Den hellige Vincent Grossi (1845-1917)

Skytshelgen for Figlie dell’Oratorio

Den hellige Vincent Grossi (it: Vincenzo) ble født den 9. mars 1845 i den lille byen Pizzighettone i provinsen og bispedømmet Cremona i regionen Lombardia i Nord-Italia, som den gangen lå i den østerrikske marionettstaten Regno Lombardo-Veneto (Königreich Lombardo-Venetien) (1815-66). Han ble straks døpt i sognekirken San Bassiano. Han var den nest yngste av ti barn (tre døde som spedbarn) av Baldassare Grossi og hans hustru Maddalena Capellini, som eide en mølle. Av dem lærte han ydmykhet og hardt arbeid, kombinert med en ekte kjærlighet til Gud.

Allerede som barn skilte Vincent seg ut fra sine kamerater og hans største glede var å kunne hjelpe presten i kirken. Den 23. mars 1854 mottok han fermingens sakrament og to år senere sin første kommunion. Han begynte å vokse i bønn og ønsket å begynne på bispedømmets seminar som sin bror Giuseppe. Det var da åpenbart for hans sogneprest, p. Giuseppe Favenza, at gutten måtte bli prest. Blant familiens medlemmer var det ingen motstand, bortsett fra faren, som fortsatt kunne trenge hans arbeidskraft for å brødfø familien. Dessuten hadde han den andre sønnen som studerte for å bli prest, og de hadde ikke råd til kostnadene for begge.

Så mens han arbeidet sammen med sin far med levering av melsekker, brukte gutten tiden til å studere gymnasfagene privat under veiledning av sognepresten. Først som nittenåring kunne Vincent den 4. november 1864 begynne på bispedømmets seminar i Cremona etter å ha bestått sin gymnaseksamen. Til tross for suspensjoner av deltakelse på seminaret på grunn av uavhengighetskrigen og en koleraepidemi, hvor bygningen ble brukt som sykehus, klarte han å fullføre studiene etter planen.

Hans formatorer skjønte at han ikke bare var seriøs i dette miljøet, men også utenfor. Da han kom tilbake til Pizzighettone, samlet han faktisk rundt seg barn og unge for å utdanne dem og la dem leke. I en epoke hvor det var kontroverser om «det romerske spørsmålet», holdt han seg ikke på avstand fra problemet, men takket være møtene som hans eldre bror Don Giuseppe organisert i sin prestegård, om dette og andre kirkelige temaer, utviklet han en evne til å bedømme situasjonen riktig og å vokse i en holdning som skulle føre ham til å sette et pastoralt preg på sin tjeneste.

I februar 1869 mottok han de lavere vielser, og den 22. mai 1869 ble han presteviet som 24-åring i katedralen i Cremona av biskop Girolamo Verzeri av Brescia (1850-83), ettersom setet i Cremona var vakant etter at biskop Giuseppe Antonio Novasconi døde i 1867. Faktisk skulle bispestolen stå tom til 1871, da biskop Geremia Bonomelli (1871-1914) ble utnevnt.

Hans første tjeneste var som kapellan i sognene San Rocco i Gera di Pizzighettone og i Sesto Cremonese. I 1871 ble han utnevnt til economo spirituale i Cà de'Soresini i kommunen San Martino del Lago i provinsen Cremona, et smutthull fra biskopens side for å kunne utnevne sogneprester uten å irritere de sivile myndigheter. Biskopen av Cremona ga ham spesielt vanskelige sogn, ikke for å straffe ham, men fordi biskopen hadde stor tiltro til ham og regnet med at han ville bringe sognene i orden igjen.

I 1873 ble han utnevnt til «fullverdig» sogneprest i Regona, en del av Pizzighettone i Cremona. Der hadde lokalbefolkningen lenge vært borte fra religiøs praksis, men Don Vincenzo viet seg så helhjertet til sin tjeneste at etter noen år var den lille landsbyen forvandlet til et «lite kloster», som hans medbrødre kalte det. Hans lidenskap for de unge hadde ikke forlatt ham, og han ga dem ikke bare lov til å besøke hans hjem så ofte de ville, men også å tømme hans spiskammer, med evig beklagelse, så lenge de holdt seg borte fra farlige steder og dårlig selskap.

For jenter spesielt hadde han en ekte bekymring. I tråd med det betydelige arbeidet som ble gjort i disse årene av noen legfolk i bispedømmet Milano og med det som den hellige Johannes Don Bosco gjorde i Torino, ga han navnet «oratoriet» til et lite rom som hadde klart å skaffe i sin prestegård slik at de unge i hans sogn kunne ha det moro i fred og ro.

Han var også ansvarlig for restaureringen av den lokale kirken, men uten å forsømme de oppgavene som var viktigst i hans tjeneste: høre skriftemål, pleie liturgien og håndtere formasjonen av de troende. Hans berømmelse som predikant bredte seg ut over sognet og bispedømmet, så han ble ofte spurt om å preke sognemisjoner. Noen ganger var han alene, andre ganger i samarbeid med andre prestevenner, som Don Luigi og Don Pietro Domenico Trabattoni (1848-1930) fra Lodi, sistnevnte fikk tittelen Venerabilis («ærverdig») den 7. juli 1977.

Til tross for alt dette arbeidet, som allerede var enormt, var ikke Don Vincenzo helt fornøyd. Han levde i konstant kontakt med befolkningen på landsbygda, og han innså at de unge som vokste opp, var i svært skjøre og kompliserte situasjoner. Men det fantes gode jenter som hadde bedt ham om å være deres åndelige veileder. En av dem var Vittoria Squintani, som i tillegg til å være en apostel blant de unge i sitt sogn, hadde tilbudt seg som offer for helliggjørelsen av prester. Han selv var klar over nødvendigheten av dette, stilt overfor det åndelige forfallet i presteskapet på den tiden. Han så i henne et verdifullt verktøy for å forstå mer tydelig sin nye misjon.

Da begynte han å samle noen av hennes assistenter og oppfordret dem til et felles liv. Vittorias død, bare 29 år gammel, så ut til å forpurre de første skrittene, men et møte med en beslektet sjel til henne, Maria Caccialanza, ansporet ham til å fortsette.

Så i 1883 ble Don Vincenzo i lydighet til sin biskop Geremia Bonomelli sendt som sogneprest til Vicobellignano, hvor han skulle bli resten av livet. Vincent hadde blitt ansett som den mest beleilige presten å sende dit, for i dette territoriet hadde protestantismen tatt tak i sin metodistiske avart. Vincent skuffet ikke sin biskop, i stedet overgikk han alle forventninger. Umiddelbart viste han stor nestekjærlighet og åpenhet også mot disse metodistiske brødrene, for han sa ofte at «metodistene må forstå at jeg elsker dem også». Effektene ble lagt merke til, for den stedlige metodistpastoren kom gjentatte ganger for å lytte til hans prekener i fastetiden, og protestantiske familier sendte sine barn til sognets skole.

Hans nye arbeidssted, som skilte ham mye fra Regona, fikk ikke Don Vincenzo til å avstå fra sitt prosjekt med det nye kvinnekommuniteten. Det navnet han valgte for dem, var «Døtre av Oratoriet» (Figlie dell’Oratorio), ikke så mye for å indikere den privilegerte plassen til deres arbeid, men for å gi dem til en helt presis åndelig modell, nemlig den åndelige glede, eller som han foretrakk å kalle det, den «hellige munterhet» (la santa giovialità) til den hellige Filip Neri (1515-95), grunnlegger av kongregasjonen Oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – CO). Han ønsket ikke at de skulle bære en bestemt drakt for å komme nær de beste unge, men han ville ha alvorlige og overbeviste religiøse kvinner. Han tok seg personlig av deres formasjon, holdt periodiske konferanser og årlige åndelige øvelser og sende dem en mengde brev.

Denne hans mest fruktbare ide, å etablere i hver menighet en gruppe unge kvinner som kunne hjelpe sognepresten med den moralske og religiøse veiledning for jentene i sognet, falt i god jord, og det endte i 1885 med grunnleggelsen av instituttet «Døtre av Oratoriet» (Instituto Figlie dell'Oratorio – FdO) i Pizzighettone. Formålet var karitative oppgaver, spesielt blant ungdommen. Instituttet ble satt under beskyttelse av Filip Neri. Vincent skrev reglene og konstitusjonene, og som leder (Sorella maggiore) for den første gruppen, valgte han i 1895 sr. Maria Caccialanza, som imidlertid døde den 5. september 1900. Hun ble etterfulgt av Ledovina Scaglioni, den første generalmoderen.

I mellomtiden drøyde bispedømmets godkjennelse. Biskop Bonomelli av Cremona var faktisk, etter noen ulykkelige opplevelser i bispedømmet, ikke svært tilbøyelig til å tillate igangsettingen av nye kongregasjoner, og på grunn av dette, sendte han noen ganger tilbake analyser av konstitusjoner. Til slutt ga han sin tilslutning til konstitusjonene den 20. juni 1901.

I mellomtiden hadde Oratoriets døtre åpnet et hus i Maleo i provinsen Loi i Lombardia med godkjenning av biskop Giovanni Battista Rota av Lodi (1888-1913), og andre kommuniteter i bispedømmet Guastalla, men for å garantere en akademisk formasjon av enkeltpersoner som skulle vie seg til undervisning, ble byen Lodi valgt, hvor det ble besluttet å kjøpe et hus i Via Paolo Gorini, som ble moderhuset. Den 20. mai 1915 fikk kongregasjonen provisorisk godkjennelse fra Vatikanets Ordenskongregasjon.

Don Vincenzo var særlig begavet som lærer og kateket, men også som forkynner. Som prest viet han seg uforbeholdent til omsorgen for sine sognebarn og inspirerte dem gjennom sine prekener og gjennom sitt liv. Han ledet parallelt både søstrene og sognet, begge deler med mildhet og sjenerøsitet, og han fortsatte selv i de vanskelige årene under første verdenskrig. Vekten av alderen og angsten for ikke å være i stand til å samle høsten av en rikelig såing i sognet, førte til at han ba om å kunne trekke seg tilbake til Lodi og sine døtre. Biskopen frarådet ham imidlertid dette og antydet at han kunne vente til krigen var slutt.

Mens han i 1917 var i Lodi for å ordne noen hastesaker for instituttet, følte han seg syk. Til tross for magesmerter, tegn på en fulminant peritonitt (en plutselig og voldsom bukhinnebetennelse), ønsket han å dra tilbake til Vicobellignano. I begynnelsen av november forverret hans tilstand seg, slik at søstrene i Lodi kom for å få en siste velsignelse av ham. Han kunne knapt snakke, men han måtte si noen få ord: «Veien er åpen. Det er nødvendig å gå». Klokken 21.45 den 7. november overga Don Vincenzo sin sjel til Gud. Han var 72 år gammel og hadde vært sogneprest i 43 år, 34 av dem i Vicobellignano. Hans sognebarn sørget dypt over ham og han etterlot seg et ry av genuin hellighet.

Den 29. april 1926 fikk instituttet Døtre av Oratoriet sin endelige godkjennelse av Den hellige Stol. I mellomtiden hadde ryktet om helligheten til deres grunnlegger (eller direktør, som han foretrakk å bli kalt) ikke avtatt, og mange krevde åpning av en prosess for hans saligkåring. De jordiske levningene av Vincent Grossi ble allerede i 1944 overført fra kirkegården i Vicobellignano til den i Lodi. De ble i 1947 plassert i en spesiell helligdom i kapellet i moderhuset til Døtrene av oratoriet i Via Paolo Gorini 27 i Lodi, hvor de fortsatt hviler.

I 1947 ble informativprosessen for hans saligkåring åpnet i bispedømmet Lodi, og prosessen gikk over til sin romerske fase den 2. april 1954. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen ble utstedt den 9. november 1959. Den 10. mai 1973 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. oktober 1975 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn, og han ble saligkåret den 1. november i det hellige år 1975.

Dekretet om fortsettelse av helligkåringssaken ble utstedt 19. juni 1980. Det andre mirakelet som er nødvendig for en helligkåring, fant sted bare noen få år etter saligkåringen i 1975 i Pizzighettone, Don Grossis fødested. En nyfødt jente fra Pizzighettone som led av erytropoetin anemi type 2, kunne ikke motta en benmargstransplantasjon fordi ingen medlemmer av hennes familie viste seg kompatible. Mens det lille barnet ble holdt i live ved transfusjoner og palliativ omsorg, inviterte en søster i kongregasjonen «døtre av oratoriet» familiemedlemmene til å be til deres grunnlegger. Etter en kort periode var den syke fullstendig helbredet. Etter en grundig etterforskning av det kirkelige tribunalet i Cremona, ble dekretet som stadfestet gyldigheten av bispedømmets undersøkelse av miraklet utstedt den 15. oktober 2011. Helbredelsen ble godkjent som et mirakel av de medisinske og teologiske kommisjonene i Vatikanets kongregasjon for helligkåringer.

Den 5. mai 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 18. oktober 2015 av pave Frans sammen med ekteparet Martin (den hellige Teresa av Lisieux’ foreldre) og Maria Isabel Salvat Romero. Det skjedde under den fjortende ordinære bispesynoden i Vatikanet med tema «Familiens kall og oppdrag i Kirken og i den moderne verden».

Vincent Grossis minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 7. november:

Apud Cremónam in Itália, beáti Vincéntii Grossi, presbýteri, qui, parœciáli vacans múneri, Institútum Filiárum ab Oratório cóndidit.

Nær Cremona i Italia, den salige Vincent Grossi, en prest, som, mens han ventet på sitt embete som sogneprest, grunnla instituttet Døtre av Oratoriet.

Kongregasjonen har i dag mer enn 400 medlemmer i over sytti hus, ikke bare i Italia, men også i Argentina og Ecuador.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XI), Schauber/Schindler, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, newsaints.faithweb.com, upbeatovincenzogrossi.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2000