Disse fire martyrene fulgte de hellige Antonius González og Laurentius Ruiz på en hemmelig skipsreise fra Filippinene til Japan. De er:
13) Den hellige Vilhelm Courtet (fr: Guillaume) (ordensnavn: Thomas av St Dominikus), prest OP, ble født rundt 1590 i Sérignan i departementet Hérault og bispedømmet Béziers i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées; fra 30. september 2016 regionen Occitanie). Dåpsregisteret mangler for hans fødeår, men alle etterfølgende dokumenter gjør at vi kan plassere hans fødsel i 1590 (eller sent i 1589). Han kom fra en adelig familie, og hans far Jehan Cortet (som ble til «Courtet» for å beholde den oksitanske uttalen da språket ble fransifisert på 1500-tallet) synes å ha vært andre konsul i Sérignan i 1581. I Jehans ekteskap med Barbe Malaure ble det født minst fire barn: Antoine, Marguerite, Vilhelm (Guillaume) og Alix.
Sannsynligvis var Vilhelm elev ved kannikenes skole i Sérignan, og man kan anta at han hadde en lykkelig barndom i en ganske velstående familie. Hans historikere har fortalt om et tidlig kall for misjonen, noe hans egne skrifter bekrefter. Han var tolv år gammel da hans mor døde i 1602. Året etter ble han valgt som gudfar ved dåpen til en sønn i adelsfamilien Lort i Sérignan, og dette synes å vitne om det gode omdømmet han nøt i sin hjemby. Han var da elev i Béziers, antakelig på jesuittenes kollegium.
I en alder av femten år dro Vilhelm til universitetet i Toulouse for å studere filosofi og teologi. Han var allerede fast bestemt på å bli dominikaner (Ordo Prædicatorum – OP). Den 15. august 1607 ble den syttenårige Vilhelm tatt opp i novisiatet i klosteret i Albi i departementet Tarn og mottok ordensdrakten. Den 15. august 1608 avla han sine løfter som frère prêcheur («bror predikant»), nærmere bestemt i den meget unge dominikanske reformerte kongregasjonen av Saint-Louis som var grunnlagt av Sebastian Michaëlis.
Deretter dro Vilhelm tilbake til Toulouse for å fortsette sine studier og forberede seg på prestevielsen. Som i Albi gjorde hans eksemplariske liv og intellektuelle evner at hans overordnede ble oppmerksom på ham. Som 22-åring ble han utnevnt til lecteur i teologi og begynte dermed en undervisningskarriere som fortsatte i hele hans liv i forskjellige land. Hans far døde året før, i 1611.
Han ble presteviet i 1614 og utnevnt til novisemester. I årene som fulgte, ofte ledsaget av sine noviser, hadde han en intensiv aktivitet som formator, spesielt i Toulouse og Bordeaux. Det var trolig hans suksessrike aktiviteter som førte til at ordenen i 1624 betrodde ham vervet som prior i det store klosteret i Avignon. Han forlot Toulouse med flere av sine «disipler» for denne viktige tjenesten. I hans to år som prior ønsket klosteret ti noviser velkommen. To år senere ble Vilhelm utnevnt til «kommissær» for ordenen i Nord-Europa med en vanskelig oppgave som skaffet ham mange fiender og også en «uheldig ydmykelse», nemlig utbredelsen av Michaëlis’ reform med det mål å grunnlegge nye reformerte klostre i kongregasjonens ånd.
Samtidig var hans lengsel etter misjonen like sterk. Men den veien ble lang. På den tiden kunne bare Spania og Portugal organisere misjon i fjerne strøk. Med godkjennelse fra sine overordnede byttet Vilhelm kongregasjon og ankom Madrid i 1628. Han måtte også endre navn til Padre Tomas de Santo Domingo («p. Thomas av St Dominikus»). Han måtte vente i ytterligere fem år før han kunne dra til Østen. Disse spanske årene ble preget av forberedelser (fysisk, intellektuell og åndelig) til hans misjon i Japan og en tjeneste med undervisning i teologi. Han var også skriftefar for den franske ambassadøren og åndelig veileder for dronning Isabelle av Spania, datter av kong Henrik IV (1589-1610).
På slutten av 1634 fikk Vilhelm endelig tillatelse til å reise til Filippinene via Mexico sammen med rundt tyve andre ordensbrødre. Han sluttet seg til provinsen Den hellige rosenkrans og de ankom Manila den 24. juni 1635. Der ble han igjen teologiprofessor på kollegiet Santo Tomas, mens han intensivt forberedte sin misjon i Japan. Men å reise til Japan var ikke enkelt. Kristendommen hadde blitt svært godt mottatt da den hellige Frans Xavier ankom den 15. august 1549. Førti år senere var det 200 000 troende da forfølgelsen av kristne i Japan begynte.
Etter at de første 26 martyrene ble korsfestet i 1597 (den hellige Paulus Miki og ledsagere), kom det på plass en politikk for total eliminering av kristendommen i Japan. Samtidig ble landet nesten fullstendig lukket. Denne forfølgelsen av de kristne i Japan skulle vare i to og et halvt århundre og koste kanskje 200 000 martyrer livet. Av og til kom det nødrop til Manila fra japanske kristne som ba om prester, og gruppen med p. Courtets avgang for å erstatte de prestene som var drept i de store forfølgelsene, ble sannsynligvis fremskyndet som svar på disse appellene.
Landgangen i Japan måtte åpenbart være hemmelig. Det samme gjaldt avreisen fra Manila, som var forbudt av den spanske guvernøren, som fryktet japansk gjengjeldelse. Han fikk ødelagt den første båten som ble bygd for patrene. Men den 10. juni 1636 klarte Vilhelm Courtet sammen med tre andre prester og to legmenn i hemmelighet å gå om bord i en djunke som var kjøpt av en japaner. De tre andre prestene var de spanske Mikael Aozaraza og Antonius González og japaneren Vincent Shiwozuka de la Cruz. En av de to kristne legmennene var Laurentius Ruiz, far til tre barn, som antakelig uskyldig flyktet fra det spanske rettsvesenet. Den andre var Lasarus av Kyoto, en kristen japansk spedalsk som var blitt utvist fra sitt land på grunn av sin sykdom og sin religion.
Da de forlot bukten, ble skipet overrasket av et plutselig vindkast, og mannskapet som sannsynligvis hadde blitt rekruttert raskt, ble slått ned. Skipet måtte seile til en øy for å reparere skadene, og de seilte av sted på nytt noen dager senere. En måned senere, den 10. juli 1636, gikk p. Courtet og hans fem ledsagere så stille som mulig i land på den største av Ryukyuøyene, Okinawa. Vi kjenner ikke detaljene, men misjonen varte mindre enn halvannentime. Til tross for forholdsreglene som var tatt av lokale kristne, ble gruppen oppdaget og arrestert. De ble fengslet i Kagoshima, hvor de ble værende innesperret i ett år mens de ventet på rettssak før de ble overført til Nagasaki den 13. september 1637.
I to uker ble de utsatt for en langvarig og ubeskrivelig tortur i et forsøk på å oppnå en offentlig avsvergelse av troen. De måtte blant annet gjennomgå den fryktelige vanntorturen og få store nåler stukket inn under neglene på alle fingrene. Vilhelm motsto torturen uten å falle fra. Han holdt ut den grove torturen ved å synge lovprisninger av Vår Frue av Rosenkransen og salmer. Han hjalp også de svake til å tilbakekalle sitt apostasi og forsone seg med Gud. Til slutt ble de dømt til døden ved «galge og grav». Om morgenen den 27. september 1637 ble Vilhelm fjernet levende fra galgen. Dommerne var da desperate etter å nå sitt mål, så de ga ordre om å halshogge de tre som ennå var i live. Det skjedde den 29. september 1637. P. Courtet døde sannsynligvis sist, 47 år gammel, den første franske martyren i Japan. Hans legeme ble i likhet med hans fem ledsagere straks brent og asken spredt over havet.
Det manglet ikke vitner til disse offentlige prøvelsene. I 1650 utarbeidet dominikanerne i Manila et memorandum med en liste over 104 portugisiske vitner, for Nagasaki havn hadde fortsatt handel med Vesten. Det var disse vitnene som fortalte historien om torturen. Det er også takket være dem at vi kjenner noen av utsagnene til de seksten martyrene i Nagasaki. Midt under lidelsene forklarte p. Courtet selv misjonærenes motivasjon. Han sa til dommere at det ikke var et ønske om å dø som hadde ført dem til Japan. Reisens formål var ikke å gi sitt liv der, men å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, sann Gud.
Martyriet i slutten av september 1637 ble trolig først kjent i Languedoc mer enn et år senere (nyheten kom til Manila først den 27. desember 1637). Men før hans avreise til Japan hadde han nok forberedt sine slektninger. Det er i hvert fall kjent at i 1641 tilegnet teologistudentene ved det dominikanske klosteret i Béziers sin avhandling til ham. Williams minne og venerasjon ble uttrykt på mange måter i sin hjemby i løpet av århundret som fulgte hans martyrium. Korset foran inngangen til kirken ser ut til å ha blitt reist til hans ære.
Det var på midten av 1800-tallet, en epoke som bidro til gjenoppdagelsen av røtter og arv, at p. Courtets popularitet synes å ha økt. Konteksten bidro også til å gjenopplive helligkåringssaken. Kirken prøvde i 1831 på nytt å sende misjonærer til Japan. Et første forsøk var vellykket i 1844. Et par år senere ble Japan under internasjonalt press gjenåpnet for å handle med omverdenen. De oppdaget da eksistensen av et kristent fellesskap som i to århundrer hadde levd under jorden uten prest og hadde bevart og formidlet essensen av evangeliets budskap. En misjon ble åpnet i 1859. Samtidig helligkåret den salige pave Pius IX (1846-78) i 1862 de første 26 martyrene i Japan i 1597, og i 1867 saligkåret han 205 andre fra 1617.
Det var i denne sammenheng at Jules Courtet, forfatter av en rekke bøker, i 1868 i Avignon utga en bemerkelsesverdig dokumentert monografi om livet til den ærverdige p. Courtet. Statuen som fortsatt står på plassen foran kirken, nå kalt Place Saint-Guillaume Courtet, ble reist i 1894 på initiativ av kannik Tarniquet og med deltakelse av sognebarna og martyrens familie.
14) Den hellige Mikael González de Aozaraza [de Léibar] (sp: Miguel; ba: Mikel), prest OP, ble født i februar 1598 i landsbyen Triana i byen Oñate (ba: Oñati) i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) og bispedømmet San Sebastián i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania.
Rundt 1620 trådte han inn hos dominikanerne (Ordo Prædicatorum – OP) i Vitoria (Alava), og i mange år tilhørte han kommuniteten i klosteret San Tomás i Madrid. Senere sluttet han seg til provinsen Den hellige rosenkrans, som besto av blant annet Filippinene, Japan, Kina og Vietnam, og han la ut på reisen til Filippinene i 1634 og ankom i 1635. Deretter arbeidet han i to år i misjonen i regionen Bataan på den filippinske øya Luzon.
I 1636 ble han sendt til Japan sammen med fem andre, men kort etter ankomsten ble de arrestert. Et år senere, den 13. september 1637, ble de overført til tribunalet i Nagasaki, hvor han nektet å gi opp sin tro og aksepterte med glede fryktelige lidelser, før han ble halshogd den 29. september 1637, 39 år gammel.
15) Den hellige Vincent Shiotsuka [Shiwozuka] (ordensnavn: Vincent av Korset), prest OP, ble født rundt 1576 i Nagasaki i Japan. Han kom fra en gammel kristen familie. Da han var ni år gammel, begynte han på jesuittenes kollegium i Nagasaki for å utdanne seg til kateket. I 1614 ble han utvist fra Japan etter shogun Tokugawa Ieyasus allmenne forfølgelsesedikt, og han dro da til Filippinene. Rundt 1620 ble han opptatt i fransiskanernes tredjeorden. Senere ble han presteviet og arbeidet som sjelesørger blant de kristne japanerne i eksil i Dilao i Manila.
I 1636 bestemte han seg for å vende tilbake til Japan for å hjelpe den forfulgte Kirken der. Derfor meldte han seg frivillig til å følge p. Antonius González og hans ledsagere på deres hemmelige båtreise til Japan. Før sin avreise mottok han drakten som dominikaner (Ordo Prædicatorum – OP). Løftene avla han i fangenskap etter at de ble arrestert rett etter ankomsten til Okinawa.
Etter et år i fengsel ble han den 13. september 1637 sammen med de andre brakt til Nagasaki. Stilt overfor den fryktelige torturen falt han fra og fornektet sin tro, men han ble fortsatt torturert. Da angret han, og oppmuntret av sine ledsagere vendte han tilbake til troen. To uker senere, den 27. september 1637, ble han utsatt for den siste torturen, som også var en henrettelsesmetode, kalt «galge og grav». Ettersom de forble trofast i troen, ble han og de fire andre gjenlevende tatt ned fra galgen og døde som martyrer ved til slutt å bli halshogd i Nagasaki den 29. september 1637. Vincent var 61 år gammel. Deres legemer ble brent og asken strødd i havet.
16) Den hellige Lasarus av Kyoto, legmann i erkebispedømmet Nagasaki, ble født på et ukjent tidspunkt i Miyako (Meaco) i Japan, som i dag heter Kyoto. Han var kjent som kristen og fikk den fryktede sykdommen lepra (spedalskhet), som var ganske utbredt på 1600-tallet i Japan, hvor fransiskanske, jesuittiske og dominikanske misjonærer utførte sitt apostolat blant de japanske spedalske med stor iver og nestekjærlighet.
Både på grunn av sin tro og sin sykdom ble han i 1632 utvist fra Japan og deportert til Filippinene sammen med 130 andre kristne japanske spedalske. De ble plassert om bord på et skip og sendt til Manila for å avskrekke Filippinene fra å sende flere misjonærer til Japan. Da deres overgitte skip nådde Manilabukten i mai 1632, besluttet den spanske generalguvernøren Juan Niño de Tabora og statsrådet å innkvartere og forpleie sine «dobbelt forfulgte brødre» ettersom «det ville være ukristelig og i motstrid med troen å sende dem tilbake».
Da de så generalguvernørens varme mottakelse, brøt erkebiskopen, hele befolkningen og de religiøse ordenene i havnen, og de spedalske plutselig ut i å synge salme 117,1-2, kjent som Laudate Dominum omnes gentes på en slik måte at «de beveget steinene!» De spedalske ble eskortert av de nevnte sivile og kirkelige myndighetene og vanlige innbyggere i Manila til kirken San Francisco in Intramuros, og straks begynte de å synge med høy røst Nunc dimittis, den sangen den takknemlige Simeon sang da han så Jesus tempelet i Jerusalem (Luk 2,25-32). Denne bevegende mottakelsen ble avsluttet med at de sang Te Deum. Etterpå ble de spedalske sendt til sykehus og de fikk mat og klær og almisser som fikk dem til å føle seg helhjertet akseptert.
Etter det er ingenting kjent om Lasarus før i 1636, da han meldte seg frivillig som guide og tolk for den hemmelige og forbudte dominikanske misjonsekspedisjonen til sitt hjemland, ledet av p. Antonius González fra León (spansk dominikanerpater og rektor og administrator av kollegiet Santo Tomás) og fulgt av p. Vilhelm Courtet fra Sérignan (fransk dominikanerpater, teolog og professor på kollegiet Santo Tomás), Mikael de Aozaraza fra Oñate (spansk dominikanerpater og teolog), Vincent Shiotsuka av Korset fra Nagasaki (japansk prest og dominikansk novise) og Laurentius Ruiz fra Manila (filippinsk legmann, ministrant og kalligraf, gift og far til tre barn, medlem av Rosenkransbrorskapet og senere kjent som Filippinenes protomartyr).
Om bord på en djunke nådde de land den 10. juli 1636 på Ishigaki-jima (jap: «steinvolløya»), den tredje største øya (etter Okinawa og Iriomote-jima) i øygruppen Ryukyuøyene i Japan, men de ble nesten umiddelbart arrestert og kastet i fengsel, og et år senere, den 13. september 1637, ble de ført til Nagasaki og stilt for retten. I henhold til landets skikker ble fangene torturert med spesielt nådeløse metoder. De ble tvunget til å svelge en stor mengde vann via en trakt, og deretter presset torturistene vannet ut igjen ved å utøve et voldsomt trykk på deres mage. Fangene fikk slått skarpe bambusbiter under negler og i kjønnsorganer. De ble hengt opp etter føttene med hodet ned i en beholder med søppel og avføring. De ble så utstilt i et bur på torget eller ført gjennom byens gater for å bli latterliggjort av mengden.
Da Lasarus så de grusomme torturmetodene hans ledsagere ble utsatt for, klarte han ikke å stå imot og falt fra troen. Men da han fortsatt ble torturert for å presse verdifull informasjon ut av ham, angret han etter et par timer sitt frafall, og på oppfordring av sine medfanger vendte han tilbake til troen. Etter ytterligere mishandling ble han den 27. september 1637 utsatt for den kombinerte tortur- og henrettelsesmetoden tsurushi eller horca y hoya, «galge og grav». Etter to dagers dødskamp døde han for Kristus i galgen den 28. september 1637, samme dag som de tre som fortsatt levde, ble halshogd i Nishizaka i Nagasaki etter at de lokale bøndene ble lei av å vente og var ivrige etter å delta på en jakttur. Alle fires legemer ble brent og asken strødd på havet.
Gruppen ble saligkåret av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 18. februar 1981 i Rizal Park i Manila, og samme pave helligkåret dem på misjonssøndagen den 18. oktober 1987 på Petersplassen i Vatikanet. For historisk bakgrunn og opplysninger om helligkåringsprosessen, se hovedartikkelen, den hellige Laurentius Ruiz og femten ledsagere.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes de seksten hellige martyrene av Nagasaki samlet den 28. september. Men i tillegg har alle martyrene en egen oppføring på sin dødsdag, og hvis flere døde sammen, har de en felles oppføring. De fire martyrene Vilhelm Courtet, Mikael González de Aozaraza, Vincent Shiotsuka og Lasarus av Kyoto (samt Laurentius Ruiz) nevnes den 29. september:
Nagasákii in Iapónia, pássio sanctórum Michaélis de Aozaráza, Guliélmi Courtet, Vincéntii Shiwozuka, presbyterórum ex Ordine Prædicatórum, Lázari de Kyóto et Lauréntii de Maníla Ruiz, patrisfamílias, mártyrum, qui, annum ámplius in cárcere deténti propter nomen christiánum, supplícium crucis subiérunt, dein decolláti sunt. Eórum memória, una cum áliis sóciis, prídie huius diéi acta est.
I Nagasaki i Japan, lidelsen til de hellige Mikael av Aozaráza, Vilhelm Courtet, Vincent Shiwozuka, prester i dominikanerordenen, Lasarus av Kyoto og Laurentius av Manila Ruiz, familiefedre, martyrer, som året før ble satt i fengsel på grunn av kristennavnet, de led korsets tortur og ble deretter halshogd. Deres minne, sammen med andre ledsagere, feires dagen før.
Kilder: Resch (ST1), Index99, MR2004, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, vatican.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. august 2017