I huset i Monza begynte han det tredje året på gymnaset, men før slutten av skoleåret ble han tvunget til å vende tilbake til sin familie av alvorlige helsemessige årsaker, for han ble sterkt angrepet av blindtarmbetennelse og bukhinnebetennelse (peritonitt). Da han var helbredet, tenkte han det var best å ikke utsette sin svekkede kropp for den kalde vinteren i Nord-Italia, så for øyeblikket gjenopptok han sine studier ved seminaret i Posillipo i Napoli, som ble drevet av jesuittene. I 1932 mottok Marius tonsuren og de lavere vigsler av biskop Carmine Cesarano av Aversa.
I en alder av 23 år trådte han den 31. august 1933 på nytt inn i PIME og trådte inn i novisiatet i Sant’Ilario Ligure i Milano under veiledning av p. Emilio Milani, som var misjonær i Kina. Der tok han det siste året av teologien. Den 26. august 1934 ble han presteviet av den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster (1880-1954), erkebiskop av Milano, i kirken i Bernareggio i provinsen Monza e Brianza i regionen Lombardia i Nord-Italia.
Etter noen dager, etter å ha hilst på slekt og venner, ble p. Marius Vergara sendt til Burma, hvor han i slutten av september kom til PIMEs misjon i Burma i Toungoo. Der ble han ønsket velkommen av biskop Sagrada, apostolisk vikar i Toungoo. Først viet han seg til studiet av språket til karenfolket, og noen måneder senere fikk han tildelt fjelldistriktet Citaciò hvor karenstammen Soku bodde i 29 landsbyer. Denne stammen var en av de fattigste og mest primitive i Burma.
P. Vergara var elsket av alle, og alle hadde stor respekt for ham, selv de innfødte prestene. Han tok seg spesielt av de svake og syke med stort engasjement, uten å skjelne mellom katolikker og andre. Han brydde seg ikke om ubehaget av dårlig vær eller malaria, som han ofte ble rammet av. Han var prest, pedagog, lege, administrator og ofte dommer og megler. Han brakte katekese til alle landsbyene, feiret sakramentene og etablerte ulike institusjoner, inkludert et barnehjem for 82 burmesiske barn og et sanatorium.
På denne tiden var Burma et britisk protektorat. Etter utbruddet av Andre verdenskrig erklærte Italia den 10. juni 1940 krig mot England. I Burma ble alle de italienske misjonærene ansett som fascister, så de ble tvunget til å stanse alle aktiviteter, og den 21. desember 1941 ble de sendt til konsentrasjonsleirer som lå i britisk India. Etter tre år, mot slutten av 1944, ble noen misjonærer løslatt, inkludert p. Mario Vergara, og deretter var de i stand til å vende tilbake til sine oppdrag. P. Vergaros helse var svært svak, fordi i tillegg til utmattelse på grunn av årene i konsentrasjonsleiren, hadde han gjennomgått noen operasjoner, inkludert fjerning av en nyre.
I 1948 hadde Burma fått uavhengighet fra England, men da brøt det ut borgerkrig i landet. P. Mario Vergaras stilling ble svært prekær på grunn av hans sterke og modige opposisjon mot maktmisbruket til de baptistiske opprørstroppene fra karenfolket, som undertrykte den forsvarsløse befolkningen, konfiskere mat og påla uutholdelige skatter. Opprørerne hadde et ferniss av baptistisk kristendom, men i virkeligheten var de blodtørstige, overtroiske og fanatiske.
I forskjellige situasjoner ble det registrert skremmende aksjoner mot de katolske misjonærene fra en fanatisk fraksjon av baptister blant opprørerne. De var væpnede gjenger som ble ledet militært av kommandant Richmond og politisk og religiøst av distriktssjefen Tire. Kateketene som opptrådte i nær kontakt med misjonærene Galastri og Vergara, ble målet for opprørssoldatenes intoleranse. Det var nettopp arrestasjonen av en av disse kateketene, Giacomo Còlei, som utløste hendelsene som skulle føre til Vergaras og Isidors martyrium.
Han var fortsatt barn da foreldrene døde, og da dro han sammen med en bror for å bo hos en tante. Under informativprosessen ved kurien i bispedømmet Loikaw vitnet hans fetter, som bodde i samme landsby, om at Isidor helt fra barndommen omgikk misjonærene og ofte gikk til dem. Dermed oppsto det i ham et ønske om å bli prest, og han trådte inn i gutteseminaret i Toungoo. Gamle klassekamerater vitnet om hans iver og alvor. Han var en enkel ung mann, ærlig og ydmyk, og han viste en utsøkt religiøs følsomhet og en sterk evne til studier.
Men hans dårlige helse på grunn av astma gjorde at han ble tvunget til å vende tilbake til sin familie og kunne ikke oppfylle sin drøm om å bli prest. Men han hadde fortsatt et stort ønske om å gjøre noe for Herren, så han bestemte seg for ikke å gifte seg. Han var ennå ikke kateket, men han var alltid klar til å hjelpe kateketen i landsbyen. I sin landsby Dorokhò åpnet han en gratis privatskole, som lærte barna burmesisk og engelsk og ga leksjoner i katekismen, musikk og hellige sanger. Han hadde gode relasjoner til menneskene, og alle elsket ham.
Hans første møte med p. Vergara, som alltid var på jakt etter kateketer, skjedde i Leikthò i 1948. Isidor sa umiddelbart med glede ja til invitasjonen om å utføre tjenesten som kateket i Shadaw. Han ble værende ved p. Vergaras side inntil tidspunktet for deres martyrium. Kateketen Isidor fungerte også som tolk for p. Galastri, som fortsatt ikke kunne det lokale språket godt. Befolkningen i Shadaw besto av analfabetiske bønder, hvorav de fleste hadde blitt evangelisert av baptister, som var fiendtlige til katolikker. Mens de bevegde seg med store vanskeligheter, fungerte Isidor tett med p. Vergara i arbeidet med å heve befolkningens kulturelle, sosiale og religiøse liv.
Frykten for kateket Còleis liv gjorde at de tappert besluttet å ta risikoen ved å gå for å møte distriktssjefen Tire for å få ham til å løslate fangen. P. Vergara dro den 24. mai 1950 til Shadaw i Kayah, ledsaget av sin kateket Isidor Ngei Ko Lat. Misjonærene fant ikke Tire, og det var sannsynligvis en felle konstruert for å undertrykke evangeliets apostler. De sto i stedet overfor kommandant Richmond, som delte distriktssjefens hat mot misjonærene. De ble arrestert som spioner for sentralregjeringen, og etter avhør med tortur ble de skutt og drept i de tidlige timene den 25. mai 1950. Deres legemer ble lagt i sekker og kastet i elven Salween og har aldri blitt funnet igjen.
Samtidig ble også p. Peter Galastri tatt til fange mens han ba med de foreldreløse i kapellet i patrenes bolig. Etter en periode med usikkerhet om hans skjebne, ble det kjent at også den toskanske misjonæren var blitt drept av opprørerne. Men sted, tid og dødsmåte er fortsatt et mysterium, og kroppen hans ble aldri funnet. Det er å håpe at p. Galastri, en ikke mindre sjenerøs og heroisk medbror, en dag kan bli saligkåret.
Biskop Phamo Soter av Loikaw, som var sønn av en kateket som ble opplært av p. Mario Vergara, startet bispedømmeprosessen for saken i 2003. n mai 2008 skrev den lokale bispekonferansen et brev til daværende pave Benedikt XVI (2005-13) for «ydmykt å be paven gi sin autorisasjon stil studiet av saken». Biskopene i kirken i Myanmar sa at en saligkåring av p. Vergara og hans kateket ville være en stor oppmuntring for hele det katolske samfunnet i Myanmar til å leve sin tro mer i tråd med evangeliet og for modig og heroisk å være vitner for det etter eksempel av kateketen Isidor som ikke nølte med å gi sitt liv for evangeliet sammen med p. Vergara.
Den 9. desember 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som kunne føre til en snarlig helligkåring. For Kirken i Burma (nå ofte kalt Myanmar) er saligkåringen en kilde til stor glede, ettersom kateketen Isidor Ngei ble Burmas første salige.
De to ble saligkåret av pave Frans den 24. mai 2014 i katedralen San Paolo, Aversa, Caserta (Italia),. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Deres minnedag er dødsdagen 25. mai.
Mange hadde uttrykt håp om at saligkåringen kunne bli feiret i territoriet hvor martyriet fant sted, det vil si i Myanmar, også i lys av det faktum at kateketen Isidor er den første burmeser som har blitt saligkåret. Dessverre tillater ikke den politiske situasjonen i landet en hendelse av denne typen, selv om det i nyere tid har blitt foretatt betydelige åpninger.
P. Mario Vergara PIME er den tredje PIME-misjonæren blant dem som virket i Burma til å bli saligkåret, etter patrene Paulus Manna (1872-1952), som ble saligkåret i 2001, og Klemens Vismara (1897-1988), som ble saligkåret i 2011. I tillegg står to Guds tjenere på «venteliste», br. Felice Tantardini (1898-1991) og p. Alfredo Cremonesi, martyr (1902-1953).
Kilder: santiebeati.it, pime.org, pimeusa.org, asianews.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. mai 2014