Den hellige Usthazanes (Usthazade, Usthazan, Usphazanes, Guhsiatazades, Guhashtazad, Guhsciatazades, Gothazat, Chusdazat, Ǧūhštazad) ble født en gang på slutten av 200-tallet. Han var en evnukk og ble hoffmann, og han ble fosterfar og lærer for kong Shapur II (Sapor), som var konge fra han ble født i 310 til sin død i 379. Men denne kongen utviklet seg til å bli en grusom forfølger av de kristne i et forsøk på å få dem til å tilbe solen og ilden som ham.
Da den hellige biskop Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon nektet dette, ble han arrestert, fort til kongen og forhørt, og deretter ble han slept bort i lenker til fengselet. På veien fikk han øye på den eldre evnukken Usthazanes, som nå var kongelig kammerherre. Han var opprinnelig kristen, men han hadde nettopp latt seg forføre til å tilbe solen av frykt for døden. Biskopen gikk forbi ham uten å verdige ham et blikk, selv om evnukken hilste biskopen ærbødig. Da ble Usthazanes straks grepet av skam og anger og ropte ut: «Når min tidligere venn og fortrolige Simeon blir så sint på meg, hvordan vil da Gud, som jeg har brutt troskapen til, gå frem mot meg?» Han tok også av seg sine hvite klær og tok på seg svarte sørgeklær og satte seg igjen ved porten til palasset mens han gråt og jamret seg.
Da kongen fikk høre om dette, sendte han noen for å spørre Usthazanes om noen i hans familie var død. Han ga et gåtefullt svar: «Jeg er skyldig til døden, la meg bli henrettet!» Han ble da kalt for kongen, hvor han bekjente sine synder mot ham og mot Gud. Han hadde fornektet Gud og gjort kongens vilje, men også det hadde han bare gjort utenpå, ikke med tilslutning av hjertet, og dermed hadde han også bedratt kongen. Deretter sverget han ved Himmelens og jordens Skaper at han aldri igjen ville fravike sin overbevisning.
Dette gjorde kong Shapur rasende, men han sparte sin kammerherre og prøvde med alle midler, med både vennlighet og grovhet, å få ham over på sin side. Men han fant at hans anstrengelser var forgjeves, for Usthazanes erklærte at han aldri ville bli så tåpelig at han ville tilbe skapningen i stedet for Skaperen. Kongen ble rasende og ga ordre om at evnukkens hode skulle hogges av med sverd.
Men for å sone for den misnøyen han hadde forårsaket, rettet Usthazanes før sitt endelikt følgende bønn til kongen: «Jeg har alltid tjent deg og din far trofast og alltid redelig, ifølge dine egne ord. Tillat meg også, før jeg dør, denne bønnen: La en herold forkynne på din befaling at jeg ikke blir henrettet på grunn av en forbrytelse eller for å ha forrådt rikshemmeligheter, men at jeg dør fordi jeg er kristen og ikke fornekter min Gud». Kongen innvilget ønsket fordi han håpet at gjennom den strenghet han viste overfor sin gamle fosterfar, en av sine mest trofaste tjenere, bare på grunn av hans kristne tro, ville han sette en desto større skrekk i alle de andre kristne.
Usthazanes mente imidlertid at han ved å gå med på å tilbe solen på grunn av sin engstelighet, hadde fått mange kristne til å frykte, men nå kunne mange gjennom hans proklamasjon av årsaken til sine lidelser, bli oppbygget ved å forstå at han døde for sin religions skyld, og dermed etterligne hans styrke. Skaren av troende ble fylt med nytt mot, og det dårlige eksempelet som kammerherren hadde gitt gjennom sitt frafall, ble glemt.
Usthazanes led martyrdøden på Skjærtorsdag 341 i palasset til kong Shapur IIs bror Artaxerxes i provinsen Abiadena, og dette var de første tegnene på forfølgelse i denne provinsen i dagens Irak. Da man brakte Simeon denne nyheten, takket han Gud og ba med desto større lengsel om den samme nåde som Usthazanes og lide martyrdøden.
Sammen med Usthazanes minnes de mange martyrene som etter biskop Simeons henrettelse etter ordre fra Shapur II ble drept i alle regioner av Persia fordi de var kristne. Usthazanes og hans ledsagere minnes den 17. april i den siste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).
Kilder: Sozomen ii,9, MR 2004, en.wikipedia.org, zeno.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. desember 2014