Da den hellige Dominikus var døden nær, utbrøt han: «Gud forby at jeg måtte bli begravd et annet sted enn under mine brødres føtter». Dette viser hans klare ønske og det var ikke bare et uttrykk for sann ydmykhet, men den ømmeste hengivenhet for sine barn, som selv ikke døden skulle skille ham fra. Etter sin død den 6. august 1221 ble han da også gravlagt i henhold til sitt eget ønske. Men selv om den ydmyke graven i San Niccolò i Bologna var fattig og naken, tiltrakk den seg sjeler som en magnet, og det ble meldt om en mengde nådegaver og mirakler. Da ble det besluttet å flytte de dyrebare levningene til et mer verdig sted.
Denne første translasjonen ble foretatt tirsdag den 24. mai 1233. Til stede var den salige Jordan, Dominikus’ etterfølger, mange biskoper, kjente mennesker og mer enn tre hundre munker. Straks man rørte gravsteinen, begynte en myk duft å spre seg, mens øynene til Dominikus’ sønner ble badet i de søteste tårer. Den hellige kroppen ble flyttet til et spesielt kapell og lagt i et enkelt marmormonument.
I 1267 ønsket man at graven skulle berikes med skulpturer, og levningene ble flyttet dit den 5. juni. Den 15. februar 1383 ble graven åpnet på nytt for å fjerne Dominikus’ hode og legge det i et dyrebart relikvieskrin. I 1473 ble monumentet renovert, og arbeidet til Niccolò Pisano har blitt et av de vakreste gravmonumentene. Andre translasjoner, men uten å åpne sarkofagen, skjedde den 11. november 1411 og den 25. april 1605, da den ble endelig flyttet til sin nåværende plassering. Den 23. august 1946 ble disse dyrebare levningene høytidelig ført tilbake til graven, hvor de var blitt fjernet fra den 17. april 1943 under den beryktede perioden av andre verdenskrig.
Kilder: santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. mars 2014