Den hellige Thomas har i Johannesevangeliet tilnavnet «Didymos», tvilling, som er den greske varianten av det arameiske «te'omà». I Frankrike kalles han «Jumeau», som betyr det samme. Mange mener han må ha hatt en tvillingbror eller -søster, og en kuriøs legende vil ha det til at han var Jesu tvillingbror. Han var jøde og sannsynligvis en galileer av beskjeden herkomst, men vi vet ikke om han i likhet med flere av disiplene var fisker i Galilea før han fulgte Jesus. Evangeliene forteller heller ikke hvordan han ble kalt til apostel. I de synoptiske evangeliene opptrer han bare i apostellistene (Matt 10,3, Mark 3,18, Luk 6; jf Apgj 1,13).
Men i Johannesevangeliet får vi et levende bilde av hans personlighet. Han var med da Jesus oppvakte Lasarus fra de døde, og han var villig til å dø for sin Mester (Joh 11,16). Ved deres siste måltid sa Jesus til disiplene: «Dit jeg går, kjenner dere veien». Thomas ble forvirret, men var djerv nok til å svare: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan skal vi da kunne vite veien?» Jesus svarte da: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,5-7).
Men mest kjent er historien om «Thomas tvileren». Han var ikke til stede da den oppstandne Kristus første gang viste seg for apostlene for å overbevise dem om at han var stått opp fra de døde, og han ville ikke tro på det før han hadde sett naglemerkene i hendene og føttene og lagt fingeren i såret i Kristi side. Men da Kristus viste seg igjen åtte dager senere, var han til gjengjeld helhjertet i sin tro, da han falt på kne for den oppstandne og sa: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 24-28). Dermed ble han den første apostel som eksplisitt erklærte Kristi guddom.
Etter pinsedag dro Thomas som de andre apostlene ut i verden for å forkynne evangeliet. Det er ført endeløse diskusjoner om Thomas' senere liv, men kirkehistorikeren Eusebius sier at han sendte den hellige Thaddeus (Addai) til Edessa for å døpe kong Abgar, og området for han egen misjonstjeneste angis til Partia og blant «medere, persere, karmanere, hyrkanere, baktrere og andre folkeslag der».
Men den mest hardnakkede tradisjonen er den som sier at han skal ha forkynt evangeliet i India. Dette støttes av mange tilsynelatende uavhengige kilder, hvorav den viktigste er Acta Thomae, «Thomas' gjerninger», fra første del av 200-tallet. Der fortelles det:
Da apostlene i Jerusalem fordelte mellom seg landene hvor de skulle arbeide, fikk Judas Thomas (som han ofte kalles i syriske legender) India. Han var uvillig til å reise dit og skyldte på manglende styrke og at en jøde ikke kunne undervise indere, og selv ikke en visjon av Kristus kunne endre hans beslutning. Da viste Kristus seg for en kjøpmann ved navn Abban, som representerte Gundafor (Gundafar), en partisk konge som hersket over deler av India, og solgte Thomas til ham som en slave til hans herre. Da Thomas forsto hva som hadde skjedd, sa Thomas: «Som du vil, Herre, la det skje». Deretter dro han av gårde sammen med Abban, og det eneste han hadde med seg, var summen han selv var solgt for, 20 sølvpenger, som Kristus hadde gitt ham.
Abban og Thomas kom til Gundafors hoff i India, og da kongen spurte om Thomas' yrke, svarte han: «Jeg er snekker og byggmester. Jeg kan lage åk og ploger og oksestaver, årer til båter og master til skip, og jeg kan bygge i stein, graver og monumenter og palasser for konger». Da ga Gundafor ham ordre om å bygge et palass og ga ham en mengde gull for å bygge for. Deretter dro Gundafor ut på en reise. I hans fravær bygde Thomas ingen ting, men ga alt gullet til de fattige. Deretter dro han rundt i landet og forkynte, helbredet og drev ut onde ånder.
Da Gundafor kom tilbake, ba han om å få se sitt nye palass. Thomas svarte: «Du kan ikke se det nå, men først når du har forlatt denne verden». Da kastet kongen ham i fengsel og ville flå ham levende. Men akkurat da døde kongens bror, og da han i himmelen fikk se det palasset som Thomas' gode arbeid hadde forberedt for Gundafor, fikk han tillatelse til å vende tilbake til jorden og tilby seg å kjøpe det av kongen til seg selv. Gundafor avslo å selge, og i beundring løslot han Thomas og mottok dåpen sammen med sin bror og mange av sine undersåtter.
Det hersker enighet om at det ikke er noe sannhet i denne historien, selv om myntfunn har vist at det virkelig var en konge ved navn Gondofernes eller Gudufara i India mellom 20 og 50 e.Kr., og rundt år 46 omfattet hans rike territoriet Peshawar i det nordlige India. Legenden forteller også at Thomas på vei til India skal ha truffet De hellige tre Konger, døpt dem og utnevnt dem til biskoper.
Men helt sør i India, langs det som er kjent som Malabarkysten, spesielt i statene Cochin og Travancore (siden 1956 slått sammen til delstaten Kerala), er det en stor befolkning av innfødte kristne som kaller seg Thomas-kristne. Deres historie er kjent i detalj siden 1500-tallet, men deres opprinnelse har ennå ikke latt seg slå fast uten tvil. Det har med sikkerhet vært kristne der siden svært tidlige tider, og i sin liturgi bruker de former og et språk (syrisk) som uten tvil kom fra Mesopotamia og Persia. Som navnet sier, hevder de at de opprinnelig ble evangelisert av apostelen Thomas personlig.
De har en gammel muntlig tradisjon som sier at han gikk i land i Cranganore på vestkysten og etablerte syv kirker i Malabar. Deretter dro han østover til Coromandelkysten, hvor han led martyrdøden, i følge en tradisjon den 3. juli 72, ved å bli stukket ned med en lanse eller et spyd fra bakhold av en hedning. Som oftest angis det at det skjedde i Kalamina, men noe slikt sted kjenner man ikke, og man antar at det dreier seg om Mailapur (gr: Maliarpha, port: Meliapor, eng: Mylapure) (tamilsk: «papegøyebyen»), en forstad til dagens storby Madras i India. Der finnes det såkalte Thomas-fjellet, hvor det i 1547 ble bygd en kirke til ære for Thomas. På alteret står Thomas-korset av stein som markerte graven og som portugiserne fant igjen da de kom til Madras i 1522. En gammel innskrift på dette korset fra 600-tallet forteller om Thomas' taler og martyrium. En annen tradisjon hevder at han fortsatt ligger gravlagt i et sted i India som nå heter San Tome.
Størstedelen av Thomas' relikvier ble allerede den 3. juli 232 eller 21. desember 394 overført til Edessa i Mesopotamia, i dag Urfa i Tyrkia. I 1258 kom noen av relikviene til den greske øya Khios og derfra til Ortona i Abruzzi i Midt-Italia, og der æres de fortsatt. I relikviekapellet i kirken Santa Croce in Gerusalemme i Roma finnes den fingeren som Thomas la i såret i Kristi side.
En annen høyt skattet relikvie med tilknytning til Thomas finnes i domkirken i Prato i Toscana. I Cappella del Sacro Cingolo (Det hellige Beltes kapell) finner vi Marias belte. Legenden forteller at da Jesusbarnet satt på Marias fang, løste han hennes belte og ga det til Thomas. Han skal ha gitt det videre til en mann, og hans familie oppbevarte det i århundrer. Så kom Michele dei Dagomari fra Prato ved Firenze med det første korstog til Det hellige Land i 1099 og giftet seg med en datter i denne familien som hadde beltet. Slik kom det med bruden til Italia, og i en høytidelig prosesjon ble helligdommen i 1365 brakt til katedralen i Prato.
Det er ikke umulig at Thomas kunne ha nådd helt til Sør-India, men det er ikke historisk bevist. I 1952 feiret man i India 1900-årsjubileet for Thomas' ankomst til landet. I den anledning ble det bygd en enorm kirke, og kardinalen av Bombay brakte noen av apostelens relikvier fra Roma som gave fra pave Pius XII (1939-58). Pave Paul VI (1963-78) utropte Thomas til Indias apostel i 1972, og den indiske regjeringen ga samme år ut egne frimerker for å markere 1900-årsjubileet for Thomas' død.
Ulike skrifter om Thomas' liv er alle apokryfe og stammer fra 100- til 300-tallet. Det viktigste er Acta Thomae, «Thomas' gjerninger», fra første fjerdedel av 200-tallet. Andre er «Thomas' Åpenbaring», «Thomas-evangeliet» og «Evangeliet om Thomas' barndom». Noen av dem er gnostiske eller manikeiske av opprinnelse. Thomas-evangeliet ble i 1945 funnet i en fullstendig tekst på koptisk ved Theben i Egypt. Det er en samling av utsagn om asketiske idealer, tilskrevet Jesus Kristus. Det er skrevet rundt år 150 og har fått stor betydning for dagens «New Age».
Tidligere ble Thomas minnet den 21. desember, men etter kalenderrevisjonen i 1969 har han vært feiret 3. juli. Både dødsdagen og translasjonen til Edessa er knyttet til begge datoer. Men i de syriske kirkene (syro-malankarske) og på Malabarkysten regnes 3. juli 72 som dødsdagen. I øst feires hans fest den 6. oktober, mens kopterne feirer ham 21. mai. Inderne feirer hans dødsdag den 1. juli. På primstaven er Thomas' fest avmerket den 21. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
Thomas avbildes vanligvis som Tvileren, gjerne med fingeren i såret i Jesu side, men han vises også som en eldre mann med spyd eller lanse. Thomas' symbol er en vinkel, som henviser til hans bedrifter som byggmester, men det betyr også at han ikke ville tro før han hadde målt. Han er skytshelgen for arkitekter og byggmestere, og anropes mot blindhet (på grunn av hans til tider åndelige blindhet).