Den hellige Vilhelm av Saint-Bénigne (962-1031)

Den hellige Vilhelm ble født i 962 i slottet på øya San Giuglio i Lago d'Orta nær Novara i provinsen Nocera i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var sønn av grev Robert av Volpiano og hans hustru Perinza fra en lombardisk adelsfamilie, derfor kalles han også noen ganger Vilhelm av Volpiano. Faren forsvarte på denne tiden sitt slott mot keiser Otto Is (962-73) beleirende tropper. Forsvarerne kapitulerte på ærefulle betingelser, og keiseren og hans hustru, den hellige Adelheid, ble faddere til den nyfødte gutten. Keiserinnen var en slektning av Vilhelms far.

Da Vilhelm var syv år gammel, ble han i 969 sendt som oblat til benediktinerklosteret San Michele i Locadio nær Vercelli mellom Torino og Milano, hvor han fikk sin utdannelse, og han ble senere benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) der. Han studerte i Vercelli og Padova, og da han kom tilbake til klosteret, avla han sine løfter.

I 985 møtte han den hellige Majolus, som da var abbed i klosteret Cluny i Burgund og ledet den ekspanderende cluniacensiske reformen, da han reformerte klosteret i Locadio. I 995 flyttet Vilhelm til Cluny. Han utførte sine plikter med dyktighet, ydmykhet og disiplin, så allerede i 988 sendte Majolus ham for å reorganisere klosteret Saint-Sernin ved Rhône. Han gjennomførte denne reformen på fremragende vis.

Deretter ba biskop Bruno av Langres om at Vilhelm ble sendt for å reformere det fullstendig forfalne gamle klosteret Saint-Bénigne i Dijon. Abbeden sendte ham sammen med tolv andre munker for å gjenopplive klosteret. Der ble han presteviet den 7. juni 990 og samtidig innsatt som abbed. Snart sørget han for en stor materiell og åndelig forandring. Han utvidet bygningene, åpnet skoler, oppmuntret kunsten og satte i gang mye forskjellig velgjørenhetsarbeid. I 1001-18 bygde han en kirke i Saint-Bénigne i romansk stil, som da ble betraktet som den vakreste i Frankrike.

Som abbed gjorde han klosteret Saint-Bénigne til kraftsenteret for den cluniacensiske reform, som han utbredte til hele Burgund, Normandie, Lorraine og Nord-Italia. Saint-Bénigne ble moderkloster for rundt 40 reformerte eller nylig grunnlagte klostre etter Vilhelms såkalte «Fruttuara»-reform med til sammen rundt 1200 munker. Vilhelms biograf Rudolf Glabro, som var munk i klosteret i Dijon, skriver at han reformerte rundt førti klostre. Noen av disse var klostrene Bèze, Tonnerre, Molesme og Moûtier-Saint-Jean i bispedømmet Langres, Saint-Vivant di Vergy i Autun, Saint-Apro i Toul, Saint-Arnoul i Metz, Jumièges, Saint-Ouen i Rouen, Mont Saint-Michel i Normandie, Saint-Faron i Meaux, Gorze, Saint-Germain-des-Prés i Paris, Sant'Apollinare i Ravenna, Sant'Ambrogio i Milano, Moyenmoutier og Saint-Mansuy i Toul.

Mot slutten av livet grunnla han klosteret San Benigno di Fruttuaria i bispedømmet Ivrea i Piemonte (1001-03) og grunnla på nytt klosteret La Trinité i Fécamp ved kysten av Normandie, som fikk stor betydning for det kirkelige liv i England. Vilhelm reiste mye rundt, så langt som til Roma, for å utbre den cluniacensiske reform. Det hevdes at han inspirerte den hellige Odilo av Cluny i hans søken etter perfeksjon i reformen.

Vilhelm var mild mot de fattige, men overfor stormenn viste han bemerkelsesverdig fasthet. Han måtte til forskjellige tider motsette seg den hellige keiser Henrik II (1002-24; keiser fra 1014), kong Robert av Frankrike, og Den hellige Stol ved pave Johannes XIX (1024-32). I folket var Vilhelm elsket for sin store velgjørenhet, og for omreisende kunstnere grunnla han et «sjonglørenes broderskap».

Vilhelm døde i Fécamp ved daggry den 1. januar 1031. Han er aldri blitt formelt kanonisert, men det sies at hans kult ble stadfestet for bispedømmet Ivrea i 1808, men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum. Hans minnedag er 1. januar. I kunsten avbildes han som munk med stav. Han kalles Vilhelm av Saint-Bénigne eller Vilhelm av Dijon; i sjeldne tilfeller også for Vilhelm av Paris eller Vilhelm av Parakleten.