Året 870 var et fryktelig år for Kirken i East Anglia. I 866 kom den største vikinginvasjonen landet til da hadde sett, da en stor dansk vikinghær under ledelse av høvdingen Ingvar (Ingwar, Hinguar) kom over fra Danmark. Erobrerne ble værende som en permanent okkupasjonshær og etablerte sitt vinterkvarter i East Anglia. Der samlet de hester og forsyninger som de tok fra engelskmennene, og i 869 krysset de elven Humber og inntok York.
Derfra marsjerte hæren sørover inn i Mercia helt til Nottingham, mens de plyndret, brente og tok slaver på veien. The Anglo Saxon Chronicle for 870 forteller at hæren det året red tvers gjennom Mercia og til East Anglia, hvor de erobret Thetford i Norfolk og etablerte sitt vinterkvarter der. Den unge og fromme kongen, den hellige Edmund av East Anglia (ca 841-70), bestemte seg for å møte fienden med sin svake hær. Men han kunne ikke stå seg mot vikinghæren under deres høvdinger Ingvar og Hubba, og i slaget ved Thetford ble han beseiret og drept. Det skjedde den 20. november 870.
The Anglo Saxon Chronicle forteller videre: «På samme tid kom de til Medehampstede (Peterborough) og brente og rev det ned, slaktet abbeden og munkene og alt det de fant der. Det som var svært stort, reduserte de til ingenting». Den hellige abbed Hedda av Peterborough og 84 av hans munker led martyrdøden.
Disse danskene viste en spesiell blodtørstighet overfor angelsaksiske klostre. Før de myrdet Hedda og alle munkene i Peterborough, hadde de allerede ødelagt klosteret i Bardney i Lincolnshire og drept nesten alle de 300 munkene. De hadde også ødelagt klosteret i Ely og med sine sverd massakrert begge kommunitetene, både munker og nonner. Det samme skjedde i Holme (St Benet Hulme) i Norfolk, hvor den hellige Suneman var abbed, og i klosteret i Thorney, hvor de drepte den hellige Tothreds kommunitet (de hellige Tancred, Tothred og Tova av Thorney). Det siste klosteret danskene herjet før Peterborough, var Croyland (Crowland), hvor de drepte abbed Theodor og de fleste av hans munker.
Etter Peterborough beveget hæren seg sørover og plyndret dobbeltklosteret Chertsey og Barking. Alle nonnene i Barking ble slaktet ned, og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) forteller at så mange som nitti munker også ble drept, blant dem abbed Beocca og presten Hethor. Det synes imidlertid usannsynlig at antallet skal ha vært så høyt som nitti.
Mens vikinghorden var på marsj, drepte og plyndret de vilkårlig. Men da de nådde Reading senere samme år, ser blodtørsten ut til å ha vært slukket, og de overvintret der. Mens de monastiske kronikørene betraktet disse danske hærene som militante hedninger som drepte de kristne for religionens skyld, mener noen moderne historikere at det heller var ønsket om bytte som drev dem. Vikingene var ikke egentlige erobrere, men nøyde seg med å kreve stadig høyere og tyngre skatter av befolkningen. Da det utplyndrede og militært stadig svakere England ikke lenger kunne betale skattene, ble vikingenes overfall mer og mer rene plyndringstog, hvor den vergeløse befolkningen skånselløst ble myrdet og byene brent ned.
Klosteret i Croyland var kjent for sin rikdom, så det var bare naturlig at det ble mål for vikingenes plyndrelyst. Det finnes en dramatisk beretning om utryddelsen av kommuniteten der. I flere århundrer trodde man at det var abbed Ingulf (d. 1109) som hadde skrevet historien om klosteret i Croyland (Historia Monasterii Croylandensis), men det har senere vist seg at dokumentet ble fabrikkert på 1200- eller 1300-tallet. Det ble tidligere kalt «Ingulph», men kalles nå «pseudo-Ingulph».
Pseudo-Ingulph forteller at abbed Theodor og hans munker var midt i feiringen av morgenmessen da det kom bud om at danskene nærmet seg. I all hast bestemte de at de yngste munkene skulle samle sammen klosterets helgenskrin, de andre største skattene og de viktigste gavebrevene og dra med en båt til de innerste og mest utilgjengelige sumpområdene. Den gamle og ærverdige abbeden gjemte en hel del kostbare og hellige gjenstander i en brønn, og han gravde ned et alterforstykke belagt med gull (det ble aldri funnet igjen). Deretter stilte han seg opp foran alteret sammen med de eldste munkene i håp om at selv de grusomme hedningene ville ha respekt for deres høye alder og hvite hår.
Men da danskene brøt seg inn i kirken, ble abbed Theodor (Theodoricus) myrdet sammen med diakonen Elfgete (Ælfgethe, Elfgetus) og subdiakonen Savinus, alle kledd i sine messeklær, mens akolyttene Egdred (Egelred, Egelredus) og Ulrik (Ulrick, Wliricus) ble hogd ned foran alteret. Noen få munker unnslapp inn i skogen, men alle som forsøkte å gjemme seg i klosteret, ble slaktet ned, blant dem flere som er nevnt ved navn, prioren Askega (Askegar, Asker, Askerus), subprioren Svithun (Swethin, Sethwin, Lethwinus) samt Grimkjell (Grimkeld, Grimkelutus) og Agamund (Agamundus, Argamund), begge oldinger på over hundre år. Dette skjedd etter at de med grusomme pinsler hadde forsøkt å få dem til å fortelle hvor klosterets kostbarheter var gjemt. De brøt selv opp gravene i kirken for å se om skattene var gjemt der, og da de ikke fant noen, samlet de sammen de ærverdige knoklene og brente dem sammen med størstedelen av klosteret, som ble etterlatt som en rykende grushaug.
Gruppen kalles «den hellige Theodor av Croyland og hans ledsagere». Deres minnedag er 9. april. Kirken i Croyland inneholder en hodeskalle som er identifisert som abbed Theodors. Relikvien pleide å være utstilt offentlig inntil de ble stjålet fra utstillingsmonteren i 1982. Hodeskallen ble returnert anonymt i 1999.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, celt-saints, runeberg.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. august 1999