Vår Frue av Šiluva er et maleri, men mer enn noe annet er hun symbolet på Litauens urokkelige katolske tro gjennom århundrer med forfølgelse, prøvelser og lidelser. For troen skulle bli truet gjentatte ganger ned gjennom historien, ikke bare under den protestantiske reformasjonen (kalvinismen, 1532), men også under tsarveldet (den ortodokse kirkes dominans) og igjen under sovjetkommunismen («den vitenskaplige ateismen»).
Som det siste landet i Europa aksepterte Litauen kristendommen i 1251, da storhertug Mindaugas (1236-63) (konge fra 1253) ble døpt i den katolske tro. På grunn av de teutonske riddernes kontinuerlige angrep og plyndringer i landet, ble troen imidlertid ikke spredt før etter 1410, da ridderne ble definitivt beseiret av storhertug Vytautas den store (1392-1430). En from adelsmann som var en nær rådgiver til Vytautas, Petras Giedgaudas, bygde den første kirken i Šiluva i 1457, og den ble vigslet til Jomfru Marias fødsel og de hellige apostlene Peter og Bartolomeus. Samme år fikk han det mirakuløse ikonet brakt til Šiluva fra Roma, og han ga også mange andre rike gaver til kirken.
Kirken ble snart et sted for en sterk andakt for Jomfru Maria for folket i Litauen. Hver 8. september (festen for Marias fødsel) flokket store folkemengder fra hele Litauen seg til kirken for å feire festen. Kirken brant ned rundt førti år senere. I år 1500 ble en ny kirke bygd der hvor den gamle hadde stått, av Andrius Zavisa, som arvet formuen etter Giedgaudas. Hans etterfølger Johannes Zavisa ble influert av den protestantiske bølgen som skyllet over Nord-Europa, og sammen med en rekke andre litauiske adelsmenn gikk han over til den lutherske tro i 1532. Selv om han overtok kirkens landområder, ser det ikke ut til at han overtok den katolske kirken. Han bygde et luthersk kapell ikke langt unna.
Lutheranismen var sterk i Šiluva inntil 1550, da den ble erstattet av kalvinismen. I 1551 overtok Johannes’ bror Melchior Zavisa eiendommene og kirken i Šiluva. I 1591 solgte Melchior kirken og dens eiendommer til en trofast kalvinistisk enke, Sofija Vnuckiene. Hun skjenket dem til kalvinistene på betingelse av at de bygde en mursteinskirke i Šiluva, et seminar for å utdanne kalvinistiske pastorer, kateketer og lærere samt et hjem for de trengende. Betingelsene ble oppfylt ett eller to år senere. Seminaret var det eneste i Litauen, men det mistet gradvis sin innflytelse etter åpenbaringene i 1608 og ble stengt rundt 1625.
Det er ikke sikkert akkurat når den katolske kirken stengte sine dører, men det er definitivt kjent at messer fortsatt ble feiret i 1550. Man må huske at mens adelen og de høyere klasser aksepterte lutheranismen og senere kalvinismen, fortsatte bøndene og fattigfolk å være trofaste mot den gamle, katolske tro. I 1550, da kalvinistene var blitt sterke nok, begynte de å bruke ekstreme midler for å tvinge folket til å akseptere kalvinismen. Mange katolske kirker ble brent, mens andre ble overtatt av kalvinistene med alle sine skatter og brukt til deres gudstjenester. Dette var et knusende slag for katolikkene. Det virker som om den katolske kirken i Šiluva opphørte å fungere rundt 1570. Den ble enten revet eller brent.
Heldigvis var den siste katolske presten, p. Johannes Holubka, en snarrådig mann. Han tok ned det høyt skattede Madonnabildet som hadde hatt en fremtredende plass i kirken og plasserte det i en jernkledd eikekiste sammen med de høyest ærede messeklærne og noen offisielle dokumenter. Denne kisten gravde han ned i hemmelighet nær en stor klippe knapt en kilometer fra kirken. Da presten ikke kunne være lenger, dro han fra byen, og dette syntes som slutten på katolisismen i Šiluva.
Men i 1588 ble det vedtatt en lov i Litauen som ga katolikker rett til å få tilbake kirker og eiendommer som med urette var blitt fratatt dem noen år tidligere. Biskop Merkelis Giedraitis av Žemaitija startet legale prosedyrer for å kreve tilbakelevering av alle de katolske kirkene og deres eiendommer. Et medlem av hans stab, p. Jonas Kazakevicius, klarte å få tilbake kirken i Kelme. Han visste om kirken i Šiluva og forsøkte å få tak i de dokumentene som ville bevise at Petras Giedgaudas hadde gitt landet og kirkebygningen til Den katolske kirke. Hans anstrengelser viste seg fruktesløse, for han kunne ikke finne de nødvendige dokumentene noen steder. Saken virket håpløs, og sannsynligvis ville den ha forblitt uløst dersom ikke himmelen hadde grepet inn.
I Šiluva var de fleste innbyggerne enkle bønder som skrapte sammen et levebrød ved å dyrke jorden. Deres eldre barn passet dyreflokkene mens de yngre pleide å leke rundt en nærliggende klippe. En varm sommerdag i 1608 så barna mens de lekte en kvinne med vakkert, langt hår og pene, løse klær på klippen. Hun hadde et barn i sine armer og tårer strømmet fra hennes øyne. barna ble redde, og ingen av dem turte å si et ord til henne. En gutt løp til den kalvinistiske kateketen for å fortelle om det de hadde sett.
Ryktet om hendelsen spredte seg raskt, og neste dag gikk et stort antall mennesker til stedet hvor kvinnen hadde vist seg. Den kalvinistiske kateketen var også til stede sammen med rektoren for det kalvinistiske seminaret, Saliamonas Grocius. Kateketen lekset opp for folket fordi de hadde hørt på det han kalte barnas eventyrfortellinger. Han prøvde å forklare dem at dersom det var noen som åpenbarte seg, var det djevelen selv som forsøkte å trekke dem bort fra den kalvinistiske tro.
Mens han snakket, viste kvinnen seg igjen på klippen slik hun hadde gjort dagen før, svært sørgmodig med tårer i øynene og med et barn i sine armer. Hun viste seg akkurat slik barna hadde fortalt om dagen før. Folket som hadde samlet seg, ble svært skremte, og ingen våget å si et ord. Kateketen var også skremt, men han klarte å samle nok mot til å spørre: «Hvorfor gråter du?» Kvinnen svarte med svært sørgmodig stemme: «Tidligere ble min Sønn æret og tilbedt på dette stedet, men nå gjør ikke folket annet enn å så og dyrke jorden». Etter at kvinnen hadde sagt dette, forsvant hun ut av syne for alle som var til stede.
Åpenbaringen ble sett av mange mennesker, så det nyttet ikke for de kalvinistiske lederne å benekte den. De prøvde å forklare at det ikke var annet en djevelens verk og triks. Folket var målløse, og mange av dem visste ikke hva de skulle si eller tro. Til dem ga en svært gammel og blind mann denne forklaringen: «Tro hva dere vil, men jeg sier dere at den som viste seg på klippen, ikke var djevelen, som kalvinistene vil ha dere til å tro, men den hellige Jomfru sammen med sin sønn. Til hennes ære sto en gang den gamle katolske kirken som ble ødelagt for mange år siden». Denne gamle mannen var ubøyelig i sin tro på at en åpenbaring hadde funnet sted.
Nyheter om denne merkelige hendelsen spredte seg over hele landet. Den lokale biskopen ble interessert og sendte sin representant, p. Kazakevicius, for å undersøke saken. Åpenbart var han og biskopen fornøyde med de vitnesbyrdene de mottok, for kanselliet utstedte ikke noen erklæring hvor de benektet at åpenbaringen hadde funnet sted eller forbød de troende å gjøre begivenheten kjent. Tradisjonen viser at de troende var overbevist om åpenbaringen.
Det viktige nå var å finne de dokumentene som kunne hjelpe katolikkene å få tilbake de eiendommene som nå ble holdt av kalvinistene. Da den gamle, blinde mannen hørte at disse dokumentene var av avgjørende betydning, nevnte han at han visste noe om dem. Han fortalte at det en gang hadde vært en katolsk kirke i Šiluva, at kirken ble ødelagt og at den siste katolske presten hadde gravd ned bildet, messeklær og dokumentene. P. Kazakevicius spurte ham om han kunne vise ham stedet, noe han svarte bekreftende på. Da den gamle mannen ble ført til stedet ved siden av klippen hvor Jomfru Maria hadde vist seg, forsvant hans blindhet og han kunne se igjen. Dette var det første miraklet etter åpenbaringen. Den gamle mannen falt på kne, kysset bakken og takket Gud for den nåde han var blitt vist. Deretter pekte han ut stedet hvor det skulle graves. Den metallkledde eikekisten med skattene og dokumentene ble funnet. Åpenbaringene førte til en holdningsendring og gjorde at mange omvendte seg.
Utrustet med dokumentene fra kisten krevde p. Kazakevicius i 1612 rettens kjennelse for at kalvinistene skulle levere tilbake alle eiendommer og skatter til Den katolske kirke. De fleste dommerne var protestanter, og den juridiske kampen om kirkens land varte i over ti år. I 1622 avsa tribunalet i Vilnius dom til fordel for katolikkene. P. Kazakevicius ble utnevnt til sogneprest for katolikkene i Šiluva. I 1624 bygde han en liten trekirke på stedet hvor den gamle hadde stått og den ble vigslet til Marias fødsel som den gamle.
En mye større kirke ble påbegynt i 1641 og vigslet ti år senere i 1651. Den tjente de mange pilegrimene i nesten 140 år. I hele denne tiden fortsatte det å strømme inn offergaver, og den 7. september 1786 ble en ny kirke i sen barokkstil høytidelig vigslet etter å ha vært under bygging siden 1760. Dette var den fjerde kirken som var bygd på samme sted. Den står der ennå, selv om den ble skadet av brann og gjenoppbygd i 1924/25.
Så mange votivgaver i gull og sølv ble festet til bildet at de i 1671 ble smeltet ned, og gullet og sølvet ble brukt til å dekorere bildet. Bladgull og edelsteiner ble lagt til for å understreke bildets rike skjønnhet. I 1770 fikk p. Skivamantas laget en gulldrakt til Vår Frue av Šiluva.
En gang mellom 1770 og 1775 fikk biskop Jonas Lapacinskas en marmorstatue av den salige Jomfru Maria laget i London. Den ble plassert i kapellet på selve klippen. Den ble offentlig kronet den 3. september 1886 av biskop Mecislovas Paliulionis. Den bar tittelen Sveikata ligonių («Frelse for syke»; lat: Salus infirmorum), en av Marias titler fra Det lauretanske litani, og kapellet fikk samme navn. Noen år senere erstattet en ny statue den gamle, som sammen med det alteret som ble bygd på klippen, er bevart i det stengte kapellet i kirken.
Alle biskopene av det daværende bispedømmet Žemaitija/Samogitia (nå erkebispedømmet Kaunas), som Šiluva tilhørte, godkjente de troendes andakt for Vår Frue av Šiluva. Den omfattende kulten og det store antall mirakler fikk de kirkelige myndighetene til å søke pavelig godkjennelse av den offentlige kulten. Etter omfattende undersøkelser av den lokale biskopen godkjente pave Pius VI (1775-99) kulten for Vår Frue av Šiluva og innvilget den avlat ved et dekret av on 17. august 1775. Dermed slo Kirken også fast at åpenbaringene var ekte. Et annet privilegium som ble gitt til kirken, var at prestene der ble infulati, det vil si at de kunne bære biskoppelige klær ved visse anledninger i det liturgiske år. Den første infulatus var p. Tadas Bukota, som bygde den nye helligdommen i Šiluva. Han ble senere utnevnt til hjelpebiskop av Žemaitija.
Den 8. september 1786 ble det mirakuløse bildet med tillatelse fra kapittelet i Peterskirken i Roma høytidelig kronet med en krone i rent gull i nærvær av fire biskoper, noen senatorer, mange adelsmenn og over 30 000 troende. Kroningsseremonien ble ledet av den daværende biskopen av Žemaitija, Steponas Giedraitis.
Et naturlig spørsmål er hvorfor disse åpenbaringene ikke er bedre kjent i den katolske verden. I 1795 ble Litauen overtatt av Russland i forbindelse med den store delingen av Polen. Helt til 1904 styrte russerne med hard hånd. Det var forbudt å undervise i morsmålet, pressen og religiøse boktrykkerier ble stengt og reisevirksomhet ble begrenset. Slike restriksjoner hindret historien om åpenbaringene å bli fortalt. I den korte perioden med litauisk selvstendighet mellom 1918 og 1940 spredte kjennskapen til åpenbaringene seg over hele Europa, og andakten tiltok. I Sovjettiden fortsatte den svært stille, men kontinuerlig.
Den 8. september 1991, i en gest av nasjonal og religiøs enhet, betrodde kardinal Vincentas Sladkevicius og parlamentspresidenten Vytautas Landsbergis Litauen til Marias uplettede hjerte. Den salige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) besøk i Šiluva den 7. september 1993 lot verden få et innblikk i dette bemerkelsesverdige stedet.
Minnedagen for Vår Frue av Šiluva er 8. september, festen for Jomfru Marias fødsel. Avlatsmessen med mange tusen besøkende feires hvert år i september og er en av de største og betydeligste i Litauen. Åpenbaringene av Vår Frue i 1608 var de første kjente i Europa. På mange måter lignet de på åpenbaringene i La Salette i 1846, hvor Maria var taus og gråt.
Kilder: Ball (6), en.wikipedia.org, ourladyofsiluva.com, udayton.edu, lithuanian-american.org, marypages.com Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. mars 2012