Den hellige Viktor av Pollenzo og ni ledsagere (d. ~286)

Den hellige Viktor (it: Vittore, Vittorio) og hans ledsagere led martyrdøden i Pollentia i Liguria i Nord-Italia, i dag bydelen Pollenzo i Bra i provinsen Cuneo i regionen Piemonte. Der æres de fortsatt som martyrer og deres minnedag er 13. mai. Viktors ni ledsagere var de hellige Saturnin, Alexander, Agrippa, Ager, Cyrilla, Savinus, Credulus, Maximus og Gagus.

På et tidspunkt ble deres historie knyttet til legenden om Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Det heter at Viktor og hans ledsagere var blant dem som slapp unna selve massakren i Agaunum, men at de ble tatt og drept senere. Flere andre martyrer fra Den tebanske legion har blitt gitt navnet Viktor, som veteranen Viktor fra Agaunum og den hellige Viktor av Genève. Det kan derfor dreie seg om forskjellige versjoner av den samme kulten, men det kan også være at ordet victor (lat: seier) ikke er navnet, men tittelen som martyren ble til del som «Kristi seier».

Legenden om Viktor av Pollenzo og hans ledsagere var temaet for en avhandling av p. Fedele Savio SJ til den katolske konferansen i Fribourg i august 1897 og inkludert i hans bok om de gamle biskopene i Piemonte.{Fedele Savio SJ, Gli Antichi Vescovi d'Italia (Piemonte) (Torino 1899), s 69-108} Han observerte at navnene i tillegg til Viktors som er inkludert i to av de eldste utgavene av Martyrologium Hieronymianum under 13. mai, skyldes kopisters feiltranskripsjoner, kanskje da bortsett fra Saturnin, som likevel forblir fullstendig ukjent.

Etter på denne måten å ha eliminert martyrens ledsagere, undersøkte p. Savio den ideen at Viktor var en lokal martyr. Men han avviste denne teorien av ulike grunner, blant annet fordi martyrens levninger ikke finnes verken i Pollenzo eller på noen andre steder i nærheten. Det er heller ikke kjent noen tradisjon når det gjelder martyrens liv og død, og det har heller aldri eksistert noen liturgisk kult for ham i erkebispedømmet Torino.

P. Savio er av den mening at denne Viktor er identisk med den hellige martyren Viktor Maurus av Milano (d. 303) med minnedag 8. mai, som også æres i noen landsbyer nær Pollenzo. Han fant at det i kirken San Vittore Martire i Pollenzo ble oppbevart en relikvie av Viktor, nemlig en liten bit av hans hodeskalle – kanskje en del av det fragmentet som mangler av hodeskallen av martyren i Milano. Den kunne ha kommet til Pollenzo da sognekirken ble bygd, og man ønsket å minnes den lokale krigsbegivenheten da keiser Honorius ble befridd fra den alvorlige trusselen som ble utgjort av hæren til visigoteren Alarik ved den beleilige inngripen av styrkene til general (magister militum) Flavius Stilicho (ca 359-408) påskedag 402 eller 403.

Francesco Lanzoni bemerker imidlertid at i biografien til den hellige Dalmatius av Pedona, som ble skrevet på 500- eller 600-tallet, fortelles det at Pollenzo er beskyttet av sin martyr Viktor på samme måte som Asti og Tortona er beskyttet av sine skytshelgener, og han er tilbøyelig til å regne Viktor som en lokal martyr, selv om p. Savio er av en annen mening.