Skytshelgen mot tørke
Den hellige Urbicius (Urbitius; fr: Urbice; sp: Urbicio, Úrbez) skal ifølge tradisjonen ha blitt født rundt 702 i Bordeaux i Aquitania i det nåværende Sør-Frankrike. Hans mor var en kristen ved navn Asteria, mens vi ikke kjenner navnet til hans hedenske far. Urbicius’ navn er muligens baskisk eller gammelgasconsk og betyr «Perfeksjonens vei». Hans mor Asteria var en glødende kristen som var vel bevandret i gresk og latin. Hun selv var ansvarlig for utdanningen av Urbicius.
Han var femten år gammel da galicierne beleiret Bordeaux og erobret byen. Hans far ble skutt med piler i kampen og falt. Andre kilder sier at hans far døde i 731 i kamp mot maurerne (muslimene), som på den tiden hadde erobret det franske hertugdømmet Aquitania før de ble drevet tilbake i slaget ved Poitiers i 732 av den frankiske hushovmester (major domus) Karl Martell (716-41). Blant de fangene som deretter ble tatt med til Spania, var Urbicius og hans mor. Kort tid etter falt de to i hendene på maurerne (muslimene), som nettopp hadde invadert landet. Det synes ikke som om fangene måtte gjennomgå mye lidelse i hendene på sine nye herrer.
Asteria skal ha gjenvunnet sin frihet og vendt alene tilbake til Bordeaux, men en annen kilde sier at hun døde i fangenskap. I fangenskapet tjente Urbicius trofast og ydmykt sine herrer, mens han betrodde seg med kristen hengivenhet til de hellige barnemartyrene Justus og Pastor av Alcalá (d. 304), som led en smertefull martyrdød i Complutum (nå Alcalá de Henares) ved Madrid da de ble halshogd av den romerske guvernøren Decian på marken Loable. På stedet for henrettelsen fremvises fortsatt en stein som skal ha bevart et avtrykk av enten hodet eller knærne. De to barnemartyrene fikk senere en viktig plass i den spanske Kirkens historie. På tidspunktet for den arabiske invasjonen var deres levninger blitt skjult rundt om i byen av de kristne i Alcalá.
Da Urbicius ble løslatt av sine herrers godhet, tilskrev han dette de hellige barnas forbønn, og han ønsket å besøke deres helligdom i byen Alcalá de Henares i hjertet av Al-Ándalus (maurernes rike). Der så han hvilke forsømmelser og profanering som eremitthelligdommen for barnemartyrene hadde lidd under i de vantros land, så han bestemte seg for å berge levningene av Justus og Pastor. På en mørk kveld stjal han relikviene og dro nordover til hjembyen Bordeaux. Han unnslapp tusen farer da han krysset det landet som var okkupert av de vantro, og etter en etappe til sjøs kom han til slutt til Bordeaux. Men da han dro gjennom Huesca, overlot han en del av levningene av de to helgenene til de lokale kristnes omsorg.
Til tross for sin mors insistering bestemte han seg for å dra tilbake til Spania, og like etter krysset han Pyreneene. I henhold til en annen tradisjon dro Urbicius også til Narbonne, hvor katedralen er viet til Justus og Pastor. Hans liv var preget av stor enkelhet. Han bodde i huler og arbeidet som gjeter i fattigdom og ensomhet, først i nærheten av Monte Perdido (Valle de Vió, Cañón de Añisclo, Cañón del Vellos) i dagens Sobrarbe. Han førte sin flokk til de mest utilgjengelige steder i fjellet, hvor han overga seg til ettertanke og kontemplasjon. Han reiste mye rundt, og fra Sercué gikk han til den nærliggende landsbyen Vió. Der hadde de lenge en veske og en stav som hadde tilhørt ham, men de to relikviene har gått tapt i en brann.
I Villanueva fikk en dag eieren av huset vite at flokkene hadde invadert dyrket mark. Han løp dit og fant Urbicius sovende. Stor var hans forbauselse da han så at på den varme sommerdagen var gjeteren beskyttet av en sky mot den brennende solen, og at en bie, hvit som snø, kom seg uforvarende inn i hans nesebor. Urbicius våknet og så sin herre ved siden av ham, og han sa: «Frykt ikke noen ting, flokken har ikke gjort noen skader på åkeren, og du kan være sikker på at bare ugresset har blitt berørt».
Det var også i Arbella at Urbicius ble fanget i fjellet av en forferdelig storm. For å gå tilbake til landsbyen med sin flokk, måtte han krysse den strie strømmen Arassa, men flommen var så sterk at han ville ha tatt en stor risiko ved å våge seg inn i den. Da tok han sin stav og satte den gjennom strømmen, og på denne provisoriske broen fikk han på mirakuløst vis brakt hele flokken over. En kveld da han forberedte seg på å tjene ved bordet, erklærte han at de ikke var verdige til å tjene for. Neste dag sa Urbicius farvel til sine herrer og lovte at han i deres ulykker alltid ville være villig til å gå i forbønn for dem. «Hvis det skjer at en tørke rammer deres land, dra på pilegrimsreise til grotten i Sastral som jeg ofte vanner med mine tårer og hvor du alltid vil finne fuktighet».
Etter å ha forlatt Arbella, levde Urbicius fem år i en hule i Vió-dalen ved samløpet av elvene Yesa og Véllos, ved foten av en formidabel masse av kalkholdige bergarter, kjent under navnet Peñas de Sastral. Deretter gikk han til dalen Onsera, hvor han i en alder av femti år ble ikledd drakten som en benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og avla sine første løfter for abbeden i klosteret San Martín de Asán. Han ble presteviet i dette klosteret, som ble sagt å ha blitt grunnlagt av den hellige Martin av Tours. Kort tid etter trakk han seg tilbake til villmarken i Nocito, som han aldri forlot igjen. Klosteret San Martín i Val de Onsera ligger på den sørlige skråningen av Sierra de Guara i regionen Serrablo i Nocitodalen nær Huesca i de aragonske Pyreneene, nå i kommunen Nueno i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Grotten hvor Urbicius levde, er mye lenger nord, på den sørlige skråningen av fjellet Airal i innlandselvedalen Guarga, bred og fruktbar, også kalt Serrablo.
Hele denne fjellregionen ble befolket av kristne flyktninger som rømte fra den arabiske invasjonen. Urbicius, som hadde valgt å bosette seg i grotten Airal, dro ofte ut av sin tilbaketrukne tilværelse for å gi sine brødre gode ord og oppmuntring. Det ble fortalt at han gjorde fantastiske ting: Han ga blinde synet igjen, en lam fikk førligheten tilbake, han stilte feberen hos sin venn, biskop Frontinian, slukket tørsten til en prest ved å røre ham på pannen. En solrik dag smeltet han snøen som hadde gjort veiene ufremkommelige for en adelig familie som kom langveisfra for å be om hans velsignelse og råd. De to aragonske biskopene Frontinian og Nitridio er de eneste som nevnes ved navn i historien om Urbicius. Det ble sagt at ville dyr ble temmet av hans nærhet og fulgte hans skritt. Et av dem skapte terror overalt, men det var nok at Urbicius rørte dyret med sin stav for å befri landet fra det for alltid.
Han døde rundt 805 i hellighets ry og høy alder, angivelig over hundre år gammel. Han ble gravlagt i det som nå er Santuario de San Úrbez i Serrablo ved foten av fjellet Airal, som ble påbegynt et par århundrer senere. Det finnes ingen troverdige biografier om ham, men hans kult blomstrer fremdeles i det distriktet.
Han ble gravlagt flankert av levningene av Justus og Pastor, som forble i Nocito frem til slutten av 1400-tallet. På denne tiden kom syv banditter fra Used, bestukket av visekongen av Aragón, og tok levningene i besittelse for å bringe dem til ham. Men da de kom til Alcalá de Henares, hindret en mystisk kraft dem fra å fortsette sin reise og tvang dem til å bli i Huesca. Bandittene måtte forlate de dyrebare relikviene, som ble lagt i kirken San Pedro el Viejo, hvor de fortsatt er i dag.
Ambrosio de Morales sier i sin biografi om Justus og Pastor (La vida, el Martirio, la Invención, las Grandezas de los gloriosos mártires San Justo y Pastor) (1568) at de to legemene er i Alcalá de Henares. Det er riktig at ambassadøren for kong Filip II av Spania (1556-98), Don Luis de Requesens, hadde fått tillatelse fra den hellige pave Pius V (1566-72) til at de ble transportert, men menigheten i San Pedro el Viejo, som etter lang hadde motstått ordrene fra paven og kongen, ga seg ikke helt. Ifølge den muntlige overleveringen tok de to ryggvirvler og ribbein fra Justus og venstre fot av Pastor, festet til tibia (skinnebenet).
Urbicius’ grav var plassert under et alter i et lite sidekapell. Den var stengt med tre forskjellige låser: en av nøklene ble oppbevart av biskopen av Huesca, den andre ble lagret i Nocito og den tredje i Laguarta. Fra tid til annen ble hans grav høytidelig åpnet av biskopen av Huesca, assistert av representanter for de to kommunene i regionen og mengden av pilegrimer. De kunne med beundring merke seg at kroppen ennå ikke var blitt brutt ned, mens huden var blitt gul og innskrumpet. Knærne var bøyd i bønn, den stillingen Urbicius var i da døden overrasket ham.
Men skjebnen til hans intakte legeme var tragisk. I middelalderen ble han feiret av nesten alle folkene i Guarguera, hvor det på begynnelsen av hver sommer ble gjennomført prosesjoner utenfor klosteret med helgenens legeme for å be om vann til åker og eng. Men under Den spanske borgerkrigen (1936-39), da helligdommen ble skjendet, ble Urbicius’ intakte legeme trukket ut av kirken og brent utenfor den. I dag er det igjen noen få rester som ble samlet etter brenningen, og de blir æret i Santuario de San Úrbez i Serrablo nær landsbyen Nocito.
Urbicius har aldri blitt formelt helligkåret, og hans kult er ikke utbredt utenfor bispedømmene Huesca og Barbastro. I Huesca eksisterer det et brorskap under hans beskyttelse, og i dalene Nocito og Vió er han gjenstand for spesiell ærbødighet. I tider med tørke, når avlingen er truet, går man for å bønnfalle ham i en av hans helligdommer. Etter en første novene, eller på det meste etter den andre, er det sjelden at regnet ikke strømmer ned fra himmelen på hans forbønn.
Hans minnedag er 15. desember, men den står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Hans officium omtaler ham som en enkel bekjenner.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, nominis.cef.fr, es.wikipedia.org, en.wikipedia.org, serrablo.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juli 2016