Den hellige Ursicinus (it: Ursicino) (Ursinus) levde i det første århundret i Ravenna i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. Hans navn er avledet fra det latinske Ursus (= bjørn). Han skal ha vært lege og opprinnelig fra Liguria. Da han ble arrester i forfølgelsene under keiser Nero (54-68) og ble dømt til døden for sin tros skyld, begynte hans tro å vakle. Men den hellige soldaten Vitalis av Ravenna oppmuntret og styrket ham, og han aksepterte sitt martyrium. Vitalis gravla ham. Dette skal ha skjedd rundt 67, men det er mer trolig at det skjedde en gang på 200-tallet. Hans acta er imidlertid ikke pålitelige. Hans minnedag er 19. juni (noen kilder sier 16. juni), men 28. april nevnes også, minnedagen for Vitalis. Under denne datoen ble han nevnt i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum:
Ravennæ natalis sancti Vitalis Martyris, viri sanctæ Valeriæ ac patris sanctorum Gervasii et Protasii, qui, cum beati Ursicini corpus sublatum debita honestate sepelisset, tentus est a Paulino Consulari, et, post equulei tormenta, jussus deponi in profundam foveam, et terra ac lapidibus obrui, talique martyrio migravit ad Christum.
I Ravenna, [den himmelske] fødselsdagen til den hellige Vitalis martyr, ektemann til den hellige Valeria og far til de hellige Gervasius og Protasius, som ærbødig gravla kroppen til den salige Ursicinus som hadde blitt henrettet, og han ble arrestert av guvernøren Paulinus, og etter å ha blitt plaget og pint, ble han beordret til å bli tatt ned i en dyp grop, og de steinet ham til han var begravd av steiner og jord, og slik led han martyrdøden og gikk til Kristus.
Han nevnes også i på samme dag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Ravénnæ in Flamínia, commemorátio sancti Vitális, quo die, ut tráditur, sub eius nómine dicáta est Deo percélebris basílica eádem in civitáte. Ipse autem cum sanctis martýribus Valéria, Gervásio, Protásio et Ursicino ob impávidam fidem tenáciter defénsam a témpore immemorábili cólitur.
I Ravenna i Flaminia, minnet om den hellige Vitalis, på denne dagen ble ifølge tradisjonen den berømte basilikaen i byen viet til Gud under hans navn. Sammen med de hellige martyrene Valeria, Gervasius, Protasius og Ursicinus har han vært æret for sin fryktløse tro, urokkelig forsvart i uminnelige tider.
Ursicinus’ relikvier ble bevart i kirken San Giovanni Battista (nå forsvunnet) før de rundt 972 ble flyttet til katedralen, hvor de fortsatt er. Hans kult i Ravenna er dokumentert fra 500-tallet, og den ble trolig fremmet av den hellige erkebiskop Ursicinus av Ravenna (533-36). I basilikaen San Vitale, som ble ferdigstilt rundt 550, ble det vigslet et alter til ham. Martyrologium Hieronymianum kjenner Ursicinus og den hellige Venantius Fortunatus gravene til Ursicinus og Vitalis. I middelalderen ble Ursicinus æret spesielt som Ravennas første martyr.
På avbildninger bærer han gjerne sitt avhogde hode i hendene. Kunstneren Luca Longhi (1507-80) fra Ravenna malte i 1558 et maleri som skildrer helgenens martyrdød ved halshogging, som for tiden er bevart i byen Ravennas kunstmuseum (Museo d'Arte della Città di Ravenna). I mosaikkene i Sant’Apollinare Nuovo er alle fem personene fremstilt. Fra plass elleve til fjorten i raden av mannlige helgener er de fire mennene, og på niende plass blant de kvinnelige er Valeria.
En kilde hevder at Ursicinus i kunsten fremstilles som en tidlig kristen biskop i alba, messehagel og stola, med en bok i hånden og en lampe hengende over ham, men dette er nok en misforståelse og gjelder den hellige erkebiskopen Ursicinus av Ravenna (ca 470-536).
Tyve dager etter drapet på den hellige Firmina av Amelia i 303 ble hennes bøddel Ursiano (Ursicinus) selv konvertert. Han dro til Ravenna, hvor han ble døpt av presten Valentin og led martyrdøden den 13. desember, den dagen Martyrologium Hieronymianum faktisk har notisen: «A Ravenna Ursicini martyris et Valentini». Navnet Ursicinus og navnelikheten mellom Vitalis og Valentin gjør det mulig å tenke seg en forbindelse her.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. desember 1998 – Oppdatert: 24. desember 2017