Den salige Vincent Lewoniuk og hans tolv ledsagere (1849-1874)

Den salige Vincent Lewoniuk (pl: Wincenty) og hans tolv ledsagere var katolikker av bysantinsk ritus i den gresk-katolske Kirke, som ble forent med Roma i Brest i 1596. Denne unionen brakte ortodokse ukrainere som levde under polsk herredømme, i kommunion med Roma mens de beholdt sin østlige liturgi og sine skikker. Medlemmene av denne Kirken kalles i Polen unici («unerte») eller gresk-katolske. Hele tiden etter unionen i Brest hadde det vært et anspent forhold mellom ortodokse og katolske ukrainere.

Med tiden utviklet begge gruppene sin egen separate identitet. I motsetning til det som var blitt lovt av den polske regjeringen, fikk ikke katolikker av østlig ritus fulle sivile rettigheter, og poloniseringen av den ukrainske eliten fortsatte. Adelen og de utdannede klasser adopterte katolisismen av latinsk ritus sammen med polsk språk og etniske identitet. Fordi bare bøndene fortsatte å identifisere seg som ukrainere og som katolikker av østlig ritus, kom de paradoksalt nok til å elske sin Kirke dypere enn noensinne.

I mellomtiden var de russiske ortodokse trukket inn i kretsen til den russiske kirken, som selv gjennomgikk drastiske og traumatiske endringer ettersom den ble underlagt rigid statlig kontroll av tsarene. Etter delingene av det polsk-litauiske samvelde (Rzeczpospolita) på 1700-tallet, da Polen ble delt i tre mellom Russland, Preussen og Østerrike, ble de gresk-katolske kristne forfulgt, spesielt i den russiske delen. Det var de russiske herskeres intensjon som en del av russifiseringen å ødelegge den gresk-katolske Kirken og innlemme alle katolikker av bysantinsk ritus i den ortodokse kirke: I 1784 hadde tsarina Katarina II den Store (1762-96) oppløst den gresk-katolske Kirken i Ukraina, i 1839 gjorde tsar Nikolai I (1825-55) det samme i Hviterussland og Litauen i henhold til regelen cuius regio eius religio, det vil si at det er fyrstens religion som bestemmer landets religion.

I en serie operasjoner som kulminerte i 1839, ble tropper brukt til å tvinge gjennom massekonversjoner av ukrainere til ortodoksien. Mens mange underkastet seg stille, var det andre som gjorde motstand, og de ble straffet med fengsling, tortur og drap, de ble fratatt barn og utsatt for økonomiske straffetiltak. Men hele tiden ble det hevdet at de var patetisk takknemlige for å bli brakt tilbake til sin «sanne» etniske, språklige og religiøse tilhørighet. Tsar Nikolas I utga en medalje med innskriften: «Atskilt av hat i 1595, gjenforent av kjærlighet i 1839».

Eparkiet (bispedømmet) Chelm var det eneste katolske eparkiet av østlig ritus som var igjen i det russisk-kontrollerte området. Det skyldtes at det lå i «Kongresskongeriket Polen», som tilhørte den russiske kronen, men var gitt en viss grad av autonomi etter internasjonal avtale på Wienerkongressen. Denne autonomien ble tilbakekalt i 1863 etter et polsk nasjonalistisk opprør. I 1873 bestemte tsar Aleksander II (1855-81) at det var på tide å oppløse eparkiet Chelm. Som et foreløpig trekk samordnet p. Markel Poppel, en russofil ukrainsk katolsk prest som frivillig hadde gått over til de ortodokse, en aksjon for å bringe sognenes liturgiske liv i ytre konformitet med ortodoks praksis. Samtidig klargjorde han et stort team av ukrainske prester, som også nylig var konvertert til de ortodokse, til den kommende overtakelsen.

Tsaren signerte i januar 1874 et dokument som skulle overføre de gresk-katolske kirkene til de ortodokse. Biskopen og de av hans prester som nektet å gå over til den russisk-ortodokse kirke, var allerede blitt deportert til Sibir. Fratatt sine prester måtte legfolket selv forsvare sin kirke, sin liturgi og sin enhet med paven, og for dette måtte de betale en høy pris.

I landsbyen Pratulin var katolikkene av østlig ritus dypt opprørt da regjeringen renset deres kirke for akkumulerte «latiniseringer». Orgelet ble kastet ut og fromhetsgjenstander som rosenkranser og monstranser ble konfiskert. Den salige Maksim Hawryluk, en av de best informerte landsbyboerne, advarte de andre og sa at dette trolig bare var begynnelsen. Sognepresten Josef Kurmanowicz feiret sin siste gudstjeneste i julen før han flyktet til Galicia, den delen av Ukraina som var styrt av østerrikerne. Kirken ble stengt, og kvinnene gjemte nøkkelen.

Da den nye regjeringsutnevnte presten ankom, nektet landsbyboerne ham adgang til kirken, siden de visste at han var gått over til de ortodokse. Distriktsguvernøren Kutanin ble tilkalt for å ta seg av deres gjenstridighet. Han ga dem noen få dager på å tenke seg om. Kutanin vendte tilbake til Pratulin den 24. januar 1874 sammen med den nye presten og en kosakktropp under kommando av oberst Stein.

Den salige Lukas Bojko ringte med kirkeklokkene og slo alarm i de landsbyene som ble betjent av kirken. Hundrevis av landsbybeboere samlet seg rundt kirken. Mennene i sine lange frakker sto foran inngangsdøren og sperret adgangen. Kutanin forlangte å få nøkkelen, men menighetsmedlemmene nektet. Den salige Daniel Karmasz var blant den gruppen som forsvarte døren. Han sa til Kutanin at etter at deres orgel var blitt fjernet, hadde de bestemt seg for ikke å tillate noen ytterligere innblanding i deres religion. Obersten prøvde å love «tsarens gunst» dersom de sluttet seg til den ortodokse kirke, og da dette ikke virket, begynte han å true folket med mange slags avstraffelser, men de ble værende på sine plasser rundt kirken.

Den salige Onofrius Wasyluk var sikker på at en besluttsom fredelig demonstrasjon fra hele befolkningen ville få deres budskap frem til myndighetene. Andre hadde færre illusjoner, og noen av de troende hadde tatt farvel med familie og venner og tok på seg sine beste klær, for, som de sa, de skulle kjempe for «de hellige ting». Obersten skjønte at han på denne måten ikke ville oppnå noe, så han beordret sine menn til å klargjøre sine våpen og ta på bajonettene. Han ventet at folket skulle rømme, men de sto fast. Daniel Karmasz ba dem legge fra seg steiner og kjepper og sa: «Dette er ingen slåsskamp. Det er et slag for troen og for Kristus». Deretter knelte de ned i snøen og ventet på døden mens de sang salmer. De sa ikke noe fornærmende til soldatene, men gjentok seg imellom: «Det er skjønt å dø for troen».

Da ga obersten ordren, og soldatene skjøt inn i mengden. Den salige Vincent Lewoniuk var den første som døde etter skuddsalven. Tolv andre menn, alle bønder, døde etterpå av sine sår. Alle disse martyrene var legmenn, de fleste var gifte og familiefedre. De var mellom 19 og 50 år gamle, de fleste var i 20- og 30-årene. De var vanlige folk, og vi har ikke mye informasjon om deres liv. Men den alminnelige mening var at var menn med en sterk og dyp tro.

Kosakkene gikk amok, og massakren kunne ha holdt på lenger dersom ikke en av dem ved et uhell såret en annen. De sluttet å skyte, brøt inn kirkedøren med en øks og førte den regjeringsoppnevnte presten inn. I mellomtiden samlet landsbybeboerne sammen de sårede og brakte dem i sikkerhet. Rundt 180 mennesker var blitt såret. Mange av de overlevende var fortsatt trassige, og de ble omringet, lagt i lenker og ført til fengselet.

Martyrenes legemer ble liggende rundt kirken hele dagen og deretter kastet i en massegrav av de russiske soldatene uten noe respekt, og deres familier ble nektet å delta i begravelsen. Etter at deres legemer var gravd ned, håpet forfølgerne at de ville bli glemt, og bakken ble omhyggelig jevne for å skjule alle spor. Men folket i Pratulin glemte aldri sine martyrer, og deres begravelsessted ble ikke glemt. Etter Polens selvstendighet i 1918 ble martyrenes jordiske rester gravd opp og overført til sognekirken de forsvarte med sine liv.

Slike martyrier var ikke en sporadisk hendelse i Podlasie, og spesielt etter januar 1874 hadde alle sogn i den gresk-katolske Kirken sin martyrhistorie. Men massakren i Pratulin er blant de best dokumenterte. Tsaren opphevet offisielt eparkiet Chelm i 1875 og Den katolske kirke av orientalsk ritus ble forbudt. Dette førte til mer vold og flere fengslinger og deportasjoner til Sibir. Kirken overlevde som undergrunnskirke frem til april 1905, da tsar Nikolas II (1894-1917) proklamerte religionsfrihet.

Pratulin ligger i dag i bispedømmet Siedlce i regionen Podlasie, helt øst i dagens Polen. De tretten martyrene derfra ble valgt ut som representanter for alle dem som ga sitt liv i Podlasie for troen og for enheten med Den katolske kirke. Vatikanet anerkjente den 25. juni 1996 deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 6. oktober 1996 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Roma. Les også pavens preken ved den anledning. Deres minnedag er dødsdagen 24. januar. I juni 1999 feiret paven messe i Siedlce sammen med både latinske og gresk-katolske biskoper fra Podlasie, Ukraina og Russland med krusifikset fra Pratulin til stede.

De tretten martyrene er:

1. Den salige Vincent Lewoniuk (pl: Wincenty), legmann fra bispedømmet Podlasie, født i 1849 i Krzyczew i Podlasie, 25 år gammel. Han var fra landsbyen Woroblin og var gift. Han hadde ry på seg for dyp fromhet og var den første som døde etter skuddsalven.
2. Den salige Daniel Karmasz, legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 22. desember 1826 i Przedmiescie-Pratulin i Podlasie, 48 år gammel. Han var fra landsbyen Legi, var gift og var en respektert bonde. Under massakren hadde han et stort krusifiks i hånden. Dette korset er fortsatt i kirken i Pratulin. Han var den andre som døde.
3. Den salige Lukas Bojko (pl: Lukasz), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 29. oktober 1852 i Zaczopki i Podlasie, 22 år gammel. Han var også fra landsbyen Legi og var ugift. Det ble sagt at han var svært from, og han var respektert av folket. Han døde på sin post foran hoveddøren.
4. Den salige Konstantin Bojko (pl: Konstanty), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 25. august 1826 i Derlo i Podlasie, 49 år gammel. Han var fra landsbyen Zaczopki og var gift. Han var en fattig landarbeider og ble regnet som en rettskaffen mann. Han ble også drept ved kirken.
5. Den salige Konstantin Lukaszuk (pl: Konstanty), legmann fra bispedømmet Podlasie, født i 1829 i Zaczopki i Podlasie, 45 år gammel. Han kom fra landsbyen Zaczopki og var respektert av folket. Han var gift og hadde syv barn. Han ble såret under massakren og døde to dager senere.
6. Den salige Anicetus Hryciuk [Gryciuk] (pl: Anicet), legmann fra bispedømmet Podlasie, født i 1855 i Zaczopki i Podlasie, 19 år gammel. Han var fra landsbyen Zaczopki og var ugift. Han var svært knyttet til Kirken, og da han gikk for å forsvare sognekirken, sa han: «Kanskje vil jeg bli verdig til å bli drept for troen?» Han kom med mat til de mennene som forsvarte kirken.
7. Den salige Filip Geryluk [Kiryluk], legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 26. november 1830 i Zaczopki i Podlasie, 44 år gammel. Han var fra landsbyen Zaczopki og var gift. Folkets mening var at var en god familiefar. Han oppmuntret andre til å bli værende ved kirken. Da Anicetus ble skutt, tok han guttens legeme i armene og prøvde å protestere til kosakkene, men de skjøt ham også.
8. Den salige Onofrius Wasyluk (pl: Onufry), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 20. april 1853 i Zaczopki i Podlasie, 21 år gammel. Han var fra landsbyen Zaczopki og var gift, og han var kjent som en god katolikk. Han var en naturlig leder trass sin unge alder og var blitt valgt inn i landsbyrådet. Hans hustru, som så ham bli drept på stedet med en kule gjennom hjertet, trøstet tappert hans mor: Onofrius hadde ikke gjort noe galt, og de måtte være glade over at han hadde gitt sitt liv for troen.
9. Den salige Bartolomeus Osypiuk (pl: Bartlomiej), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 3. september 1843 i Bohukaly i Podlasie, 30 år gammel. Han kom fra landsbyen Bohukaly, var gift og hadde to barn. Han ble såret i massakren og brakt hjem, men der døde han samme dag i nærvær av hustruen og de to barna. Han var svært from og ærlig, og før sin død ba han for forfølgerne.
10. Den salige Ignatius Franczuk (pl: Ignacy), legmann fra bispedømmet Podlasie, født i 1824 i Derlo i Podlasie, 50 år gammel. Han var fra landsbyen Derlo, var gift og hadde syv barn. Hans hustrus navn var Helena. Han oppdro sine barn i troens ånd, og da han gikk til sognekirken, sa han farvel til familien og var forberedt på å ikke komme tilbake. Etter Daniels død tok han krusifikset og oppmuntret folket til å forsvare sognekirken.
11. Den salige Johannes Andrzejuk (pl: Jan), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 8. april 1848 i Derlo i Podlasie, 26 år gammel. Han var fra landsbyen Derlo og var gift med Marina. De hadde to barn og han var sanger i sognekirken. Han ble såret og brakt hjem, men han døde samme dag. Han var en av de få landsbylederne som kunne skrive og lese.
12. Den salige Maksim Hawryluk (pl: Maksym), legmann fra bispedømmet Podlasie, født den 2. mai 1840 i Bohukaly i Podlasie, 34 år gammel. Han var fra landsbyen Derlo og var gift med Dominika, og de hadde tre barn. Han ble såret i magen og ble båret hjem i skjul av mørket. Han døde tre dager etter under store smerter.
13. Den salige Mikael Wawryszuk [Wawrzyszuk] (pl: Michal), legmann fra bispedømmet Podlasie, født i 1853 i Derlo i Podlasie, 21 år gammel. Han var fra landsbyen Derlo og var ugift. Han arbeidet på gården til en Pawel Pikula. Han ble såret og døde tre dager etter.