Ledsagere: de hellige Augurius og Eulogius
Den hellige Fructuosus (sp: Frutuoso) var på 200-tallet biskop av Tarragona, som da var hovedstaden i romersk Spania. Vi vet ikke noe om hans tidlige liv, men historien om hans arrestasjon og død regnes som autentisk. Forfølgelsene under keiser Decius (249-51) ble etterfulgt av en periode med ro under hans etterfølger, keiser Valerian (253-60). Denne roen varte til 257, da Valerian under politisk og økonomisk press utstedte et edikt som påla biskoper, prester og diakoner å ofre til de romerske gudene og forbød dem å feire messe eller samle folkemengder, under trussel om dødsstraff.
Fructuosus og hans ledsagere skulle komme til å falle som ofre for denne loven, som hadde som mål å utrydde lederne i det kristne samfunnet, og dermed redusere de kristne som helhet til ubetydelighet. Valerius ble i 259 tatt til fange av perserne og døde året etter, og da fikk hans sønn og etterfølger, keiser Gallienus (253-68), en slutt på den korte forfølgelsesbølgen. Han stadfestet til og med de kristne samfunnenes rett til å dyrke sin Gud fritt og å inneha eiendom.
Fructuosus og hans diakoner Augurius og Eulogius ble arrestert søndag den 16. januar 259. Det finnes en autentisk skildring av deres arrestasjon og forhør for den romerske guvernøren og deres påfølgende martyrium. Disse acta forteller at de ble arrestert om kvelden da de var i ferd med å legge seg, og biskopen ba om tillatelse til å ta på seg skoene først. Deretter fulgte de gladelig med til fengselet. Der tilbrakte de tiden i konstant bønn, full av glede over utsikten til martyrkronen som ventet dem. Fructuosus velsignet dem som besøkte ham, og mandagen etter arrestasjonen døpte han en katekumen ved navn Rogatian.
Fredag den 21. januar ble de brakt for guvernør Aemilianus til forhør. Undersøkelsen var kort og rett på sak. Guvernør presiderte ved forhøret og spurte om de kjente keiserens ordre om å tilbe de romerske gudene. Fructuosus svarte: «Jeg tilber den ene Gud som har skapt himmel og jord». Da han ble spurt om han visste at gudene eksisterte, svarte han: «Nei, det gjør jeg ikke».
Guvernøren påpekte da sakens politiske side: «De lystres, fryktes og tilbes; hvis gudene ikke dyrkes, blir keisernes bilder ikke tilbedt». Deretter vendte han seg til diakonene og ba dem om ikke å høre på Fructuosus' svar. Men Augurius erklærte at han tilba samme Gud som Fructuosus, et svar som guvernøren kan ha misforstått eller valgte å feiltolke, for han spurte Eulogius om han også tilba Fructuosus. Han svarte: «Nei, men jeg tilber Ham som han tilber». Aemilianus spurte da Fructuosus om han var biskop. «Ja, det er jeg,» svarte han. «Du var,» svarte guvernøren sarkastisk, og dømte dem til straks å brennes levende.
Offiserer ble utpostert for å forhindre demonstrasjoner, men på vei til henrettelsesstedet viste både kristne og hedninger biskopen sin sympati, og noen tilbød ham vin tilsatt bedøvende midler for å lindre smertene. Men han avviste den spøkefullt fordi det var fredag og fastedag. En av hans lektorer, Augustalis, spurte gråtende om han kunne ta av ham sandalene, men igjen avslo han. Ved porten til amfiteatret var noen av de kristne i stand til å komme nær de dødsdømte, og en soldat ved navn Felix kom for å ta biskopen i hånden og be om hans bønner. Fructuosus svarte så alle kunne høre: «Jeg er forpliktet til å huske på hele universalkirken, fra øst til vest». Den hellige Augustin tolket senere disse ordene som en påminnelse til Felix om å forbli trofast mot hele Kirken.
Deretter kom Fructuosus med trøstens ord til sin flokk, og han forsikret en annen kristen om at menigheten ikke ville være lenge uten hyrde og at lidelsens time ville være kort – noe som viste seg å stemme, siden forfølgelsene sluttet samme år.
De tre martyrene ble bundet til pæler og bålene ble tent, og da flammene slikket opp rundt dem, sier skildringen at tauene brant opp først, slik at de «kunne falle på kne og strekke ut armene i form av et kors, som tegn på Herrens seier, mens de ba til Ham inntil de oppga ånden». Forfatteren av deres acta hevder at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var til stede ved deres bål, og forteller at to av guvernørens kristne tjenere, Babylas og Mygdone, så himmelen åpne seg for å motta deres sjeler, noe som ikke var synlig for guvernøren, enda han ble tilkalt for å se den.
Om kvelden gikk de kristne til amfitatret og slukket de døende bålene med vin, og alle tok med seg noe av asken. Men Fructuosus skal ha vist seg for dem og bedt dem om å holde alle relikviene samlet på ett sted, og da ble de lagt i en enkelt grav. Deres minnedag er 21. januar og deres navn står i Martyrologium Romanum. Prudentius (348-ca 410) synger Fructuosus' pris i sin hymnesamling Peristephanon, noe som viste at han kjente aktene. Augustin viste også at han kjente dem i en lovtale han holdt på årsdagen for Fructuosus' martyrium. Fructuosus avbildes som biskop som sammen med sine to diakoner synger mens de står på bålet.