| Den hellige Sigfrid med sine nevøer Unaman, Sunaman og Vinaman. Russisk ikon. |
De hellige Unaman, Sunaman og Vinaman (Winaman) er de mest kjente martyrene i Småland i Sverige. Ifølge legenden var de engelske cluniacensermunker og søstersønner av den hellige biskop Sigfrid av Växjö.
Denne varianten av legenden forteller at Sigfrid først kom til Danmark, og derfra tok han seg langs landeveien i det daværende Sveriges sørligste landskap, Värend, sammen med sine tre nevøer Unaman, Sunaman og Vinaman. Unaman var prest, Sunaman var diakon og Vinaman var subdiakon, og de tre var Sigfrids viktigste medhjelpere i hans apostoliske arbeid. I Värend stoppet Sigfrids tre ledsagere for å forkynne Evangeliet, mens han selv fortsatte til Västergötland, der han møtte kong Olav Skötkonung.
Men imens ble de tre nevøene myrdet i Växjö (eng: Wexiow) av sine egne tolv tolker og rådgivere, som ville røve det kostbare kirkesølvet. Hedningene halshogde dem og gravla kroppene i skogen, og de ble aldri gjenfunnet, mens hodene ble lagt i en eske og senket i sjøen. Under en av misjonsreisene i Östergötland fikk Sigfrid høre om sine tre nevøers martyrdød i Värend. Han seilte til Södra Möre, der han oppholdt seg en tid, og fortsatte deretter til Växjö for å lete etter sine nevøer. Legenden forteller at han da så tre skinnende lys over Helgasjön. Han gikk ned til stranden for å ta imot lysene som nærmet seg land. Da fløt de tre avhogde hodene opp. Sigfrid sa til dem: «Må Gud hevne dette!» Det ene hodet svarte: «Det vil skje». «Når?» spurte det andre. «På deres barns barn,» svarte det tredje. Og slik ble det. De tre hodene ble lagt i et skrin. Deres martyrium skal ha skjedd rundt 1040.
Olof Skötkonung kom med en militær straffeekspedisjon til Värend, men Sigfrid overtalte ham til ikke å drepe morderne, men nøye seg med høye bøter. Morderne kaltes i den opprinnelige versjonen bare «djevelens håndlangere » (satellites diaboli), men i en senere versjon ble de kalt «Gröpes håndlangere» (satellites Groepa). Skurken i dramaet skulle dermed ha vært en viss Gröpe – åpenbart har folkefantasien kjent et behov for å vite navnet på morderen. Senere ble morderen kalt Gunnar (på et kalkmaleri i Vendels kirke) eller Gunnar Gröpe (hos historieskriveren Messenius). Naturligvis er alle navnene oppdiktet.
Sigfrid nektet å ta imot noen av disse bøtepengene som kongen ville gi ham, selv om han hadde stort behov for midler. Men for kirken som Sigfrid lot oppføre til martyrenes ære gjorde kongen enda en donasjon eller «skötning» og skjenket gårdene Hov og Kronoberg. Etter denne donasjonen var grunnen lagt for Växjö stift. Sigfrid ble resten av sitt liv i Växjö og fullførte sine myrdede medhjelperes kristningsverk i Småland.
Den islandske munken og historieskriveren Gunnlaug Leifsson, som forteller om hvordan biskop Sigfrid (han kaller ham Sigurd) bega seg fra Norge, døpte kong Olof Skötkonung og hans hoff og forkynte den kristne tro for landets innbyggere. I Sigtuna holdt han en preken om noen Guds menn som nylig hadde lidd martyrdøden i Växjö. Så de tre martyrene er uten tvil historiske personer, men trolig hadde de opprinnelig ingenting med Sigfrid å gjøre. Ifølge Gunnlaug drar Sigfrid til Växjö etter deres martyrdød, ikke på grunn av den.
Martyrene Unaman, Sunaman og Vinaman ble skrinlagt sammen med Sigfrid i 1342 av erkebiskopen av Uppsala, noe som tilsvarer en lokal saligkåring. Relikviene ligger under høyalteret i domkirken i Växjö, selv om de fleste ble ødelagt under reformasjonen. De tre martyrene minnes sammen med Sigfrid den 15. februar. I gamle svenske kalendere er 15. februar markert av et kors og en øks – korset er for Sigfrid og øksen for hans nevøer. I kunsten fremstilles Sigfrid som biskop med sine tre nevøers avhogde hoder. De tre hodene har i noen avbildninger blitt til tre brød. Sigfrid avbildes på Vestfronten av Nidaros domkirke med sine nevøers avhogde hoder.