Skytshelgen for Solothurn/Soleure, Basel/Bâle, Biel/Bienne og Porrentruy; påkalles mot stiv nakke
Den hellige Ursicinus (Ursinus, Ursanus, Urs, Ursa, Hursannus, Gurgan, Oschanne; ty: Ursitz; fr: Ursanne, Ursan, Ursicin, Urcissin, Urscin; lat: Ursannus) ble født rundt 552, sannsynligvis i en frankisk adelsfamilie. Men hans oppbyggelige biografi fra 1000-tallet forteller at han ble født i Irland, ble munk i klosteret Bangor og var en venn og disippel av den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615), men dette er høyst usikkert, ettersom han ikke nevnes i Kolumbans biografi. Han skal ha ledsaget Kolumban som misjonær til Frankrike.
Uansett hvor han kom fra, ble han i alle fall munk i Kolumbans kloster Luxeuil (Luxovium) i Austrasia ved grensen til Burgund, i dag Luxeuil-les-Bains i departementet Haute-Saône i regionen Franche-Comté. Det er mulig at han var der helt fra klosterets grunnleggelse i 590. Rundt 610 fulgte han Kolumban i eksil til Sveits sammen med de hellige Gallus (ca 550-ca 640), Sigisbert av Disentis (d. 650) og Fromund av Bonfol (d. 656?).
Ursicinus måtte sammen med munkene Gallus, Sigisbert og Fromund følge abbed Kolumban da de i 610 måtte forlate Luxeuil i frankerriket. Deres veier skiltes da deres lærer dro til Italia for å grunnlegge klosteret Bobbio i 614. Ursicinus skal først ha misjonert ved Bielersee, men han og Fromund dro til den fransk-sveitsiske fjellkjeden Jura på leting etter et egnet sted for et liv som eremitter. Tradisjonen sier at Ursicinus foreslo at de skulle kaste sine staver opp i luften fra toppen av et fjell for å la himmelen indikere hvor de skulle slå seg ned. Stavene falt ned på forskjellige steder, så de to kompanjongene skilte lag. Ursicinus’ stav havnet nær en hule i dalen omkring elven Doubs, som har sin kilde i fransk Jura og renner et kort stykke gjennom Sveits. Der slo han seg ned som eneboer rundt 615 og bygde et kapell viet til den hellige Peter.
I Ursicinus’ hule overfor det nåværende klosteret skal en bjørn ha kommet regelmessig med urter og røtter til ham. Han tålte verken vin eller slike som serverte ham vin. Han brukte klosteret som base for sin misjonsvirksomhet blant de lokale hedenske alemanniske stammene. Det som er historisk sikkert, er han vandret omkring i dalene i Jura rundt 590-610. Snart tiltrakk hans berømmelse seg mange tilhengere, så Ursicinus grunnla et kloster for dem, under Kolumbans regel. Etter et tiår med eksemplarisk liv som eremitt døde Ursicinus rundt 625 (den 20. desember 620?). Hans disipler fortsatte også etter hans død å arbeide for utbredelse av troen.
Ursicinus’ ledsagere samlet seg ved hans grav, og den hellige abbed Wandregisel av Fontenelle (ca 600-668) skal ifølge et gammelt dokument, som imidlertid er en usikker kilde, ha opprettet et eremittkloster der rundt 630 da han var på en reise til Ursicinus’ grav. Dette klosteret er attestert i 849 og fulgte da den hellige Benedikts regel. Fra 1040 var klosteret avhengig av Moûtier-Grandval, det ble gitt til biskopen av Basel i 1077. Klosteret ble på 1100-tallet et kloster for sekulære korherrer (kanniker), som fikk navn etter Ursicinus og ble kalt Saint-Ursanne (ty: St Ursitz). Rundt klosteret vokste den nåværende byen av samme navn frem, i dag ligger den i kantonen Bern i Sveits. biskopene Anserik av Besançon (fr: Anseric) (1117-34) skal i 1119 ha etablert et kollegium, som varte inntil 1793 da det ble ødelagt. Klosteret og byen Saint-Ursanne spilte en viktig rolle i historien til bispedømmet Basel.
Klosteret ble oppløst under sekulariseringen i 1803, og kirken ble sognekirke. Ursicinus’ grav var opprinnelig i krypten i klosterkirken, men i 1323 ble hans levninger overført til selve kirken. Sarkofagen til den hellige eremitthelgenen fra 600-tallet kan ses i den vakre kirken Saint-Ursanne, som ligger i elvesvingen av Doubs. Noen arkitektoniske elementer i klosterkirken går tilbake til 600-tallet. Ved siden av Ursicinus’ hule overfor byen står det et kapell fra 1600/1700-tallet.
Ursicinus’ biografi, som er grunnlaget for alle hagiografiene, kommer fra et gammelt dokument, som først ble nevnt av jesuitten Claudio Sudan (1579-1665) i hans verk Basilea sacra, men dessverre ikke transkribert ordrett. Dokumentet var en liturgisk legende i 24 leksjoner som ble skrevet etter ordre fra biskop Hugo I av Besançon (fr: Hugues) (1031-66), bispedømmet som også eremitten Ursicinus tilhørte.
Kulten for Ursicinus er bevitnet i denne delen av Sveits siden siste tredjedel av 600-tallet, og selv før 675 hadde abbed Germanus av Moûtier-Grandval bygd en kirke til hans ære i Grandval. Dermed må Ursicinus ha hatt en kult allerede på 600-tallet. Hans navn finnes i litanier over hellige som ble æret i Besançon på 1000-tallet og i martyrologiet i dette bispedømmet under 20. desember. Han æres i hele Nord-Jura, Besançon, Mainz, Basel, hans bilder viser ham holde en bok og liljer.
Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 20. desember:
In Iura Helvético ad Dubim flumen, sancti Ursicíni, qui, discípulus sancti Columbáni, primum eremíticam vitam agens in solitúdine, mox detéctus multos ad idem vitæ genus incitávit.
I Jura-fjellene nær elven Duby i Sveits, den hellige Ursicinus, en disippel av den hellige Kolumban, som først levde et eremittisk liv i ensomhet, og da han ble oppdaget, trakk han mange til denne levemåten.
24. juli nevnes også som minnedag i bispedømmet Basel. Han fremstilles som en prekende munk med tre liljer i hånden. Han påkalles mot stiv nakke og er skytshelgen for Solothurn/Soleure, Basel/Bâle, Biel/Bienne og Porrentruy. Han ble æret i Basel i Sveits, Besançon i Frankrike og Mainz i Tyskland.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org, nominis.cef.fr, abbaye-saint-benoit.ch, hls-dhs-dss.ch, amisaintcolomban.org, forum-orthodoxe.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. desember 1998 - oppdatert: 11. januar 2016