Den hellige Verena av Zurzach (~260-~320)

Den hellige Verena (it: Varena) var en sveitsisk jomfru på 300-tallet. Hun er en av de helgenene vi ikke vet noe annet om enn at hun har eksistert. Hun er nevnt ved navn i Martyrologium Romanum, som sier at hun døde i Aquae Durae nær Konstanz i Sør-Tyskland. Hun nevnes også i tillegget til Martyrologium Hieronymianum og i martyrologiet fra 800-tallet i München, men det er det hele. Navnet kan være avledet fra latin verenus, som kan bety «sann» eller «mild», eller fra koptisk Virina i betydningen «fra byen» (Theben). Middelalderske teorier om en avledning fra navnet Veronika er usannsynlig. Det er verdt å merke seg at alle tebanske hellige i Sveits ellers har latinske navn (Ursus, Viktor, Felix, Regula), men hos Verena kan det dreie seg om et egyptisk navn.

Detaljene om Verena kommer fra to biografier, Vita I eller Vita Prior (Vita beatissimae Verenae virginis eller Vita prior sanctae Verenae) i tretten kapitler skrevet rundt 888 av abbed Hatto III av Reichenau (888-913) og viet til keiserinne Richardis, som hadde trukket seg tilbake til hans kloster, og Vita II eller Vita Posterior, som ble satt sammen mellom 1000 og 1010, trolig av en munk fra Zurzach. Denne teksten er mer direkte, mer detaljert og mer blomstrende skrevet og utbroderer i forhold til Vita Prior Verenas virke mellom hennes liv i Solothurn og hennes død i Zurzach. Den eldste kjente avskriften kommer fra 1100-tallet. Begge var «inspirert» av den kulten som hadde vokst frem rundt graven til en kvinne i Zurzach, en landsby ved Rhinen nordvest for Zürich. Selve kulten beskrives i mirakelboken Miracula Sanctae Verenae, som ble skrevet rundt 1010 av en munk fra Zurzach og besto om mirakelhistorier fra pilegrimer. Der skildres Verena som husholderske for en prest og velgjørerske i Zurzach, men også valfartene til hennes grav. De forskjellige versjonene av hennes Vitae er bevart i til sammen 78 latinske håndskrifter fra Alemannia og Niederösterreich. I et håndskrift fra Tegernsee fra 1000-tallet finnes Vita Sanctae Verenae i verseform, et dikt i leoninske heksametre, som var en meget yndet diktform i middelalderen.

Ifølge legenden skal Verena ha blitt født rundt år 260 i regionen Theben i Øvre Egypt (rundt dagens Luxor). Hun kom fra en adelig egyptisk familie som overga henne til den gamle og hellige biskop Chaeremon (Chaerymon, Sherimon) av Nilopolis (Beni Suef) (d. 250), som ga henne opplæring og døpte henne. Hun skal ha vært en slektning av den hellige Mauritius av Agaunum, og etter at hun ble døpt, tilbrakte hun en tid i Theben sammen med den hellige Viktor av Genève, som var en slektning (en annen kilde sier at de var forlovet). Hun kom sammen med Den tebanske legion nordover til Milano (Mediolanum). Romerske offiserer hadde ofte med seg kvinnelige slektninger (mor, hustru eller søster) på lange felttog for å sørge for deres velbefinnende og pleie deres eventuelle sår.

Legenden forteller at da Den tebanske legion dro over Alpene, ble Verena igjen i Milano, ettersom hun hørte at det satt mange kristne arrestert der. Hun var fylt av stor medfølelse med dem, og hun gjorde det til sin oppgave å besøke martyråsteder og de forfulgte i fengslene og sørge for mat og drikke til dem. Hun skal ha bodd noen år hos en hellig mann ved navn Maximus.

En dag fikk hun høre at Mauritius og en stor skare av hans soldater var slått i hjel på grunn av sin kristne tro. Også hennes forlovede Viktor hadde litt døden for Kristus. Da ville Verena dra på valfart til det stedet hvor hennes landsmenn hadde møtt en slik grusom død. Under store anstrengelser gikk hun løs på den besværlige veien og klarte å komme seg til Rhônedalen og stedet for martyriet. I senere legendesamlinger fortelles det hvordan hun gravla de tebanske martyrene der. Men hun våget ikke å slå seg ned der, for den hedenske befolkningen i omegnen forfulgte den kristne jomfruen. Ifølge kapittel seks i Vita Prior flyktet til området ved Solothurn (det romerske Salodurum) ved elven Aare. Solothurn (fr: Soleure; it: Soletta) er i dag hovedstad i den tyskspråklige katolske kantonen Solothurn i Sveits.

Hun levde også der i nærheten av en hellig mann, og der skal hun ha tilbrakt dagene med faste, bønn og salmesang. I resten av kapittel seks beskriver Hatto III hvordan en kristen jomfru skal forholde seg, og han avslutter med en henvisning til at Verena slo seg ned i en trang klippehule der i det som ble hetende Verena-kløften (Verenaschlucht) etter henne. Der skal hun med sine dyktige hender ha utført alle slags håndarbeid. For disse byttet hun til seg enkle næringsmidler som kål, erter og brød fra en kristen kvinne.

Stadig oftere besøkte kvinner fra omegnen den fremmede eneboersken og søkte råd og hjelp hos henne. Hun var spesielt opptatt av deres personlige hygiene. Gud gjorde flere tegn gjennom henne; med sin bønn løste hun besatte fra onde ånder og gjorde blinde seende, derfor ble hun kalt «De elendiges Mor». Verena fortalte dem om den treenige Gud, om Jesus Kristus og Guds mor Maria, og gjennom henne fant mange av alemannene frem til kristendommens sannhet, og de ble døpt av en prest som var forvist fra Italia.

Kapittel åtte i Vita Prior forteller at det samlet seg noen jomfruer rundt Verena som ville dele hennes fromme liv, og videre i teksten beskriver Hatto III enda mer utførlig enn i kapittel seks det kristne livet til en jomfru viet til Gud. De levde av sine håndarbeider og ga overskuddet til de fattige.

Men den romerske guvernøren hørte om Verena og alle menneskene som kom til henne, og han ble fylt av hat. Han sendte ut sine folk for å hente henne i hulen og føre henne til ham. Da hun modig sto fast ved sin tro, satte han henne i fengsel og truet med henrettelse hvis hun ikke avsverget kristendommen. Kapittel ni i Vita Prior forteler at da hun om natten ba Gud om trøst og kraft, viste plutselig den hellige Mauritius seg for henne i hvite klær og purpurkappe. Han sa henne at hun ikke måtte fortvile, for Gud ville hjelpe og redde henne. Sammen med ham kom en hel skare hvitkledde ynglinger med palmegreiner i henne og hilste henne kjærlig.

Da Verena igjen skulle for guvernøren, ble han øyeblikkelig rammet av en alvorlig sykdom, selv om han hadde vært helt frisk før. Full av angst så han i det en straff fra den kristne Gud, og spakt spurte han Verena om hun ville be sin gud om at han ble frisk igjen. Verena ba sin bønn og guvernøren ble frisk og omvendte seg. Nå kunne Verena uforstyrret trekke seg tilbake til sin hule, hvor hun tjente Gud som før.

I kapittel elleve blir det første miraklet beskrevet. For det kom til hungersnød i landet, og da hadde heller ikke de fromme kvinnene lenger noe brød. I denne store nøden anropte Verena fortrøstningsfull Herren om hjelp, og hun hadde knapt avsluttet bønnen før hun så førti sekker med mel ligge foran klippen som omsluttet hennes celle. Da bakte hun brød av melet, spiste seg mett og fordelte det blant de trengende.

I begynnelsen av Vita Posterior fortelles det at tilstrømningen til Verenas hule ble stadig større. Derfor dro hun en dag derfra, for folkets ærbødighet ble for mye for hennes ydmyke sinn. Hun slo seg ned på en øy i elven Rhinen i området ved den romerske festningen Tenedo, det nåværende Zurzach ved Rhinen. Også til hennes øy kom det snart mange syke, blinde og lamme, og hun levde derfor som sykepleierske og velgjørerske for de fattige sammen med andre jomfruer. I tredje kapittel av Vita Posterior er det beskrevet hvordan en kvinne med sin blinde og lamme sønn kom og ba om hjelp. Verena skal ha lagt seg ned på bakken i korsform og bedt Gud om hjelp. Straks skal gutten ha reist seg og gått hjem.

Verena skal også ha vært husholderske for sognepresten i Zurzach. Der tilbrakte hun de siste årene av sitt liv. Natten før hennes død viste den hellige Jomfru Maria seg for henne sammen med himmelske hærskarer og lovte henne den evige salighet. Da fór hennes sjel opp til Gud. Men til denne dag hjelper den hellige Verena den som anroper henne.

Verena døde etter tradisjonen den 14. september rundt 320 (den 4. dag i Thout, den første måneden i den koptiske kalenderen). Andre sier at hun levde fra rundt 300 til rundt 350. Navnet til biskop Chaeremon var kjent av Hatto III, ettersom han blir nevnt av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Det er godt mulig at det først var Hatto som tilføyde navnet på biskop Chaeremon. Dersom hun virkelig ble døpt av ham, må hun ha blitt født før hans martyrdød i år 250. Hvis dødsåret 344 stemmer, regnet ut av den siste prosten i Verena-klosteret, Johannes Laurentius Huber (1864-76), må hun altså ha blitt minst 94 år gammel. Edward Attenhofer skriver at Verena kom til Zurzach (Tenedo) i år 323 i en alder av 43 år. I Zurzach skal hun ha fått vite om de hellige tebanerne Felix og Regulas martyrdød. Verena døde i sitt 64. år.1

Det fantes allerede på 200-tallet hus for kristne jomfruer, så Verena kan ha bodd i et slikt hus i Milano. Reisevirksomhet var sterkt utbredt i romersk tid, ettersom det romerske veinettet var godt utbygd, og dermed er disse forholdene ikke i motsetning til legendens opplysninger. Men det var av uvitenhet at Hatto III kalte den keltisk-romanske befolkningen på 200-tallet for alemanner (hedninger), for alemannene bodde ikke på venstre bredd av Rhinen før på 500-tallet, så Verena kunne ikke ha omvendt noen fra dette folket. Verenas fengsling kan ha skjedd i forbindelse med keiser Diokletians edikt fra 303. Det kan også være at hun i forbindelse med ediktet ble utvist fra Solothurn etter at hun var satt fri og deretter vandret videre ned elven Aare.

Allerede kort tid etter Verenas død ble det reist en kirke over hennes gravsted, og arkeologiske utgravninger og skriftlige kilder viser at hun ble æret og bedt om hjelp fra 400-tallet. Hennes kult er dermed ingen middelaldersk oppfinnelse, men et minne om en tidlig kristen menighet i Zurzach og om en konkret kvinnegrav. I den romerske festningen fantes det en dåpskirke og under den tidligere klosterkirken St. Verena i Flecken Zurzach fantes det en minnekirke som lå i den romerske kirkegården. Begge disse kirkene er fra 400-tallet. Opprinnelig var kirken på kirkegården viet til Guds Mor Maria, men snart ble den viet til Verena.

Verenas liv beskrevet i Vita Prior og Vita Posterior ble stadig videre utsmykket. For eksempel ble det senere tilføyd at Mauritius var en slektning av hennes foreldre og at Verena fikk tillatelse til å reise sammen med Den tebanske legion.2 For oppbruddet til Milano skal også de hellige Felix og Regula og Ursus og Viktor ha møttes i Mauritius' telt.

Da Verena dro fra Agaunum (Saint-Maurice) til Solothurn, skal hun også ha kommet forbi Avenches (Aventicum) i den nåværende franskspråklige kantonen Vaud, og hun skal ha funnet byen ødelagt av barbarene. I senere versjoner får også den romerske tyrannen som arresterte Verena, et navn: Hirtakus. Etter at mel-underet skjedde, skal også djevelen ha dukket opp hos Verena. Han ergret seg over at Verena ba så mye, men da han ville kaste en stor stein etter henne, falt den ned på hans egen fot, og siden den dagen har djevelen haltet. Slike utsmykninger av legenden vitner sammen med nye mirakelhistorier om en aktiv kult gjennom 1700 år.

I tilslutning til kirken over Verenas grav anla keiserhuset rundt år 800 et benediktinerkloster, noe som førte til at valfartsstedet stadig vokste. I dag er den gotiske kirken St. Verena (Verena-Münster) den eneste delen av klosteranlegget som ennå består. Kirken av rød sandstein fra 1300-tallet er et av de mest usedvanlige kirkebygg i hele Sveits med sitt særpregede tårnkor. I den gotiske krypten under koret ligger en sarkofag med en liggende figur av Verena. Den er omstilt av et gitter fra renessansen.

Den største kostbarheten i kirkeskatten i Verenamünster er et armrelikvar som ble gitt av huset Habsburg på begynnelsen av 1300-tallet til oppbevaring av Verenas relikvier. Det er et klenodium av høygotisk gullsmedarbeid med rike utsmykninger med edelsteiner og emalje. Under hertug Rudolf IV av Østerrike kom en del av hennes relikvier til Stefansdomen i Wien.

Til Verenas grav dro mange for å be om å få mannlig avkom, blant dem medlemmer av det schwabiske hertughuset, kong Konrad av Øvre Burgund og på 1200- og 1300-tallet medlemmer av husene Habsburg og Neuenburg. Dette førte til at kirker, kapeller og altere ble viet til henne i den tyske delen av Sveits og i Sør-Tyskland. Mye senere begynte bruken av Verena som døpenavn, den første vi kjenner til, er en datter av ridderen og dikteren Walter von Klingen rundt 1250.

En vasall av hertugen av Burkhard skal ha skjenket hertugen kirkelig gods som tilhørte Verena-klosteret. Ettersom dette var en urett, skal hertugen ha sett en Verena-prosesjon som svevde ut av vinduene fra Verenamünster, og etter det ga hertugen godset tilbake til klosteret. Da en bonde på Verenas festdag i stedet for å gå til messe gikk ut i skogen for å felle trær, stivnet hans hender ved første øksehogg. Ved Verenas grav angret han sin synd, og dermed fikk han førligheten tilbake. I 1795 brøt det ut brann i Koblenz, og mange hus og kapeller brant ned. Bare trestatuen av Verena med sine kranser og votivlys forble uskadd.3 Frem til denne dag kommer det til nye mirakler og historier om hvordan Verena hjelper syke.

Verena tilhører de kirkelige skikkelser som blir høyest æret i hele Sveits, men spesielt i det tidligere bispedømmet Konstanz (585-1821), nå bispedømmene Freiburg i Tyskland og Chur og Basel i Sveits. Verena ble i 2003 utnevnt til medskytshelgen for bispedømmet Basel (sammen med Ursus og Viktor) av biskop Kurt Koch (1996- ). Verena æres fremfor alt i Zurzach og Solothurn ved Aare. Mange kirker og kapeller er viet henne. I dag er den vakre lille byen Zurzach et kursted ved øvre Rhinen i den sveitsiske kantonen Aargau nær grensen til Tyskland. Byen hørte i middelalderen til de viktigste valfartsstedene i Sveits, og tiltrekker seg også i dag mange pilegrimer. Det finnes også patronater og relikvier i Regensburg og Bamberg. Også i Santa Verena i provinsen Bolzano-Bozen i regionen Trentino-Alto Adige/Südtirol i Nord-Italia blir Verena æret til denne dag. I Solothurn fins fortsatt Verena-kløften (Verenaschlucht), og hit kommer også fortsatt pilegrimer. En hule i klippene, hvor den hellige lenge skal ha bodd, er senere forvandlet til et kapell.

Italienske varianter av legenden forteller at Verena levde i området rundt Villa del Foro like vest for Alessandria i Piemonte før hun dro til Milano og derfra til de sveitsiske alper, hvor hun viet seg til pleie av de spedalske. Hun ble selv smittet av sykdommen og døde av den.

I fasaden i kirken Santa Verena i Villa del Foro finnes en granittblokk, en del av et gammelt hedensk alter som kirken er bygd på. Over den står det skrevet: Pietra di Santa Varena. Det sies at dersom man har vondt i ryggen, skal man lene seg over denne steinen og si: Sònta Varenna, fam passé el ma'd schenna, så vil man bli frisk. Legenden forteller at Verena, styrket av troen, skal ha løftet denne steinblokken og båret den inn i byen og gitt ordre til at det skulle bygges en kirke på den. Stedet hvor Verena løftet den helbredende steinen ligger i dag i hagen til en privat villa. Der står det i dag en édicule (lat: aediculum = liten bygning) med et bilde av Verena, som feires i Villa del Foro med en prosesjon fra bildet til kirken i slutten av august eller begynnelsen av september.

Verena av Zurzach har minnedag 1. september, og hennes navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. Det at hun er blitt trukket inn i beretningen om Den tebanske legion, har neppe noe historisk grunnlag. Verena har blitt hyppig avbildet i alle kunstformer siden 1100-tallet. Hun blir fremstilt som jomfru, i drakten til en eneboerske eller som nonne. Som attributter har hun vann- eller vinkanne, brød og kam som tegn på fattig- og sykepleie, ofte også en fisk. Stedene Stäfa og Herznach har Verena-symboler i sine våpen.

Verena er skytshelgen for Zurzach og Stäfa og for Villa del Foro i Piemonte, for husholdersker i prestegårder og sykepleiere, for fiskere, skippere og møllere, for de fattige og nødlidende og spedalske. Hun anropes også av unge jenter og for å få sønner. Hun er også navnepatron for mange kirker og kapeller: Verenamünster i Bad Zurzach, kapellet St. Verena und Mauritius på borgen i Bad Zurzach, eneboercellen Sankt Verena i Verenaschlucht ved Solothurn, Verenakapelle i Herznach i Fricktal, Verenakapelle på Zugerberg, klosterkirken St. Verena (Rot an der Rot), Verena-kirker i Strassberg (Hohenzollern), Bad Wurzach og Hüfingen, Verenkapelle i Magdenau, St. Verena i Lengstein am Ritten (Südtirol) og valfartskapellet Sainte-Vérène i Enchenberg ved Bitche i Lorraine.

På grunn av den angivelige tilnytningen til Den tebanske legion æres Verena også i den koptiske kirken i Egypt. I 1986 brakte en delegasjon fra Verenamünster i Sveits en del av Verenas relikvier til Egypt. Den første koptiske kirken som ble viet til henne, var kirken Ss. Mauritius og Verena i Kairo, som ble vigslet av pave Shenouda III den 22. februar 1994. I oktober 2004 reiste en delegasjon fra den koptiske kirken Saint Mary & Saint Verena's i Anaheim i California i USA sammen med biskop Serapion av Los Angeles og p. Joseph Boules, til Sveits for å bringe en del av Verenas relikvier til Anaheim. Kirken i Anaheim har nå et museum viet til hennes relikvier og kunstgjenstander.

Senere hymner bygger på temaene fra de eldste vitae. Her er en av dem:

Verena-Lied

Vom Morgenlande kamst du her, / Verena, Frau aus Theben. / Trugst Christi Liebe über's Meer, / ein Zeugnis uns zu geben. / Heut' die Gemeinde auf dich schaut, / sich der Patronin anvertraut. / Heil'ge Verena, bitt' für uns.

Im Hunger teiltest du das Brot / und beugst dich zu den Armen. / Du halfst in vieler Krankheit Not, / verschenktest dein Erbarmen. / Kein Mensch ging ohne gutes Wort, / kein Armer ohne Hilfe fort. / Heil'ge Verena, bitt' für uns.

Verena, lass in uns die Kraft / des Glaubens neu entzünden, / dass Gott durch uns das Gute schafft, / wir seine Liebe künden. / In deinem glaubensstarken Sinn / sei Vorbild uns und Helferin. / Heil'ge Verena, bitt' für uns.

Se originaltekstene til Vita Prior og Vita Posterior på latin.