Den hellige Veridiana (Verdiana, Viridiana) ble født i 1182 i Castelfiorentino i regionen Toscana i Italia. Hun kom fra den fornemme, men fattige Attavanti-familien, og fra ung alder ble hun tiltrukket av et religiøst liv. Men først var hun fra hun var 12 år guvernante hos en rik slektning. Legenden forteller imidlertid at hun benyttet anledningen til å utøve praktisk nestekjærlighet:
Da en hungersnød rammet området rundt hjembyen, hadde hennes onkel lagrene fulle av bønner, og prisen på disse steg til himmels på grunn av matmangelen. Han solgte bønnene, men da kjøperen kom for å hente dem, var lagrene tomme, for Veridiana hadde gitt dem til de fattige. Den rasende onkelen trengte imidlertid bare å vente i 24 timer, for neste dag var lageret på mystisk vist fylt opp igjen.
Deretter dro Veridiana på valfart til Santiago de Compostela og deretter til Roma, som var pilegrimenes store valfartsmål etter at Det hellige Land var gått tapt. Da hun vendte tilbake til hjembyen Castelfiorentino, følte hun et sterkt ønske om å leve et botsliv i ensomhet, og hennes medborgere bygde en eremitthytte til henne tilknyttet et kapell viet den hellige Antonius av Padova ved elva Elsa. Der ble hun som 26-åring inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si innemurt nonne, og i den 12 m² store cellen bodde hun i 34 år i bønn og bot, og hennes ekstaser ga henne en stor indre glede.
Hennes eneste møbel var en stor stein som hun brukte som stol. Hun sov rett på gulvet, bortsett fra om vinteren, da hun brukte en matte. Fra et lite vindu inn mot kapellet deltok hun i messen, snakket med besøkende og fikk det hun trengte å spise, vanligvis vann og brønn, men en sjelden gang noen grønnsaker. I følge en tradisjon som bare er bevart gjennom malerier, kom det gjennom denne lille åpningen i hennes siste år to slanger som plaget henne svært. Men hun tok deres nærvær som et offer og en botsøvelse, og de spiste fra hennes tallerken. Hun fortalte aldri noen om deres nærvær.
Mirakler ble også tilskrevet henne, og det hun fikk av gaver, ga hun videre til de fattige. Hun synes å ha vært tilnyttet vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB) og stått under lydighet til et av deres klostre. Den hellige Frans av Assisi skal i følge tradisjonen ha besøkt henne i 1221, og fransiskanerne hevder at han da ikledde henne drakten som fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF).
Hun døde den 10. februar 1242 mens hun var i bønn, og legenden forteller at da begynte kirkeklokkene å ringe uten at noen rørte dem. Etter hennes død ble hennes celle omgjort til et kapell.
Hun ble helligkåret i 1533 ved at hennes kult ble stadfestet av Medici-paven Klemens VII (1523-34). Hennes minnedag er 1. februar, men 16. februar nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum og hennes kult er fortsatt levende i Toscana. Et kapell i den romerske kirken San Bernardino da Siena ai Monti er viet til henne. Hun avbildes i vallombrosanerdrakt med en kurv med to slanger i, og hun er udødeliggjort i en av Luis Buñuels (1900-83) mest karakteristiske filmer, gullpalmevinneren Veridiana (1961).