Den hellige Vivaldus av San Gimignano (~1250-~1320)

Den hellige Vivaldus (Ubaldus; it: Vivaldo, Ubaldo, Gualdo) ble født rundt midten av 1200-tallet i San Gimignano sør for Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) og disippel og ledsager til den salige Bartolomeus Buonpedoni av San Gimignano. Da Bartolomeus ble spedalsk i 1280, pleiet Vivaldus ham i tyve år. Bartolomeus døde den 12. desember 1300 i Celloli, nøyaktig tyve år etter at han ble syk.

Deretter trakk Vivaldus seg tilbake i skogen i Camporena ved Montaione, hvor han levde som eremitt. En gammel tekst fra 1500-tallet sier at han lagde seg en celle i et hult kastanjetre, hvor han kunne knele og prise Gud. Der levde han et liv i bot og forsakelse inntil han døde en 1. mai rundt 1320 (1300?). Fransiskanerne bygde et kloster og flere kapeller på stedet hvor hans eremittcelle hadde stått, og de fikk en spesiell avlat i 1516 av pave Leo X (1513-21).

Vivaldus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 13. februar 1908 av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er 21. mai (11. mai og dødsdagen 1. mai nevnes også). Hans relikvier hviler i sognekirken i Montaione. Bartolomeus ble saligkåret den 27. april 1910 av pave Pius X.