(pl: Michał; sp: Miguel) ble født den 23. september 1960 i landsbyen Łękawica nær Żywiec i gmina (kommune) Gmina Siennica i powiat (distriktet) Mińsk i voivodskapet (provinsen) Mazovia (pl: Mazowsze) i det østlig-sentrale Polen. Han ble døpt en måned senere i sognet St Mikael der. Han var allerede ministrant (altergutt) da han mottok sin første kommunion i 1969. Hans far døde samme år.
Da han var ferdig med sin grunnutdannelse, trådte han som femtenåring i 1975 inn i fransiskanerkonventualenes (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv) gutteseminar i Legnica. Han ble værende der til 1980, da han besto den statlige eksamen artium og begynte på ordenens novisiat for provinsen St. Antonius og B. Jakob Strepar (św. Antoniego i bł. Jakuba Strzemię) i Smardzewice. Den 4. oktober 1980, på festen for den hellige Frans av Assisi, ble han ikledd den fransiskanske drakten for første gang, og et år senere avla han midlertidige løfter. Deretter studerte br. Mikael fra 1981 til 1987 filosofi og teologi i fransiskanerkonventualenes seminar i Kraków, hvor han forsvarte sin avhandling i moralteologi to år etter at han avla sine høytidelige løfter. Han ble presteviet den 23. mai 1987, 27 år gammel. I de neste to årene arbeidet han som assistent i sognekirken i Pieńsk nær Zgorzelec.
Den 25. juli 1989, festen for apostelen Jakob, dro Mikael full av oppstemthet og entusiasme til Peru som misjonær. Padre Miguel (som han het i Peru) var en mann av dyp tro, enkel og from, evangelisk og sjenerøs. Han hadde en stor kjærlighet til Jomfru Maria og fikk fort kontakt med barn og unge, spesielt gjennom sin store begavelse for musikk.
Den salige Zbigniew Adam Strzałkowski ble født den 3. juli 1958 i Zawada i Tarnów i voivodskapet (provinsen) Lillepolen (pl: Małopolskie), og han ble døpt i katedralen i Tarnów en uke senere. I 1967 mottok han sin første kommunion. Etter grunnskolen på hjemstedet gikk han på teknisk skole i Tarnów og etter eksamen i 1978 begynte han å arbeide i en alder av tyve år. Et år senere sluttet han seg til novisiatet hos fransiskanerkonventualene. Fra 1980 til 1986 studerte han filosofi og teologi ved fransiskanernes seminar i Kraków.
Den 8. desember 1984, høytiden for den uplettede unnfangelse, avla han sine høytidelige løfter, og den 7. juni 1986 ble han presteviet i den fransiskanske kirken św. Karola Boromeusza i Wrocław av kardinal Henryk Gulbinowicz, erkebiskop av Wrocław (1976-2004), i en alder av 28 år. I to år arbeidet han som viserektor i konventualenes gutteseminar i Legnica, før han den 30. november 1988, festen for den hellige apostelen Andreas, reiste til Peru for å arbeide som misjonær. Br. Zbigniew hadde en gave for organisasjon og var svært ansvarlig. Han elsket naturen. Hans lengsel etter å tjene andre flommet fra hans dype tro og hans lengsel etter å følge eksempelet til den hellige Maximilian.
Fransiskanerkonventualenes provins St Antonius i Kraków bestemte seg offisielt og definitivt for å etablere en ny misjon i Peru, og de sendte tre misjonærer dit. Zbigniew Strzałkowski og Jarosław Wysoczański ankom den 2. desember 1988, og Mikael Tomaszek ankom den 25. juli 1989. De to først ankomne brødrene levde hver for seg de første månedene for å tilpasse seg til stedet, lære språket og kjenne og forstå de lokale innbyggernes kultur og fromhet. I begynnelsen håpet de å bli kjent med de landsens bøndene og folket i byen Chimbote, bli en del av den lokale kirken og lære spansk og quechua. Håpet var å bli dypt inkulturert.
En sekularprest ved navn Paul Fink som hadde arbeidet i Moro i mange år, hadde en dyp innflytelse på p. Zbigniew og introduserte ham for den peruanske kulturen og verdenssynet. Jaroslav hadde på sin side mulighet til å observere og delta i bispedømmet Chimbotes pastoralprosjekt. Han fulgte biskopen og andre mennesker som arbeidet i bispedømmet. En annen stor utfordring i denne perioden var å lære å kjenne historien til byen Chimbote, som vokste raskt, og til bispedømmet. Sakte, men sikkert ble de kjent med de sosiale problemene (vold, urett, terrorisme, fattigdom, migrasjon fra fjellene til byen) og noen viktige fremvoksende kirkelige fenomener som folkefromheten, kirkelige basismenigheter og organisering av Caritas.
Etter at også p. Mikael var ankommet og fått sitt første møte med livet i Peru, dro de tre misjonærene til byen Pariacoto, hvor de offisielt overtok misjonen i sognet Señor de Mayo den 30. august 1989. Den dagen var festen for den hellige Rosa av Lima, den første amerikanske helgen og skytshelgen for Lima og for Peru. De kom til misjonen i Pariacoto med få ressurser, og derfor tvang omstendighetene dem til å bli mer avhengig av andre. Deres holdning vakte befolkningens nysgjerrighet, og fransiskanerbrødrenes enkle og strenge livsstil gjorde kommunikasjonen og samhørigheten lettere helt fra begynnelsen. Brødrenes misjon var den pastoral omsorg for fire landsens sogn, Pariacoto, Yaután, Cochabamba og Pampas Grande, i Cordillera Negra («Den svarte fjellkjeden»). Deres første anliggende var å organisere skolen for kateketer, besøke samfunnene og forberede folk for sakramentene.
De pastorale besøkene ble mottatt med iver og entusiasme, mens misjonærene ble klar over de vanskelige leveforholdene i samfunn mer enn 2000 meter over havet, med svært dårlige veier, nesten alle uten fast dekke. De fleste av dem kunne bare nås med hest eller muldyr. Noen ganger kunne reisene ta tolv timer eller mer. Folket vant snart misjonærenes hjerter, og de trengte ikke å vente lenge på resultater. Mange ønsket å fordype sin tro og involvere seg i pastorale aktiviteter, og dag for dag vokste antallet frivillige. De syke kalte p. Zbigniew «vår lille doktor» og forteller om alle måtene han hjalp folk å bli bedre på, noen ganger bare ved å gi dem noen ord av håp. Barn og unge elsket p. Mikael, som i Peru var kjent som Padre Miguel.
Men dessverre var dette ikke en god tid for Peru, for terrorismens såkorn var blitt sådd og produserte mye hat, og med deltakelse fra utenlandske elementer ble jorden stenket med martyrers blod. Geriljaorganisasjonen «Lysende sti» (Sendero Luminoso), som var grunnlagt i slutten av 1960-tallet. Organisasjonen hadde en maoistisk profil og ville at det bestående samfunnet skulle ødelegges fullstendig fordi det var urettferdig, og at et nytt paradis skulle bygges på jorden. Geriljaens herjinger på 1980-tallet krevde rundt 70 000 dødsofre. Lysende sti var aktiv til langt utpå 1990-tallet, men mistet så sin slagkraft. Deres offisielle navn er Partido Comunista del Perú - Sendero Luminoso («Perus kommunistiske parti - Lysende sti») (PCP-SL eller bare PCP).
Lysende sti begynte med sin politiske vold den 17. mai 1980, og den berørte også medlemmer og institusjoner i Den katolske kirke i Peru. Deres første offer var en prest fra regionen Ayacucho, p. Victor Acuña Cárdenas, som ble myrdet i 1987 mens han feiret messe i sognet Magdalena i byen Huamanga i Ayacucho. I 1989 sprengte undergravende elementer Radio Quillabamba, som ble drevet av patre fra dominikanerordenen, hvor de utførte tjenende arbeid, støttet folkelige organisasjoner, kooperativer og sosiale institusjoner.
Den 21. mai 1989 ble lokalene til Institutt for landbruksutdannelse i prelaturet Ayaviri i Puno, som var viet til å gi småbønder opplæring i landbruk, ødelagt i et terrorangrep. Den 16. juni 1989 gikk en revolusjonær kolonne inn i distriktet Huaripampa i provinsen Jauja (Junín) og drepte p. Teodoro Santos Mejía, byens sogneprest. I 1990 ble det registrert enda tre forbrytelser mot medlemmer av Den katolske kirke. Den 7. februar ble p. Reynaldo Sáenz, sogneprest i distriktet Izcuchaca i departementet Huancavelica, ble overfalt og skutt og drept av fire opprørere på vei til byen Huancayo.
Den 27. september ble ordenssøsteren Agustina Rivas López fra kongregasjonen «Døtre av Den gode hyrde» (Hijas del Buen Pastor) drept i Misión de la Florida i det apostoliske vikariatet San Ramón i distriktet Huasahuasi i provinsen Chanchamayo (Junín). Tre dager senere, på samme sted, henrettet los senderistas sr. María Luisa Obregón, mens hun prøvde å hindre dem i å drepe en gruppe mennesker.
Men 1991 var det året da ble registrert det høyeste antallet dødelige angrep mot medlemmer av Kirken. På den tiden drepte Lysende sti fem ordensfolk med utenlandsk statsborgerskap som arbeidet med de mest trengende i befolkningen i marginale eller landlige områder. Den 21. mai ble Mor Irene McCormack myrdet. Hun var australsk statsborger og tilhørte ordenen «St. Josefssøstre av Jesu Hellige Hjerte» (Hermanas de San José del Sagrado Corazón de Jesús – RSJ) som også kalles Josefinas de Australia. Hennes livløse kropp ble funnet i et område som ligger førti kilometer fra provinsen Tarma i departementet Junín. I juli ble den spanske presten Miguel Compañy, sogneprest i området El Carmen i provinsen Chimbote i Áncash, drept av medlemmer av Lysende sti da han gikk gjennom døren på sitt hus.
I tillegg ble det i perioden 1980-92 drept 529 protestanter av Lysende sti. Av disse var 424 ofre fra departementet Ayacucho (Huanta y La Mar), som stort sett var presbyterianere og pinsevenner. 458 av disse ofrene var bønder og 49 gjetere.
Om natten den 9. august 1991 kom rundt femten medlemmer av Lysende sti med finlandshetter på hodet og bevæpnet med hagler og håndvåpen og angrep Pariacoto i provinsen Huaraz i departementet Áncash. Da de kom dit, spredte de revolusjonære seg og begynte å lete etter myndighetene. En gruppe oppsøkte huset til ordfører Justino León Maza, og deretter fengslet de ham i kommunens lokaler. En annen gruppe tok seg inn i prestegården, hvor de arresterte de polske prestene Miguel Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski, som også ble tatt med til den lokale ordføreren. De to hadde vært opptatt av å beskytte de tre postulantene, og sa at de skulle gå til kapellet for å be og ikke forlate det.
Strzalkwski hadde nettopp feiret messe og de troende var ennå ikke ferdig med å komme seg ut av kirken da opprørerne kom til sognet Señor de Mayo. De sa: «Vi er kamerater, og vi ønsker å snakke med patrene». I dette øyeblikket kom p. Strzalkwski, som identifiserte seg selv som prest. P. Tomaszek kom også til stedet, og de tok også ham til fange. Da ville terroristene binde hendene hans og spurte om det var andre religiøse på stedet. Miguel og Zbigniew sa: «Vi er prestene her, ikke rør de unge mennene». Da grep søster Berta inn, for hun skjønte hva som kunne skje, og spurte: «Hvorfor binder dere patrene, hva gjør dere med dem, hvorfor tar dere dem?» En av terroristene svarte: «Ikke bry deg».
Deretter inspiserte terroristene den lokale sognegården og oppdaget at det var to varebiler der, som var eid av sognet. Da opprørerne spurte hvem som eide kjøretøyene, svarte p. Strzalkwski at de hadde fått dem fra den ordenen som de tilhørte. En av opprørerne svarte: «Det er en gave fra Yankee-imperialistene». Uten videre tvang opprørerne prestene og ordføreren i Pariacoto inn i de kjøretøyene som var funnet i sognegården, og tok dem med seg. De tok også med seg sr. Berta Hernández, som selv ba om å få bli med. Før de forlot stedet, malte terroristene graffiti på bygningenes vegger med slagord som henviste til deres væpnede kamp. Før de krysset broen til Cochabamba i Huarez, dyttet terroristene sr. Berta ut av bilen og kjørte de andre til et sted som heter Pueblo Viejo, nær kirkegården.
Der henrettet de p. Miguel med et skudd i nakken og p. Zbigniew med to skudd, et i ryggen og et i hodet. De drepte også ordfører Justin Leon Maza, og de forlot likene på landeveien. På deres lik festet de pappskilt med symbolene hammer og sigd og påskrifter som lød: «Slik dør imperialismens tjenere. Lenge leve PCP!» «Slik dør den gamle statens tjenere. Lenge leve formann Gonzalo!» Deretter dro los senderistas (medlemmer av Sendero Luminoso) til distriktet Cochabamba, og på høyden på stedet som heter Minas, kidnappet de ordføreren i den byen, Domingo Esteban Padilla Chacpi, som kjørte en rød lastebil av merket Ford med nummer PE-5825, som var eid av byrådet. Han ble også drept med pistolskudd. Deretter satte de fyr på bilen med ham inni.
Da de kom inn i Cochabamba, detonerte de sprenglegemer i kommunehuset og malte revolusjonære slagord i rød maling på veggene av bygninger, samt symbolene hammer og sigd. De ransaket også butikken til Máximo Cuysano Cabello og stjal forsyninger og mat, og deretter dro de av gårde i retning Anta-Marca, Den høyeste delen av distriktet Cochabamba. Der tente de på de to lastebilene som var eid av sognet Pariacoto, og så løp de unna.
Den 10. august 1991 kom medlemmer av det nasjonale politiets region IV, PNP-Chavin, til distriktene Pariacoto og Cochabamba, og konstaterte de skadene som var forårsaket av medlemmer av Lysende sti dagen før. De utførte inspeksjon og fjernet de fire likene og flyttet dem til det sentrale likhuset i Casma for obduksjon. Obduksjoner av prestenes kropper viste følgende resultater:
- Liket av Zbigniew Strzałkowski hadde et hull på omtrent to centimeter i diameter under venstre øreregion. Kulen trengte inn til bunnen av hodeskallen. Obduksjonen konkluderte med at dødsårsaken var sprengning av hodeskallen fra et skuddsår av grovt kaliber som avbrøt lunge- og hjertefunksjonen.
- Liket av Miguel Tomaszek hadde et hull i bakhodet på omtrent to centimeter i diameter, kulen gikk gjennom ryggsøylen og ut gjennom munnhulen og ansiktet, og en observerer at den ødela alt bløtvev og beinstrukturen i hulrommet.
I de følgende dagene arresterte politiet tretti personer bosatt i distriktene Piro, Cajamarquilla, Pariacoto, Cochabamba og Yaután. De fleste av dem nektet for å ha deltatt i forbrytelsene. Bare den arresterte Guillermo Máximo Balladares Vega sies å ha deltatt i samfunnsnedbrytende handlinger som fant sted den 9. august 1991 i distriktene Pariacoto og Cochabamba. Han rapporterte at han handlet etter ordre fra Julio Solís Rosales, som han visste var fra distriktet Yaután.
Den 2. september 1991 ble det igangsatt straffesak mot Guillermo Balladares Vega og Julio Solís Rosales, som ikke var til stede, for forbrytelsen terrorisme mot staten og andre. Guillermo Balladares Vega bekreftet sin politiforklaring og forklarte at han hadde deltatt i den virksomheten som tiltalen beskrev, etter ordre fra den opprørske gruppen Lysende sti, representert ved Julio Solís Rosales. Han innrømmet også å ha vært til stede ved kidnappingen og drapet på to polske prester og ordføreren i Pariacoto.
Den 2. juli 1992 ble Guillermo Máximo Balladares Vega dømt til seks års frihetsberøvelse for forbrytelsen terrorisme mot staten, Zbigniew Strzałkowski, Michael Tomaszek og andre. Saken mot den fraværende tiltalte Julio Virgilio Solís Rosales ble utsatt, og det lyktes ikke å identifisere de andre medlemmene av Lysende sti som deltok i disse hendelsene.
Patrene Mikael og Zbigniew ble drept bare to år etter oppstarten av misjonen i byen Pariacoto. Tre dager etter mordet ble begge gravlagt i sognekirken i Pariacoto. Mikael var nesten 31 år gammel og Zbigniew var 33. Morderne drepte misjonærene uten betenkeligheter, åpenbart ønsket de å tilintetgjøre deres pastorale prosjekter. Morderne anklaget de geistlige for å arbeide for det lokale Caritas og å ha gitt mat og medisiner til trengende indianere. Dermed sørget de for å holde menneskene i fattigdom, hevdet Lysende sti. De to polske martyrene tilhører samme orden og til og med samme provins som en enda mer kjent martyr, den hellige Maximilian Maria Kolbe OFMConv (1894-1941).
Sannhets- og forsoningskommisjonen (La Comisión de la Verdad y Reconciliación) erklærte at de polske prestene Zbigniew Adam Strzałkowski og Mikael Tomaszek og den italienske presten Alessandro Giuseppe Dordi Negroni var ofre for brudd på deres grunnleggende rett til liv, begått av medlemmer av Lysende sti i Peru (PCP-SL), henholdsvis den 9. august og den 25. august 1991.
Etter at dekretet nihil obstat ble utstedt den 5. juni 1995, pågikk informativprosessen for en saligkåring av patrene Alexander Dordi, Mikael Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski i bispedømmet Chimbote fra den 9. august 1996 til den 25. august 2002, åpnet og avsluttet av biskop Bambarén, som hadde ønsket å åpne prosessen allerede på begravelsesdagen. Samtidig ble det også foretatt andre undersøkelser i deres hjembispedømmer Kraków og Bergamo, slik det er vanlig. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 24. oktober 2003, og deretter ble det arbeidet med Positio super martyrio, som den 25. november 2011 ble levert til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
Men de teologiske ekspertene som undersøkte innholdet i Positio den 14. november 2013, ba om at det ble undersøkt bedre om drapet på Guds tjenere ikke hadde skjedd av politiske grunner, og at de ikke var involvert i geriljaens aksjoner. Som dokumentasjon av prosessen ble deretter vedlagt sluttrapporten fra Kommisjonen for sannhet og forsoning for ofre for intern væpnet vold, utgitt av den peruanske regjeringen den 23. august 2003.
Den 3. februar 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei, uti fertur («formodentlig av hat til troen»), og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De ble saligkåret den 5. desember 2015 på Estadio Centenario Manuel Rivera Sánchez i Chimbote i Peru. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Vi behandler dem hver for seg ettersom de ikke har samme minnedag. Mikael Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski minnes på sin dødsdag 9. august, mens Alexander Dordis minnedag er dødsdagen 25. august.
Etter de fem hellige som levde på samme tid mellom 1500- og 1600-tallet i Lima, de hellige Turibius av Mogrovejo (1538-1606), Frans Solano (1549-1610), Martin av Porres (1579-1639), Rosa av Lima (1586-1617) og Johannes Macías (1585-1645) og andre nylig salig- og helligkåret, gleder Kirken i Peru seg over disse tre, som er de første som er anerkjent som martyrer for troen.
Fransiskanerordenens nærvær i Latin-Amerika og Karibia stammer fra 1493, da de første brødrene fra fransiskanerobservantene (OFMObs) satte sine føtter i Vestindia etter Kristoffer Columbus’ andre reise. På 1700-tallet kom også kapusinerne (OFMCap), og selv om fransiskanerkonventualer (OFMConv) var i noen deler av Latin-Amerika på 1500- og 1600-tallet, var det ikke før på midten av 1900-tallet at de hadde et offisielt nærvær der. I dag er ordenen til stede i fjorten latinamerikanske land, i tillegg til USA og Canada: Brasil, Argentina, Chile, Mexico, Bolivia, Colombia, Venezuela, Peru, Paraguay, Ecuador, Costa Rica, Honduras, El Salvador og Cuba.
Kilder: santiebeati.it, pl.wikipedia.org, snl.no, newsaints.faithweb.com, pastoralcentre.pl, cverdad.org.pe, missionariofrancescano.org, ricerca.repubblica.it, bergamopost.it, aciprensa.com, diocesidichioggia.it, irmandadedosmartires.blogspot.com, obispadodechimbote.org, diariocorreo.pe, Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. januar 2016