kom fra Jordis kjødelige bror til Barcelona, forkledd som en militsmann, med intensjon om å ta sin bror med hjem. Han dro til familien Daví, som fortalte ham at broren samme dag hadde dratt med den hensikt å komme seg mot Olot. Etter noen dager med undersøkelser gjenkjente han den 5. august fotografiet av liket som var i det rettslige likhuset på l’Hospital Clínic. Han hadde vært bare et par timer for sen til å redde ham. Han oppnådde å få utlevert mappen fra sykehuset, som familien voktet som en skatt. Sønnen i familien Daví fortsatte å be Fadervår hver dag så lenge han levde slik han hadde lovt, i håp om å se sin venn munken i himmelen.

8. Den salige Gregor Charlez Ribera (kat: Gregori; sp: Gregorio), ordensnavn Prudenci de Pomar de Cinca (sp: Prudencio; no: Prudentius), legbror OFMCap med evige løfter og kokk, født den 17. november 1875 i Pomar (eller Pomar de Cinca) i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Pomar lå i Franja de Ponent («Den vestlige stripen») også kalt Franja d'Aragó («Aragón-stripen»), et begrep som blir brukt om den vestlige, katalanskspråklige delen av regionen Aragón, en stripe i provinsene Huesca, Zaragoza og Teruel langs grensen til Catalonia.

Unge Gregor var den yngste av seks søsken. Han ble foreldreløs da han var ni år gammel, og han måtte klare seg selv, for all foreldrenes jord hadde gått til hans eldste bror. Først var han gjeter, deretter kelner. Resultatet av de dårlige forholdene i disse arbeidene fikk noen konsekvenser, spesielt nervøse angrep som gjentok seg fra tid til annen. Vel fremme i Barcelona møtte han en prest som var på vei mot det religiøse liv før han søkte om opptak hos kapusinerne. I 1900 var han som postulant i Igualada, hvor han også deltok i byggingen av den nye klosterkirken.

Men de nervøse angrepene fortsatte, noe som forhindret hans inntreden i novisiatet. Guardianen rådet ham til å be for sin helbredelse, og fortalte ham at hvis det gikk et år uten angrep, ville han bli tatt opp. Og slik gikk det, han ba og gikk et år uten problemer, og han begynte i novisiatet. Han ble ikledd ordensdrakten den 4. februar 1905 som legbror med navnet fra Prudenci og avla sine midlertidig løfter året etter. Han avla sine høytidelige løfter den 6. februar 1905. Han hadde stillinger som da var typiske for legbrødrene: gartner, almissesamler, portner, skomaker og fremfor alt kokk.

Han var en mann av sterk karakter og av få ord. Samtidig var han svært hjelpsom mot alle som spurte ham om noe, og samvittighetsfull utførte han alle plikter i det religiøse livet. Han strebet etter å etterligne munker som han betraktet som eksemplariske. Som kokk sørget han for at store fester i kommuniteten ble feiret sjenerøst, og han forberedte suppe til de fattige, noe som førte til at han fikk et rykte for å være svært snill. Han kunne knapt lese og skrive.

I 1936 bodde fra Prudenci i klosteret i Arenys de Mar. Han hadde fylt seksti år, hadde vanskelig for å gå og var nesten blind. Muligens på grunn av dette ville det ha skapt problemer i tilfelle de måtte forlate klosteret i all hast, så kommunitetens guardian allerede invitert ham til å forlate klosteret og dra til et tryggere sted om kvelden den 20. juli. Familien til fra Venanci d’Arenys de Mar med etternavnet Nogueras hadde akseptert å ta ham inn i sitt hjem, og de gikk selv for å hente ham i klosteret. Han hadde tatt av seg munkedrakten og barbert skjegget for å passere ubemerket hen.

Familien Nogueras hjem lå ved Plaça de l’Església, nesten på motsatt side av hoveddøren av sognet Arenys. I samme hus søkte også sognepresten, mossèn (monsignore) Gaietà Cayetano Valldolitx, ly. Han forklarte at komiteen i Arenys de Mar hadde ordre om ikke å spille blod. Men fra Prudenci svarte: «Når de kommer, vil de drepe oss».

Fra Prudenci tilbrakte den første uken av revolusjonen skjult i familien Nogueras’ hus sammen med sognepresten. I disse dagene skjedde det ingenting. Bare én gang klatret han opp på taket, men siden advarte han om at det kunne være farlig fordi han ikke kunne komme seg ned igjen. Hver dag ba han rosenkransen foran et kors.

Til slutt mottok komiteen i Arenys de Mar en ekspressordre fra sentralkomiteen i Barcelona om å begynne å eliminere ordensfolk slik det ble gjort andre steder. Etter midnatt om natten til den 28. juli ble det hørt lastebiler og et høyt skudd på Plaça de l’Església, og straks banket noen hardt på døren hos familien Nogueras. Det var militssoldater som hevdet at noen hadde skutt fra vinduene i huset.

I en annen tid ville kanskje fra Prudenci ha reagert på en annen måte. Under «Den tragiske uken» (kat: la Setmana Tràgica; sp: la Semana Trágica) i perioden 25. juli-2. august 1909, da det var en serie blodige konfrontasjoner mellom politi og kjempende arbeidere i Barcelona og andre byer i Catalonia, hadde han selv gått ut med gevær som respons på appellen fra Somatén, en tradisjonell garde i Catalonia, og innkalt medlemmer fra garden for å forsvare byen. Da han hadde samlet nok medlemmer, vendte han tilbake til klosteret og sto vakt inntil faren var over. Men nå hadde tretti års ordensliv mildnet ham, og han var også blind og syk, og på et tidspunkt hadde han signalisert at han var villig til å gi sitt liv for sin tro.

I virkeligheten var det militsmennene selv som hadde avfyrt skuddet, som en slags unnskyldning for lettere å komme seg inn. Da de var inne i huset, viste det seg at de faktisk kom for å se etter «munkene i klosteret», og de trodde at det kunne være flere flyktninger der. Den første de fant, var sognepresten, monsignore Cayetano, som forsøkte å unnskylde familien Nogueras for deres tilstedeværelse. Deretter undersøkte de rommene oppe, hvor de fant fra Prudenci. Han nektet å forlate familien Nogueras’ hus, men da han ble tvunget, kunne han ikke lenger motstå dem. Ute på Plaça de l’Església sluttet rektoren, mossèn Josep Rigau, seg til dem etter å ha blitt arrestert i hjemmet til en nevø. De to prestene gikk med fra Prudenci, som var den svakeste, mellom seg.

Slik begynte det som ble en veritabel korsvei for de tre. Militsmennene dyttet dem og slo dem i baken helt til de kom til bekken. El «sereno» fulgte etter dem, helt til militsmenn møtte ham på høyde med fabrikken Calisay, og fortalte ham at hvis han fulgte etter dem ett skritt videre, ville de gjøre det av med ham. Langs hele veien haglet fornærmelser og hån over dem, spesielt for fra Prudenci, som slet med å holde tritt med følget, så han ble dyttet og slått i baken.

Da de kom til slutten av Arenys de Munt, fikk de følge av enda flere militsmenn. Akkurat der lå eiendommen til familien Jalpí. Porten var låst, men de hoppet over og tok de tre ofrene til et sted rundt seksti meter fra porten, hvor det var et eukalyptustre og et brødfrukttre. Der fortsatte latterliggjøringen og mishandlingen i enda en halv time. To personer så det hele i det skjulte, den ene bak et tre og den andre fra vinduet i hans hus. Det virker som om en militsmann sa til br. Prudenci: «Er det sånn at du utfører mange mirakler? Søren også, gjør et for meg også». Alle lo også hver gang den blinde mannen snublet i en kant eller en stein.

Gjennom hele denne ildprøven gjorde fra Prudenci ikke noen motstand, og ingen hørte ham heller klage. Likheten mellom det som ble gjort mot ham og det som hadde skjedd med Jesus, bør ikke gå ubemerket hen. Sikkert var dette hans siste trøst. Til slutt henrettet militsmennene dem alle. De startet med ham, deretter rektoren og til slutt sognepresten, som i siste minutt gjorde et forsøk på å unnslippe. Klokken var halv seks om morgenen den 28. juli 1936 og det lysnet av dag. I løpet av formiddagen ble de tre blodige likene uærbødig kastet på en lastebil, og de ble gravlagt i en grav på kirkegården i Arenys de Munt. Fra Prudenci var seksti år gammel.

9. Den salige Frans av Paola Soteras Culla (kat: Francesc de Paula; sp: Francisco de Paula), ordensnavn Rafel Maria de Mataró (sp: Rafael María), prest OFMCap, født den 12. april 1902 i Mataró i Barcelona i Catalonia i Spania. Hans far eide en fabrikk i Mataró, og familien med syv barn levde uten problemer. Han studerte hos maristbrødrene på skolen i Valldemia. Helt fra han var barn ønsket han å bli prest. Ved en anledning besøkte han karteuserklosteret, men han sa at han ikke likte tanken på å leve separat fra hverandre og ikke snakke.

Han sluttet vennskap med fastepredikanten fra Pius d’Igualada, som var kapusiner. Etter samråd med fra Pius, maristbrødrene og mossèn (monsignore) som var guttens skriftefar, ga foreldrene ham tillatelse til å tre inn i Seminari Seràfic. Han var ti år gammel. Livet til barna på seminaret var mye hardere enn livet til et barn fra en god familie som unge Francesc hadde levd frem til da. Men han tilpasset seg uten vanskeligheter og med entusiasme. Han fulgte veien til det religiøse liv. Ved en anledning spurte moren ham om han ville forlate henne, og han svarte: «Alle som er på jorden, er forbigående og flyktige, og vårt mål er himmelens herlighet».

Fra seminaret dro han til novisiatet i Manresa, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 5. august 1917, femten år gammel. Etter å ha fullført studiene, ble han presteviet den 1. februar 1925, 22 år gammel. I flere år hadde han ansvaret for veiledningen av filosofistudentene i klosteret i Olot.

Rafael var en god åndelig ledsager, svært opptatt av andres vel. Hans brev er bevart, og de viser at han var i stand til å oppmuntre folk til det åndelige liv med lyse råd, full av optimisme, men uten å skjule vanskelighetene eller senke listen for kravene fra evangeliet. Han var svært utholdende i handlinger i kommuniteten og i personlig bønn. Selv når han var på reise, reserverte han to timer om morgenen og to om ettermiddagen for å be og lese. Han var glad i astronomi, takket være et teleskop som hans mor ga ham. Han sa at det å se på stjernene også bidro til å be, til å tenke på Gud i hans underverk.

Han hadde et varmhjertet temperament, nesten overstrømmende. Han var alltid på jakt etter de gode tingene. Han var lydig mot sine overordnede, men visste også å avdekke og diskutere saker med respekt. Han pleide å vekke sympati hos mange mennesker, spesielt, sies det, blant damene. Han var også svært vennlig mot barn og følsom for å unngå situasjoner som kunne svekke deres religiøse kall.

Revolusjonen overrasket også p. Rafael i klosteret i Sarrià. I det kapittelet som var ferdig et par dager før, hadde han blitt bestemt for klosteret i Pompeia som vikar i kommuniteten, bibliotekar og assistent for tertiarene. Men han hadde ennå ikke hatt tid til å gjennomføre flyttingen. Siden 1933 hadde han fungert som provinsialsekretær, og han hadde hatt mange saker han måtte gjøre i stand til sin etterfølger før sin avreise.

Da kommuniteten i Sarrià spredte seg, ble han tildelt et hus i gaten Passeig dels Til.lers. Men han innså snart at dette ikke var et trygt sted, fordi det var en nabo som skilte seg ut politisk som en mann på venstresiden og kunne være farlig. Han var overbevist om at han kunne løpe en risiko hvis han var der, så han bestemte seg for å forlate stedet og se etter et annet tilfluktssted på egen hånd.

På gaten møtte han tilfeldigvis en datter av senyor Joan Raurell. Denne familien hadde tilbudt seg å ta imot munker, men det hadde ikke blitt sendt noen. P. Rafael ble umiddelbart invitert til å bo hos dem, noe han aksepterte med stor takknemlighet. I huset til familien Raurell hadde p. Rafael det igjen utmerket. Han ble regnet som en mønstermunk, som hele tiden var rolig og viet til bønn og studier.

Noen advarte han om at med hans manerer kunne man umiddelbart se at han var ordensmann. Han svarte: «Hva kan skje? Jeg blir drept? Da vil jeg være en martyr». Ved en anledning da han var i en venns hus, kom en gruppe militsmenn for å ransake. Han ble overrasket og visse ikke hvordan han skulle reagere, så han ønsket dem velkommen med et uvørent «Må Gud velsigne deg!», fulgt av korsets tegn med hånden. En stirret på ham og utbrøt: «En munk!» Men merkelig nok skjedde det ingenting, kanskje fordi eieren av huset var en bekjent av disse militssoldatene.

Mens han var flyktning, søkte p. Rafael ofte å opprettholde kontakt med sine brødre i kommuniteten. Da han snakket med en av dem, sa han: «Tross alt, hva kan skje? Et lite stykke bly i kroppen og hodet er i himmelen!». Dagen før sin død var han sammen med p. Damià d’Òdena, og de skriftet for hverandre.

Fra den 25. juli begynte p. Rafael, sammen med en venn som het Amadeu Alegre, å gjøre papirarbeidet for å dra til utlandet. Nå var nesten alt klart, og den 1. august forventet de å kunne gå ombord på et skip som skulle til Italia. Den eneste formaliteten som manglet, var en jefatura fra politiet for å komplettere passet med fingeravtrykk. I et brev til en jente fra Olot forklarte han: «Vi har lidd mye. Kanskje, hvis en gunstig anledning byr seg, vil jeg bruke litt tid i utlandet. Det er nødvendig å stole på Gud».

Den morgenen kom p. Rafaels søster tidlig til familien Raurells hus. Han hadde ikke en altfor god følelse, men han bestemte seg for å dra for ikke å miste den muligheten til å forlate landet. Det var tungt å tenke på å måtte gå lenge uten å feire kommunionen. I Genova kunne han bli mottatt av de italienske brødrene og gjenoppta klosterlivet til omstendighetene endret seg i Catalonia.

Senyor Alegre gikk for å se, og gikk på vei til togstasjonen Sarrià. Da de kom, fulgte p. Rafael og han søster ham fra langt borte, fordi han måtte kjøpe billetter på forhånd. Plutselig klemte p. Rafael armen til sin søster. Det var noen militssoldater som satt der, og en var fra Sarrià. «De gjenkjenner meg!» sa han. Da de gikk, gransket militssoldatene dem fra øverst til nederst. Men det tok en stund å reagere, så p. Rafael hadde allerede kommet seg på plattformen da de ropte på hans venn Alegre. Da de ble spurt, sa de alle, slik de hadde avtalt, at p. Rafael var en professor i Granollers. Men militsmennene trodde dem ikke: «Vi må avklare det med komiteen».

De tre ble arrestert og tatt med til komiteen. Senyor Alegre hadde endret kortet til p. Rafael ved at han i stedet for profeso, det vil si ordensmann, satte profesor («lærer»). Militsmennene oppdaget feilen og lurte på hvorfor det hadde blitt tilføyd en «R». P. Rafael skjønte at han var avslørt, så han bekjente åpent at han var en munk fra kapusinerklosteret.

Da begynte et absurd forhør som ble stadig verre, med fornærmelser og trusler. Vi må huske at militsmennene ikke var politi eller militære fagfolk, men enkle, bevæpnete arbeidere. De ønsket å vite alt om munkenes kommunitet, hva de viet tiden sin til, hva de spiste. De spurte også om museet de hadde sett i klosteret da gikk inn for å ransake det før brannen. De ønsket også å vite hvordan han hadde fått pass og hvorfor han ønsket å dra til utlandet. «Fordi her blir vi forfulgt», svarte han.

Da avhøret var ferdig, førte militsmennene p. Rafaels søster til hennes hjem. Hun insisterte på å bli sluppet fri, men de hevdet at avhørene ennå ikke var avsluttet. I den samme bilen ble senyor Amadeu Alegre brakt til sitt hus for å foreta en ransakelse der. Klokken tre på ettermiddagen tok militsmenn bevæpnet med rifler og pistoler p. Rafael med til hjemmet til senyor Raurell, men de sa ikke hvorfor. De sa at de skulle hente noen ting for å bringe dem til konsulatet så p. Rafael kunne få ferdigbehandlet passet. Da senyor Alegre returnerte til komitéen, fant han p. Rafael liggende på en madrass. Han så ikke svært frisk ut og hadde resignert og var overbevist om at han ville få den slutt han forventet. Da han så sin venn og tenkte at han ville lide samme skjebne, gjorde han en bevegelse med hånden for å gi ham absolusjon.

En politimann ved navn López, en god venn av senyor Alegre, var klar over situasjonen, og de revolusjonære tillot ham å ta med seg sin venn. Han ønsket også å redde Rafel som var tatt til fange av regjeringen. Men militsmennene tillot ikke det, og sa: «Dette søppelet, han er for oss».

Klokken fem om ettermiddagen dukket p. Rafael opp død med sår i ansiktet etter pistolskudd ved landeveien Arrabassada, på det stedet som er kjent som el revolt de la paella («stekepannesvingen»). Neste dag kunne mannen til hans søster gjenkjenne liket på l’Hospital Clínic. P. Rafael døde den 1. august 1936 i Vallvidrera i Barcelona, 34 år gammel.

10. Den salige Johannes Bonavida Dellá (kat: Joan; sp: Juan), ordensnavn Fèlix de Tortosa (Feliu; sp: Félix), legbror OFMCap med evige løfter, født den 2. april 1894 i Tortosa i provinsen Tarragona i Catalonia i Spania. Han var den femte av syv søsken, og foreldrene var bønder som dyrket sine egne landområder. Da han var fjorten år gammel, forlot han skolen for å hjelpe til med arbeid på familiegården. Noen ganger hadde han også arbeidet med innhøstingen av ris, som var så rikelig i deltaområdet til elven Ebro.

Han var arbeidsom, kjærlig og oppriktig, og han var svært glad i å lese, spesielt religiøse bøker. Søndag ettermiddag pleide han å gå til Centre Tradicionalista eller til Patronat de la Sagrada Família, fritidssentre hvor han var med sine venner. Han var alltid så glad og i godt humør, og han ble regnet som den mest gudfryktige i gjengen.

Hans beslutning om å bli munk overrasket alle voldsomt. Faktisk var han i ferd med å gifte seg med en jente fra Vítem, som han alltid pleide å snakke om åndelige temaer med. Men i lang tid vokste ønsket om et religiøst liv, som han ikke turte å diskutere det med noen. Til slutt besluttet han å gjennomføre det, noe som forårsaket en stor sorg hos den forsmådde jenta.

Hans foreldre motarbeidet sønnens ønske. Moren sa at han måtte bli gift og hjelpe sin far, noe som nesten forhindret prosjektet. Hans eldre bror gjorde seg også noen refleksjoner, men han svarte: «Først er Vår Herre, og deretter foreldrene». Da han ble munk, pleide han å gjenta denne setningen: «Først er vår Herre». Han hadde allerede tatt beslutningen og førte en korrespondanse med kapusinerne. I tillegg var det en annen bror som bodde hjemme, så det var ikke avgjørende.

Han trådte inn hos kapusinerne og ble munk i 1921, 27 år gammel, mye eldre enn det som var vanlig på den tiden. Inntil da hadde han bodd sammen med foreldrene. Han ble ikledd ordensdrakten en 22. januar 1922 og avla sine enkle løfter den 23. januar 1923. Han avla sine høytidelige løfter i Igualada den 23. januar 1926. Han ble legbror med ordensnavnet Feliu de Tortosa (Felix av Tortosa) og ble betrodd embetet som almissesamler

I århundrer har almissesamlere vært blant de mest karakteristiske trekkene ved fransiskansk livsstil. I lange perioder gikk de fra by til by, ofte til fots, mens de tigget for støtte til kommuniteten. På hvert sted hvor de gikk, pleide de å ha kjente familier som tilbød dem til å sove der. De vekket sympati hos mange mennesker, selv i årene før krigen, da de også ofte måtte tåle latterliggjøring og forakt fra de antiklerikale.

Flere år etter sin inntreden passerte fra Feliu gjennom Tortosa og samlet inn almisser. Folk ønsket ikke å gi noe og sa: «Hjemme har de siloer full av olje, og han tigger på gatene». Moren tilbød seg å gi ham alt han trengte, for hun følte seg flau over å bli fortalt at en av hennes sønner var tigger. Han svarte: «Mor, Vår Herre misliker ikke denne måten å gjøre ting på, og han holdt ut å bli skreket til og spyttet på i sin lidelse». Over tid overvant han motstanden fra naboene og de ga i overflod.

Når han gikk langs veiene, ba han hele tiden. I omgang med mennesker var han alvorlig og forsvarlig, og i de husene som ga ham ly, pleide han å stå opp svært tidlig for meditasjon. Sammen med sine medbrødre slapp han litt mer opp. Han var ikke så veldig snakkesalig, men under rekreasjonen var han alltid glad og jovial. Men ved noen anledninger hadde han irettesatt medbrødre for feil som ikke så bra ut, men han brøt aldri forbindelsene med noen.

Inntil 1935 var han almissesamler i klosteret i Olot, hvor studentene i filosofi bodde. Men da det ble bestemt at de skulle sendes til klosteret i Sarrià, ble han med dit, hvor han ble almissesamler direkte under provinsialen.

Den 18. juli 1936 var han i Tordera, hvor han hadde fått losji i et hus i utkanten av landsbyen kjent som Can Comalares, som ble eid av en overbevist kristen, senyora Josefa Roquet. Han gikk til messe, og deretter orienterte kirkens rektor ham om hva som hadde hendt. Hans intensjon var å ta toget til Arenys de Mar og tilbringe natten i klosteret der, men togtrafikken var allerede suspendert, så han ble værende i huset hvor han var.

Da det begynte å spres nyheter om at militsmennene skulle drepe prester og ordensbrødre, rådet senyora Roquet ham til å barbere av seg det karakteristiske kapusinske skjegget. Det krevde mye å overbevise ham, men til slutt sa han seg enig i det. De gikk til frisøren, som tilbød seg å lete etter et tryggere hjem, mer tilbaketrukket fra landsbyen, men han ønsket ikke å flytte. Siden han var en almissesamler, hadde han alltid funnet ly der når han var i Tordera. Den 21. juli så han at rektoren for sikkerhets skyld ikke var kledd i sin sutan, så derfor byttet også han munkedrakten med verdslige klær.

I de første dagene av revolusjonen levde fra Feliu i Can Comalares i stor nøysomhet. Han ønsket ikke å sove på madrass eller å spise kjøtt. Han tilbrakte dagen med å be og lese åndelige bøker.

Om morgenen den 21. juli var senyora Roquet var i karmelittenes kloster. Da det var en fare for at det kunne bli brent, bestemte hun seg for å berge de reserverte hostiene i tabernaklet og ta med dem til sitt hjem. Hun tenkte at det også ville gi glede til br. Felix, som godt kunne ta kommunion. Men på den tiden var det bare vigslede prester som hadde lov til å berøre de konsekrerte elementene, og den gode munken skrek til himmelen: «Hva har de gjort? Hva har de gjort? Hvordan har de våget å berøre elementene?»

Bror Felix var så samvittighetsfull at han selv ikke ønsket å motta kommunion. Sammen med senyora Roquet arrangerte han med verdighet et av rommene i huset for å reservere sakramentet der og hvor han kunne gå og tilbe det innimellom. Men selv da var han ikke rolig, så han kontaktet en prest som fortalte ham at man kunne oppbevare elementene for å distribuere kommunion. Den 23. juli gikk derfor br. Felix ut av Can Comalares med vår Herre i en liten boks innpakket i et lommetørkle under hans skjorte. På en bro var det kontroll av militsmenn, som ropte: «Hendene i været! Hvem er du?» Han svarte: «Et godt menneske». De ransaket ham og fant en liten boks med elementene og en rosenkrans. Han innrømmet at han var munk.

Klokken fire om morgenen den 24. juli dukket militsmenn opp i Can Comalares og avhørte senyora Roquet, og kontrollerte at hennes svar var sammenfallende med det fra Feliu hadde sagt. Etter noen overveielser bestemte de seg for å forlate dem for nå, forutsatt at de arbeidet på jorden til Can Comalares og ikke dro bort. I løpet av neste uke arbeidet bror Felix i hagen, spiste litt og snakket mindre, for det føltes galt i den situasjonen. Han fortalte fru Roquet: «Jeg vet at jeg kommer til å bli drept, men jeg foretrekker det fremfor å bli nektet å gå til messe eller leve som en kristen». Ved en annen anledning sa han også: «Hvis jeg dør, går det raskt. Fire kuler i hodet, dø som martyr, og til himmelen!»

Den 1. august, klokken halv seks om kvelden, stanset en bil foran Can Comalares med militsmenn fra komiteen i Sant Andreu de Palomar. De hadde allerede arrestert mossèn Antoni Doltra, fransiskanertertiar og rektor i Pineda de Mar. De sa til senyora Roquet: «Hvor er den munken du har? Kom, så skal vi ta ham med til Olot, som han ønsket». Fru Roquet grøsset, for hun forsto godt det virkelige målet for disse menneskene. Hun gikk på jakt etter munken, som var i arbeid. Han stanset for et øyeblikk, men til slutt sa han: «Bueno, bueno». Før de sa farvel, ba de angerbønnen sammen, og bror Felix gikk inn i bilen uten å gjøre noen motstand, saktmodig og ydmyk.

En mann i Tordera irettesatte de revolusjonære for det de gjorde. Han lurte på hva de to mennene hadde gjort galt ettersom de behandlet dem på denne måten. Militsmennene svarte med trusler. Hustruen til denne mannen så i mellomtiden inn i bilen og møtte blikket til de to fangene, som sjokkerte henne.

De brakte bror Felix og monsignore Antonio i bil til stedet som var kjent som la Pujada d’en Nofre på veien til Barcelona, 64 kilometer unna. En mann som var litt lenger unna, forsto at militsmennene spurte fra Feliu: «Vil du dø forfra eller bakfra?» Munken svarte med klar stemme: «Ettersom vi dør for Kristus, kan du skyte forfra». Så hørte de skudd, og bilen kjørte og etterlot to kropper på veien. Bror Felix hadde begge hendene på brystet, mens mossèn Doltra hadde munnen full av jord. De ble kjørt på en vogn til kirkegården i Palafolls, hvor de ble gravlagt.

Etter litt tid overhørte en bekjent av br. Felix en samtale mellom havnearbeidere i en bar i Carrer Casanovas 191 i Barcelona. Det var bror Felix’ drapsmenn, som forklarte hva de hadde gjort. Det var han som kjørte bilen og som skjøt og fire andre som hadde fulgt med. Gjennom denne tilfeldige dype samtalen fikk de vite at før de fikk skutt, knelte br. Felix, som ikke på noe tidspunkt hadde gjort motstand, og sa de samme ordene som Jesus: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Han døde den 1. august 1936 i Palafolls i Barcelona i Catalonia, 42 år gammel.

11. Den salige Josef Alsina Casas (kat: Josep; sp: José), ordensnavn Agustí av Montclar (sp: Agustín; no: Augustin), prest OFMCap og forfatter, født den 8. desember 1907 i Montclar de Donzell i provinsen Lleida (sp: Lérida) i Catalonia i Spania. Han var den syvende av ti barn i en familie av selveiende småbønder i Montclar. Da han var elleve år gammel, begynte han å studere humaniora ved bispedømmets seminar i Lleida.

Da han var klar til å begynne med filosofistudiene, bestemte han seg for å endre kurs og trådte inn i Seminari Seràfic i Igualada, hvor en av hans yngre brødre studerte. Som sekstenåring trådte han inn i kapusinernes novisiat. Han mottok drakten som kapusiner i Manresa den 13. juli 1924, han avla sine første løfter den 14. juli 1925 og sine høytidelige løfter den 9. desember 1928. Han ble presteviet den 20. februar 1932 av Guds tjener dr. Manuel Irurita Almándoz, biskop av Barcelona og martyr den 4. desember 1936. Biskop Iruritas saligkåringssak er ikke avsluttet.

Kapusinerne i Catalonia ble i løpet av første tredjedel av 1900-tallet nært knyttet til bevegelsen for kulturell renessanse i landsdelen og den katalanske politikken med katolsk tendens. P. Miquel d'Esplugues (1870-1934) og andre satte sitt merke på hele samfunnet i denne forbindelse. De var spesielt litterære menn og holdt i live vennskap med mange av tidens mest prominente forfattere og diktere. Dette var denne veien også fra Agustí de Montclar hadde begynt å følge med kraft og entusiasme. Helt siden seminaret hadde han vært enestående som forfatter av vers og en god oppleser med en strålende hukommelse. Mens han fortsatt var student, engasjerte fra Miquel d'Esplugues ham allerede som sekretær og korrekturleser for hans skrifter. Han var blitt introdusert i kulturlivet, som han ferdes i.

Under p. Miquel d'Esplugues’ siste sykdom, skule fra Agustí ta notat av alle politiske og kulturelle personligheter som kom for å besøke ham. På årsdagen for hans død var fra Agustí, som assisterende redaktør for magasinet Criterion, ansvarlig for å forberede en spesialutgave med hyllest, og i den forbindelse kontaktet han potensielle medarbeidere. Tidsskriftet Criterion ble grunnlagt av p. Miquel d'Esplugues og kom ut mellom 1925 og 1936. Fra Agustí var en kjenner av litteratur og opprettholdt kontakt med dikteren Maria Antònia Salvà i Ripoll (1869-1958) fra Mallorca, som sa at han var «en hellig sjel laget av fransiskansk enkelhet, av ekte høflighet og utsøkt finesse».

Augustin hadde en stor arbeidskapasitet, ung som han var. Han arbeidet også med p. Miquel d'Esplugues og tidsskriftet Criterion, hadde vært professor i filosofi for studentene i klosteret i Sarrià, og på kapittelet i 1936 ble han utnevnt til provinsialsekretær, en posisjon han knapt fikk tid til å ta opp. Til tross for at han var så opptatt, deltok han i kommuniteten, spesielt i bønn. For i tillegg til hans talenter og litterære følsomhet var han en markert from ordensmann.

Han levde nært og med intensitet og initierte «Føderasjonen av unge kristne i Catalonia» (la Federació de Joves Cristians de Catalunya). Han deltok ved velsignelsen av flagget for gruppen 202 i l’Orfeó Sarrianenc. Han var også en god predikant. Hans eldre bror hadde gått for å tyvlytte noen ganger, og han hadde blitt svært imponert. Ved en anledning i Sant Climent de Llobregat hørte han hvordan folk snakket. Uten å si at det var hans bror, viste han interesse for denne predikanten, og han hadde tilfredsstillelsen av å høre at hans bror hadde fått sympati hos alle innbyggerne.

Han var en person som var svært smiskete, kanskje noen ganger overdrevet. Men overfor brødrene beklaget han når han trodde han kunne ha tatt feil eller hadde såret noens følelser. Ved andre anledninger måtte han streve for å temme sitt temperament, som antente lett. Hans ledsagere elsket ham.

Da borgerkrigen og revolusjonen brøt ut den 18./19. juli 1936, var p. Augustin av Montclar bare 28 år gammel. Han var den siste som forlot klosteret Sarrià da tiden kom for å spre seg. De første åtte dagene var han i huset til Montserrat de Quadras Feliu, men deretter dro han til denne kvinnens foreldres hus, hvor han kunne være sammen med flere mennesker. Denne familien, som hadde tittelen grever av Sant Llorenç del Munt, kjente p. Agustí godt, for han pleide hver sommer å dra for å tilbringe noen dager på deres gård. Der var det et offentlig kapell, og i løpet av disse dagene med hvile, feiret p. Agustí eukaristien.

I løpet av tiden som han søkte tilflukt der, tilbrakte han dagen med å be, lese og underholde de små, som pleide å kalle ham «onkel Augustin». Som en familie med penger og som var kjent som katolikker, måtte de tåle flere ransakinger (opptil tretti i hele den revolusjonære perioden), men han klarte alltid å passere som «onkel Agustí» og ble ikke gjenkjent.

Han sa ofte: «Nå vet dere hva jeg tenker. Det skjer ikke noe mer enn det som Gud vil, enten det gjør meg levende eller død». Selv da noen tilbød seg å arrangere hans avreise til utlandet, var han mot dette og sa: «Uansett skjer det som Gud vil». Selv ikke da han hørte at klosteret ble brent og at noen ble drept, mistet han roen.

Den 12. august fikk de besøk av militssoldater som opptrådte på en annen måte. De kom med vissheten om at det måtte være en munk i skjul i huset. Svært sannsynlig hadde noen som var relatert til familien, angitt dem. De tok de tre mennene som var i huset på den tiden og spurte hvem av dem som var munken. Men ingen av de tre svarte.

En av militssoldatene, kjent som Ignasi de Quadras, avhørte de tre mennene og sa at den som avslørte munken, ikke trengte å frykte for at noe skulle skje. Men dersom ingen gjorde det, truet de med å ta med alle tre. Da bekjente fra Agustí besluttsomt og energisk: «Munken er meg. La de andre være». Klokken var halv fire om ettermiddagen. Da han gikk, tok p. Agustí husfruen i hånden og sa: «Ikke bekymre deg for meg. Du kjenner min måte å tenke på». Da han spurte militsmennene hvor de ville bringe ham, sa de «til avhør».

Han ble drept i Pedralbes på det stedet som var kjent som Els Garrofers, hvor fra Modest de Mieres (nr. 2) og fra Àngel de Ferreries (nr. 3) hadde blitt myrdet to uker tidligere. Han ba om en stund til å forberede seg, noe som ble innvilget. Men da bønnen ble stadig lengre, mistet en av militsmennene tålmodigheten, og fra Agustí ble skutt og falt i en pøl av blod. Et par timer senere ble han brakt til likhuset i l’Hospital Clínic, hvor noen bekjente var i stand til å gjenkjenne ham på et fotografi. Han døde den 13. august 1936 i Pedralbes i Barcelona i Catalonia, 28 år gammel.

12. Den salige Laurentinus Basil Matas (kat: Laurentí; sp: Laurentino), ordensnavn Anselm d’Olot (sp: Anselmo de Olot), prest OFMCap, født den 28. desember 1878 i Olot i provinsen Girona (sp: Gerona) i Catalonia i Spania. Han hadde en juridisk karriere før han trådte inn i ordenen. Han ble ikledd ordensdrakten den 18. oktober 1903, 25 år gammel. Året etter avla han sine midlertidige løfter, og han avla sine evige løfter den 20. oktober 1907. Han ble presteviet den 13. juni 1908, 29 år gammel.

I 1910 dro han til misjonen i Caquetá i Colombia, hvor han var en nidkjær misjonær med en ekstrem kjærlighet til indianerne. Men på grunn av sitt svake syn vendte han tilbake til provinsen i 1918, og deretter bodde han i ulike klostre, hvor han var skriftefar. P. Anselms mest fremragende dyd var hans fromhet, og hele hans liv var besjelet av en ånd av levende tro og spesielt en stor hengivenhet til eukaristien.

Den marxistiske revolusjonen overrasket ham i Tarragona, men han var i stand til å dra til Barcelona, hvor han søkte tilflukt i hjemmet til en nevø som var lege. Der tilbrakte han et par dager før rengjøringskvinnen mistenkte ham og rapporterte ham. Han ble arrestert i leiligheten og mishandlet. Da han forlot sykepleieren, sa han: «Rosita, husk at jeg var alltid så takknemlig for alt du gjorde for meg, og i himmelen vil jeg huske deg». Det fryktelig vansirete liket av p. Anselm ble identifisert av hans nevø. Han ble drept den 16. august 1936 i Barcelona i Catalonia, 57 år gammel.

13. Den salige Mikael Sagré Fornaguera (kat: Miquel; sp: Miguel), ordensnavn Benigne de Canet de Mar (sp: Benigno; no: Benignus), prest OFMCap, født den 15. mai 1890 i Canet de Mar i provinsen Girona i Catalonia i Spania. I en alder av tretten år ble han plassert i en fabrikk som montør, og der begynte han å kjenne et religiøst kall. Selv om hans foreldre ikke likte det, trådte han inn hos kapusinerne.

Han ble ikledd ordensdrakten i nabobyen Arenys de Mar den 7. august 1907, sytten år gammel. Den 15. august året etter avla han sine første løfter med sine foreldre til stede. Han presteviet den 17. juni 1916, 26 år gammel. I 1917 dro han ut for misjonen i Caquetá i Amazonas, hvor han var misjonær i sytten år frem til 1934. I misjonen var han sekretær for prefekturet, vanlig superior, apostolisk pro-prefekt og delegert generalvikar.

Han vendte tilbake til provinsen av helsemessige årsaker, og der ble han valgt til fjerde definitor og åndelig veileder på kollegiet for filosofi og teologi. Da revolusjonen brøt ut, var han guardian (superior) for klosteret i Sarrià. Sammen med portneren, fra Eloi (nr 5), som også tilhører martyrgruppen, var han den siste til å forlate klosteret. P. Benigne søkte tilflukt i et gjestehus, og derfra forberedte han sin avreise til utlandet. Men gjestene skjønte at han var en prest, så han ble angitt, arrestert og drept den 19. august 1936 i Horta i Barcelona i Catalonia, 46 år gammel.

14. Den salige Josef Vilalta Saumell (kat: Josep; sp: José), ordensnavn Tarsici de Miralcamp (no: Tarsicius), prest OFMCap, født den 11. juni 1912 i Miralcamp i provinsen Lleida (sp: Lérida) i Catalonia i Spania. Da han var elleve år gammel, påbegynte han sine studier i humaniora i bispedømmets gutteseminar i Solsona, men året etter trådte han inn i kapusinernes gutteseminar. Den 4. august 1927 ble han ikledd ordensdrakten, femten år gammel, og den 5. august året etter avla han sine første løfter. I begynnelsen av teologistudiene måtte han avtjene militærtjenesten. Han avla sine evige løfter den 14. mars 1935 og ble presteviet den 20. april 1935, 22 år gammel.

Han ble utnevnt til professor ved gutteseminaret, og han viet seg mer til undervisning og studier av musikk enn til å forkynne. Borgerkrigen overrasket ham i Borges Blanques (sp: Borjas Blancas) i comarcaen Las Garrigas i provinsen Lleida, hvor han vikarierte.

Han søkte tilflukt i huset til en venn i et par dager. Han ble mobilisert i regjeringens reservestyrke, hvor han ledsaget ordføreren. Han ble plassert på et kontor, men han ble gjenkjent som munk og fengslet den 5. august og sendt til «kapellet». Om natten mellom den 19. og 20. august kom militsmenn til kapellet og tok med seg 72 ofre, inkludert p. Tarsici, og de ble drept foran kirkegården. Han døde den 19. august 1936 i Lleida, 24 år gammel. Han tilhørte bispedømmet Solsona.

15. Den salige Julian Gibrat Marcé (kat: Julià; sp: Juliàn), ordensnavn Vicenç de Besalú (sp: Vicente; no: Vincent), prest OFMCap, predikant, født den 24. mars 1897 i Besalú i provinsen Girona i Catalonia i Spania (en annen kilde sier at han ble født den 15. juni 1880, noe som høres mindre sannsynlig ut). Han ble ikledd ordensdrakten som kapusiner i novisiatet i Arenys de Mar den 12. september 1912, femten år gammel. Han avla sine midlertidige løfter den 14. september året etter og sine evige løfter den 8. september 1899 [dette forutsetter at han ble født i 1880]. Han studerte filosofi med bemerkelsesverdig suksess og ble presteviet i Sarrià den 28. mars 1903 [da kan fødeåret 1897 ikke stemme]. Han var hengiven og lidenskapelig i et eukaristisk og mariansk liv.

Revolusjonen overrasket ham i Olot, og i likhet med andre ordensfolk, søkte han tilflukt. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hva som skjedde. Han fikk arbeid som servitør og deretter som gjeter av okser. For å gå ubemerket hen, kledde han seg som en tigger. Mens han samlet almisser, ble han arrestert av militssoldater og tatt med til komiteen, som først ikke identifiserte ham som ordensmann, men som tigger. Det var han selv som identifiserte seg som en prest, og deretter begynte mishandlingen og fornærmelsene. Etter et kort avhør ble han tatt med til stedet for martyriet. Han ønsket å bli skutt mens han så på sine bødler. Han døde den 23. august 1936 (andre kilder sier 22. august) i Sant Aniol de Finestres i Girona. Han var enten 56 eller 39 år gammel.

16. Den salige Sebastian Sonet Romeu (kat: Sebastià; sp: Sebastián), ordensnavn Zacaries de Llorenç del Penedès (sp: Zacarías; no: Zacharias), prest OFMCap, født den 4. juni 1884 i Llorenç de Penedès i provinsen Barcelona i Catalonia i Spania. Han trådte inn i kapusinernes novisiat og ble ikledd ordensdrakten den 25. juni 1899 i novisiatet i Arenys de Mar, femten år gammel. Han avla sine første løfter den 26. juli året etter. Han gjennomførte sine filosofiske studier i Olot. Etter et kort opphold i klosteret i Manresa dro han til kommissariatet i Pasto, hovedstad i provinsen Nariño vest i Colombia, hvor han studerte teologi. Han ble presteviet i Bogotá i Colombia den 31. mars 1907.

Han var snart tilbake til provinsen, hvor han var professor i patrologi og kirkehistorie i et par år. Han ble sendt til ulike klostre og var alltid klar med glede for de ulike tjenestene som prest. Som en utrettelig folkepredikant søkte han alltid det beste for tilhørerne og ikke menneskelig applaus. Han uttrykt sine ideer klart, et resultat av hans forberedelser, så de ble forstått av både utdannete og uvitende. Han etterlot seg flere skrifter av from og historisk karakter.

Revolusjonen overrasket p. Zacharias i klosteret l'Ajuda i Barcelona. Etter midnatt den 25. august 1936 ble han myrdet av anarkister nær muren til el hospital Francés, utelukkende for å ha bedt på Plaza de Catalunya og fordi han var ordensmann. Død den 25. august 1936 i Barcelona, 52 år gammel.

17. Den salige Thomas Díaz y Díaz (kat/sp: Tomás), ordensnavn Bonaventura d'Arroyo Cerezo (sp: Buenaventura de Arroyo Cerezo), kleriker OFMCap (student) med evige løfter, født den 7. mars 1913 i Arroyo Cerezo i Valencia i Spania. Han mottok ordensdrakten som kapusiner den 21. september 1930 i Manresa, sytten år gammel. Han avla sine midlertidige løfter den 26. september året etter i Arenys de Mar.

I mai 1936 avla han sine høytidelige løfter og mottok de lavere vielser. Han ble overrasket av revolusjonen da han var ferdig med det andre året av teologi. Han ble arrestert i huset hvor han hadde søkt tilflukt. Han benektet ikke sin religiøse status og sa til de væpnede mennene: «For korset trådte jeg inn i ordenen, og for korset vil jeg dø». Det skjedde grytidlig natt til den 25. august 1936, og pepret med kuler døde han mens han ropte ¡Viva Cristo Rey! «Leve Kristus Kongen!» Han døde den 25. august 1936 i La Sagrera i Barcelona i Catalonia i Spania, 23 år gammel.

18. Den salige Karl Canyes Santacana (kat: Carles; sp: Carlos), ordensnavn Marçal de Vilafranca del Penedès (sp: Marcial; no: Martialis), kleriker OFMCap (student) med evige løfter, født den 16. april 1917 i Vilafranca del Penedès, Barcelona i Catalonia i Spania. Han trådte inn i Seminari Seràfic, hvor han var til han nådde den alderen da han kunne tre inn i kapusinernes novisiat. Han ble ikledd ordensdrakten i Manresa den 24. juli 1932, femten år gammel, og han avla sine første løfter den 25. juli året etter.

Revolusjonen overrasket ham da han var ferdig med det tredje året av filosofi. Han søkte tilflukt i sine foreldres hus, men han måtte flytte derfra, for det var godt kjent rundt i nabolaget at fire av sønnene var kapusinere og at tre av dem allerede var prester. I det nye huset ble fra Marçal arrestert, selv om de tilsynelatende søkte etter en annen bror.

Ved arrestasjonen av den unge munken begynte hans mor å sørge, og han oppmuntret henne og sa: «Mamá, vær rolig for det som kan skje. Min samvittighet er i fred med Gud». Sent på natten den 30. august ble han drept i Pedralbes i Barcelona i Catalonia i Spania, nitten år gammel. Noen kilder oppgir 20. august som dødsdato, men det stemmer ikke med den plassen han har i kronologien.

19. Den salige Johannes Vilá Colomé (kat: Joan; sp: Juan), ordensnavn Josep de Calella de la Costa (sp: José; no: Josef), prest OFMCap, født den 19. november 1880 i Calella de la Costa i Barcelona i Catalonia i Spania. Ivrig etter å omfavne det kapusinske livet ble han ikledd ordensdrakten i novisiatet i Arenys de Mar den 7. oktober 1898, sytten år gammel. Han avla sine enkle løfter et år og en dag senere, og den 19. mars 1904 mottok han prestevielsen, 23 år gammel.

Deretter utøvde han prestetjeneste i ulike klostre. Hans endelige destinasjon ble klosteret Nostra Senyora de Pompeia i Barcelona. Der ble han overrasket av krigen. Etter et angiveri ble han pågrepet hjemme hos dem som hadde tatt imot ham. En av militsmennene spurte om han var munk, og han svarte: «Jeg er pater Josep de Calella». Han ble skutt den 9 september 1936 i Barcelona i Catalonia, 55 år gammel.

20. Den salige Jesus Miquel Girbau (kat/sp: Jesús), ordensnavn Timoteu de Palafrugell (sp: Timoteo; no: Timotheos), prest OFMCap, predikant, født den 24. mars 1897 i Palafrugell i provinsen Girona (sp: Gerona) i Catalonia i Spania. Han påbegynte sitt novisiat hos kapusinerne i Arenys de Mar den 12. september 1912, femten år gammel. Han avla sine midlertidig løfter året etter og sine høytidelige løfter i september 1916. Han ble presteviet i Vic den 20. desember 1919, 22 år gammel.

Borgerkrigen overrasket ham i klosteret i Sarrià, selv om provinsialkapittelet hadde beordret ham til et annet kloster. Han klarte å forlate Barcelona og komme seg til Olot hvor han slo seg ned, men i begynnelsen av september ble han avslørt som munk i en kontroll. Han ble ført til fengselet, og derfra gikk han til sitt martyrium sammen med elleve andre fanger. De ble drept i utkanten av Olot i Girona den 31 oktober 1936, og han var 39 år gammel.

21. Den salige Ludvig Estruch Vives (kat: Lluís; sp: Luís), ordensnavn Eudald d'Igualad (sp: Eudaldo de Igualada; no: Eudaldus), kleriker OFMCap (student) med enkle løfter, født den 6. april 1918 i Igualada i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han trådte inn i Seminari Seràfic i sin hjemby, og da han nådde den kanoniske lavalder, ble han ikledd ordensdrakten i Manresa den 3. september 1933, femten år gammel. Han avla sine midlertidige løfter den 9. september 1934, men rakk aldri å avlegge de evige løfter.

Han studerte i sitt andre år med filosofi da han ble overrasket av revolusjonen. Han forlot klosteret den 20. juli og lå noen dager i skjul. Da togene begynte å gå igjen, bestemte han seg for å dra til sine foreldre i Igualada. Han bodde i familiens hjem og utstyrt med et fagforeningskort, ble han satt til å arbeide i en patronfabrikk, og slik hjalp han sin familie. Noen arbeidskamerater angrep ham, for de visste om hans status som munk.

Om natten den 31. oktober 1936 kom tre væpnede menn med pistol til hans hjem, og de ba fra Eudald om å melde seg for komiteen for umiddelbart avhør. Neste dag så noen reisende liket av den unge ordensmannen nær kirkegården i en by nær Igualada. Han var 18 år gammel og er den yngste av de martyrer i provinsen. Han døde den 1. november 1936 i La Pobla de Claramunt i Barcelona i Catalonia. Han var den yngste av martyrene i denne gruppen med sine atten år.

22. Den salige Jakob Nàjera Gherna (kat: Jaume; sp: Jaime), ordensnavn Alexandre de Barcelona (sp: Alejandro; no: Alexander), prest OFMCap som viet seg primært til katekese, født den 25. juli 1910 i Barcelona i Catalonia i Spania. Den 1. august 1925 ble han ikledd ordensdrakten som kapusiner, femten år gammel. Han avla sine høytidelige løfter den 27. juli 1931, og han ble presteviet den 11. mars 1933, 22 år gammel. Deretter virket han som predikant overalt. I tillegg til denne tjenesten viet han seg til katekeseundervisning for barn, og han viste også en følsomhet for de fattigste.

Etter revolusjonens utbrudd forlot han klosteret og tok tilflukt i ulike boliger. Det siste var et pensjonat. Men den 23. november 1936, trolig som følge av et angiveri fra en hushjelp i pensjonatet, dukket en patrulje opp for å foreta en ransaking. P. Alexandre ble arrestert sammen med en annen prest, og ingen av dem gjorde motstand. De ble tatt med til en checa (hovedkvarter for det hemmelige politiet), og derfra ble de ført ut for å bli skutt samme dag som arrestasjonen. Han døde den 23. november 1936 i Montcada i Barcelona i Catalonia, 26 år gammel.

23. Den salige Jakob Boguñá Casanovas (kat: Jaume; sp: Jaime), ordensnavn Martí de Barcelona (sp: Martín; no: Martin), prest OFMCap, født den 4. oktober 1895 i Sant Andreu de Palomar i Barcelona i Catalonia i Spania. Han studerte humaniora på seminaret i Barcelona. Han kjente et kall til kapusinerne og trådte inn i novisiatet i Arenys de Mar og ble ikledd ordensdrakten den 15. oktober 1910, femten år gammel. Han avla sine høytidelige løfter den 18. april 1915 og ble presteviet den 5. mai 1918, 22 år gammel.

Han fortsatte med studier i historie ved Universitetet i Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia, og fullførte studiene briljant. Han vendte tilbake til provinsen og viet seg til historisk forskning, og han utviklet seg til å bli en kapasitet innen middelalderhistorie. Hans publikasjoner og ros fra eksperter bekrefter dette velfortjente ryktet.

Borgerkrigen overrasket ham i klosteret Nostra Senyora de l’Ajuda i Barcelona, som han forlot, men han fortsatte med stor interesse sin forskning og sine studier, og han frekventerte biblioteker og arkiver for å rådføre seg før juli 1936. Siden begynnelsen av revolusjonen levde han litt uvitende om hendelsene, og han mente at i sekulære klær ville ingen kjenne ham igjen. Men militsmennene visste i detalj hans skritt og hans tilfluktssteder. Han ble arrestert sammen med p. Doroteo av Vilalba (nr. 24) natt til den 19. desember 1936, og begge ble ført til en checa og deretter til kirkegården i Montcada, hvor de ble slaktet ned. Han døde den 19. desember 1936 i Montcada i Reixac i Barcelona i Catalonia, 41 år gammel.

24. Den salige Georg Sampé Tarragó (kat: Jordi; sp: Jorge), ordensnavn Doroteu de Vilalba dels Arcs (sp: Doroteo; no: Dorotheus), prest OFMCap, født den 14. januar 1908 i Vilalba dels Arcs (sp: Villalba de los Arcos) i provinsen Tarragona i Catalonia i Spania. Han trådte inn i Seminari Seràfic i en alder av tretten år, og han mottok ordensdrakten som kapusiner den 13. juli 1924, seksten år gammel. Etter avslutningen av sine filosofistudier ble han sendt til Roma, hvor han tok en doktorgrad i dogmatikk. Roma avla han sine høytidelige løfter den 27. januar 1929, og i samme by ble han presteviet den 26. mars 1932, 24 år gammel.

Han returnerte til provinsen, hvor hans første verv var som assisterende direktør for studentene og professor i teologi. I tillegg hadde han andre verv som var relatert til studentene, som direktør for filosofene. Han var en from munk og sladret aldri om noen. På det sosiale området var han tilbøyelig til å ta parti for de fattige. Da han ble pågrepet hjemme som dem som hadde tatt imot ham, satt han rolig og leste i evangeliet. Han ble drept sammen med p. Martí de Barcelona (nr 23) den 19. desember 1936 i Montcada i Reixac i Barcelona i Catalonia, 28 år gammel.

25. Den salige Stefan Santacana Armengol (kat: Esteve; sp: Esteban), ordensnavn Remigi de Papiol (sp: Remigio del Papiol; no: Remigius), prest OFMCap, tidligere misjonær og forfatter, født den 20. september 1885 i El Papiol i Barcelona i Catalonia i Spania. Som ung følte han Herrens kall, og han studerte humaniora på bispedømmets seminar i Barcelona. Han møtte kapusinerne og beundret dem for deres strenge liv og misjonsånd, så han søkte om opptak hos dem. Han mottok ordensdrakten den 1. oktober 1901, seksten år gammel. Han avla sine midlertidige løfter året etter og de høytidelige løftene den 4. oktober1905. Han ble presteviet i Arenys de Mar den 5. juni 1909, 23 år gammel.

Kort tid etter ble han sendt til den filippinske misjonen, deretter ble han sendt til Bluefields (Nicaragua) og Costa Rica. I 1921 vendte han tilbake til provinsen, hvor han bodde en kort tid og ble valgt til novisemester. Hans siste retur til provinsen var den 15. oktober 1927. Under provinsialkapittelet i 1936 ble han overført til klosteret i Sarrià hvor han møtte revolusjonen.

Hans tro og fromhet var hans største styrke, fordi begge dydene var dypt rotfestet i hans vesen. Han hadde en stor andakt for den hellige Teresa av Lisieux (1873-97), og han var en av de største beundrerne og propagandistene for henne. Han ble arrestert av anarkister og tatt med til en checa, og derfra gikk han til martyriet. Han ble myrdet den 22. januar 1937 i Cerdanyola i Barcelona i Catalonia, 51 år gammel.

26. Den salige Frans av Paola Colomer Prísas (kat: Francesc de Paula; sp: Francisco de Paula), ordensnavn Pacià Maria de Barcelona (sp: Paciano María; no: Pacianus), kleriker OFMCap (student) med enkle løfter, født den 29. april 1916 i Barcelona i Catalonia i Spania. Han avsluttet på fremragende vis sine studier som merkantil ekspert, trådte inn hos kapusinerne og ble ikledd ordensdrakten den 21. mars 1935, atten år gammel. Han avla sine enkle løfter fire dager senere, den 25. mars 1935. Deretter ble han sendt til klosteret i Sarrià for å forberede seg for studiene i filosofi.

I dette klosteret ble han overrasket av revolusjonen. Han tok tilflukt i ulike boliger, og for en større sikkerhet og for ikke å true dem som ønsket ham velkommen, søkte han tilflukt i et gjestehus i Barcelona. Der ble han arrestert sammen med en annen student den 21. januar 1937. De ble ført til en checa og ble der til den 24. januar 1937, da de ble hentet ut og henrettet i hemmelighet på kirkegården i Cerdanyola i Barcelona i Catalonia. Han var tyve år gammel.

 

Etter krigen gjorde p. Pacífic de Vilanova de Bellpuig i kraft av sitt embete som provinsialsekretær, alt han kunne for å avklare omstendighetene rundt dødsfallene til de kapusinerne som ble drept in odium fidei i løpet av den religiøs forfølgelsen. Han startet med dem som ble drept i byen Barcelona, hvor en rekke betydelige geistlige ble drept på grunn av svik fra noen kvinner som var knyttet til militsen, for eksempel tilfellet til patrene Agustí de Montclar og Anselm d’Olot, som ble angitt av kvinnelige hushjelper. Andre kapusinere ble imidlertid drept av den overdrevne naiviteten til sine egne munker. Dette var tilfellet med p. Rafael de Mataró, som ønsket å forlate Sarrià med tog fra stasjonen i byen, hvor han var godt kjent, og på jernbanestasjonen ble p. Rafael identifisert på toget til Sarrià og arrestert. P. Josep de Calella viste seg også ganske naiv da han uforsiktig nok kom til en fagforening for å søke arbeid og sa at han var en munk fra Pompeia (brev fra Josep de Besalú til Antoni d’Argentona, Roma, 12. november 1936).

Jaume de Sarrià forteller i sine memoarer om mange munkers uforsiktighet og naivitet da revolusjonen brøt ut i juli 1936. «Dessverre ville ikke munkene innse alvoret i situasjonen. Mot alle råd fortsatte de å gå i drakt med skjegg og tonsur. Og det arbeidet de gjorde ... Av de som ble værende i Olot, var det et mindretall som ofte levde ganske religiøst».

Noen munker som hadde klart å skjult seg og praktiserte en hemmelig kult i private hjem, ble tatt ganske sent, for eksempel p. Frederic de Berga, som topper listen over de nye martyrene. P. Frederic ble arrestert og drept i Barcelona den 17. februar 1937, mer enn et halvt år etter at opprøret hadde brutt ut. Ganske sent var også arrestasjonen og henrettelsen av kapusinerne Remigi de Papiol, Pacià de Barcelona og Tomàs de Castelló d’Empúries, som etter å ha blitt fengslet i festningen i Montjuïc og bekjent sin religiøse status, ble drept på kirkegården i Cerdanyola i januar 1937.

Da opprøret brøt ut, la som nevnt ovenfor de fleste av kapusinerbrødrene ikke mye vekt på fakta. Dette anerkjente p. Pacífic de Vilanova i en krønike om krigsutbruddet han skrev i Roma i oktober 1937: «Den 18. juli 1936 hørte vi på radioen den første nyheten om det militære opprøret i Marokko. Vi ble ikke altfor skremt, ettersom vi var vant til bevegelser av denne art. For å si sannheten, gikk det ikke opp for oss før de kom for å sende oss ut etter to eller tre dager». Munkene i Sarrià innså ikke alvoret i hendelsene selv om de fra taket til klosteret om natten så en rekke kirker i brann i Barcelona samtidig og produserte enorme bål.

Josep de Besalú skrev til sin gode venn Dr. Lluís Carreras: «Revolusjonen har utryddet kapusinerprovinsen Catalonia materielt. Men til tross for alt som ble ødelagt, er det verdt ingenting mot den uforlignelige herlighet som våre martyrer har gitt oss. Blodet av våre martyrer har gitt oss en ånd av håp». Av denne grunn uttrykte p. Josep de Besalú etter krigen sin store tilfredshet med å vite at i løpet av den religiøse forfølgelsen var det ingen kapusinermunk som avsverget sin tro: «Vår dyptfølte takk går til Gud for at heller ingen av brødrene i vår katalanske provins vaklet i troen under den religiøse forfølgelsen som var satanisk i sin blodtørst og brutalitet».

I etterkrigstiden, kort tid før slutten av krigen i 1939, ble det laget en oversikt over de 204 kapusinerne som var i provinsen i juli 1936. Blant dem var munkene som forsvant, de som døde under krigen og de oksitanske som ble drept in odium fidei (totalt 35 ofre). De som var igjen, var 141. I tillegg ble de fleste klostrene ødelagt eller var i dårlig forfatning.

Av de 35 ofrene ble 26 saligkåret i denne gruppen. Av de ni resterende ble fra Carmel Colomers saligkåret i Tarragona allerede den 13. oktober 2013 i gruppen med biskop Manuel Borràs Ferré. Tre andre kapusinere var Benet de Santa Coloma (1892-1936), Domènec de Riudebitlles (1882-1936) og Josep Oriol de Barcelona (1891-1936), som var oksitanere fra Manresa i provinsen Barcelona. For dem er det åpnet en prosess i bispedømmet Vic (åpning av informativprosessen den 25. september 1956, dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 30. mai 2008.

Når det gjelder de øvrige fem munkene, Vicenç de Peralta, Eusebi de Canet de Mar, Feliu de Tarragona, Bernat de Sant Miquel de Gata og Tomàs de Castelló d’Empúries, var det på grunn av manglende data vedrørende tidspunktet for deres martyrium ikke mulig å innlede en prosess, men for tiden undersøkes det grundig om den er gjennomførbar eller ikke, og når det er avklart, kan det bli mulig å starte den.

Deres saligkåringsprosess har fulgt den vanlige prosedyren. Det er kjent at den fascistiske diktatoren generalissimus Francisco Franco Bahamonde (1892-1975), som både startet og vant borgerkrigen, ønsket en saligkåring en masse av alle martyrene fra borgerkrigen, men den ærverdige pave Pius XII (1939-58) foretrakk å følge den vanlige prosedyren for helligkåringer. På 1950- og 1960-tallet ble det samlet mange vitnesbyrd om munkenes liv og død. Men en borgerkrig er alltid en stor tragedie, når halvparten av befolkningen hater den andre halvparten og ingen forsoning synes mulig. Derfor var (og er) det store betenkeligheter i Spania når det gjaldt å saligkåre martyrer fra borgerkrigen.

Den salige pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde ved å suspendere dem i 1964 for å unngå manipulering fra Franco-regimets side. Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering og normalisering i landet, og prosessene ble gjenopptatt i 1982 på initiativ fra den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Etter grundige prøvingsprosesser saligkåret han fra 1987 flere grupper av disse martyrene fra den spanske borgerkrigen, og pavene Benedikt XVI (2005-13) og Frans har fortsatt saligkåringene.

Prosessen for de katalanske kapusinerne ble gjenopptatt på 1990-tallet i erkebispedømmet Barcelona. Vatikanet utstedte dekretet nihil obstat den 26. juli 2000, og den 17. januar 2003 kom dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen på bispedømmenivå. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2005.

Fredag den 5. juni 2015 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere dekretet som stadfester at disse 26 kapusinernes død i Catalonia mellom juli 1936 og februar 1937 var et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («ærverdige») og åpnet veien for en snarlig saligkåring.

De ble saligkåret lørdag den 21. november 2015 i Catedral de la Santa Creu i Santa Eulàlia (sp: Catedral de la Santa Cruz y Santa Eulalia) i Catalonias hovedstad Barcelona. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Messen ble feiret av kardinal Amato og koncelebrert av kardinal Lluís Martínez Sistach av Barcelona og kapusinernes generalminister siden 2006, den sveitsiske p. Mauro Jöhri.

Disse saligkårede kapusinere slutter seg til den allerede saligkårede Henrik Salvá Ministral (kat: Enric; sp: Enrique) (1874-1936), ordensnavn Karmel av Colomers (sp: Colomés), legbror OFMCap, saligkåret som en av de 522 martyrene den 13. oktober 2013 i Tarragona.

Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles festen for alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, ca.wikipedia.org, infocatolica.com, hispaniamartyr.org, caputxins.cat, regio7.cat, catalunyareligio.cat Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 6. januar 2016