Den hellige Viator (fr: Viâtre) ble født i den franske regionen Berry og levde på 500-tallet. Vi vet ikke mye rundt hans eksistens, men på 800- og 900-tallet hevdet munkene i Micy like ved Orléans (senere Saint-Mesmin) at Viator hadde vært munk i deres kloster. Letaldus av Micy, som levde på 900-tallet, nevner Viator blant disiplene av klosterets andre abbed, den hellige Maximin den eldre (510-20).
I sin tur skrev en anonym biograf på 800- eller 900-tallet en Vita Sancti Viatoris Confessoris, som gjør Viator til en ledsager av den hellige Avitus av Perche (fr: Avit) (d. 530), tredje abbed av Micy (520-23). Ifølge denne biografien, som er av liten troverdighet, ble Viator født i Berry. Farens navn var Siricius. Ivrig etter å leve et klosterliv, forlot han sin fars flokk da han var tolv år gammel og trådte inn i et kloster (vi vet ikke hvilket), under abbed Trygetius. Viator avla sine løfter og ble diakonviet.
Etter omtrent femten år i dette klosteret ble han tiltrukket av den hellige abbed Maximins berømmelse, så han dro til Micy, hvor han ble utnevnt til portner. Han sluttet et vennskap med munken Avitus, som hadde funksjonen som cellerarius (kjellermester) i klosteret. De to var begge redde for å miste den indre fred blant alle aktivitetene, og de var villige til å følge apostelen Paulus’ ord til punkt og prikke: Nemo militans Deo implicat se negotiis sæcularibus («Ingen soldat for Gud lar seg hindre av dagliglivets gjøremål») (2.Tim 2,4a), så de bestemte seg for å flykte fra klosteret og bli eremitter i Sologne, sør for Loire.
I mellomtiden døde abbed Maximin og Avitus måtte dra til Micy for å etterfølge ham. Men Viator ga ikke opp sitt forsett og bosatte seg på et sted som het Viatoria (navnet stammer trolig fra navnet Viator). Han levde i ensomhet, men likevel ble han berømt for helbredelsene som han bevirket. Navnet på landsbyen som senere vokste frem nær stedet for hans lille eneboercelle, Tremble-Vif-Sologne, er utledet fra tradisjonen som sier at Viator hadde plantet et ospetre (fr: tremble) der. Etter Viators død ble det bygd en kirke på stedet for hans celle av et fromt ektepar som var takknemlige for hans forbønn. Mannen hadde vært lam i ti år, mens hustruen hadde vært blind i femten år. Begge ble helbredet på mirakuløst vis etter å ha besøkt Viators grav.
Legenden forteller at da Viator var ferdig med å bygge sin celle, var han så fornøyd at han kastet sin hammer av glede. Der hvor hammeren falt ned, skal det ha sprunget frem en kilde. Denne kilden eksisterer fortsatt, men ble flyttet noen hundre meter i 1985 fordi den lå i veien for motorveien A71.
Da dagen for hans død nærmet seg, hogde han ned et stort ospetre (lat: tremulus; fr: tremble) (det han selv hadde plantet?), og av det ville han snekre sin kiste. Advart av folkets røst kom abbed Trygetius for å hjelpe ham med en gruppe munker. Viator døde på en søndag den 16. oktober og Trygetius la ham i kisten.
Etter dette fikk stedet navnet Tremblevic (Tremulivicus), som senere ble endret til Tremblevif (Tremulus vivus). Andre navn har vært: Tremuli Vicus («Ospelandsbyen»), Tremblevy, Tremblevif (1600-tallet), Saint-Viâtre (fra 1854). Bortsett fra påliteligheten av visse detaljer, vitner denne historien, om ikke annet, at på 800- og 900-tallet hadde Viator en kult i Tremblevif, hvor hans levninger lå. Den nåværende sognekirken, hvor de eldste delene daterer seg tilbake til 1000-tallet, er bygd over en romersk krypt der helgenens levninger hvilte til 1597. Da foretok kapittelet i Orléans en undersøkelse av levningene, som de la i et relikvieskrin. En ny undersøkelse fant sted rundt 1655 i nærvær av erkebiskop Anne de Lévis de Ventadour av Bourges (1649-62).
Under Den franske revolusjon ble levningene bevart, men relikvieskrinet måtte overgis til de revolusjonære. Det nåværende skrinet er fra 1820. I kirken viser fire paneler av malt tre, datert til 1600-tallet, legenden om helgenen. Ved siden av kirkens yttervegg står et gammelt ospetre, samme slags tre som Viators kiste ble snekret av, inkorporert i en støttepilar. Den 6. november 1854 skiftet byen navn fra Tremblevif til Saint-Viâtre. Kulten for Viator har forblitt lokal. Hans minnedag i et breviar fra Saint-Mesmin på 1400-tallet er 16. oktober, men han blir feiret den 5. august i bispedømmene Bourges og Blois. Dette er også hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Tremúlii in Secaláunia Gálliæ regióne, sancti Viatóris, eremitæ.
I La Trimouille i regionen Sologne i Gallia, den hellige Viator, eremitt.
Bollandistene nevner 29. mai og 1. august som translasjonsdager. Han påkalles mot feber i sumpene i Sologne. Viators livshistorie stammer fra 800- eller 900-tallet, og også andre helgenbiografier nevner ham. I landsbyen Tremblevif, som i dag heter Saint-Viâtre (41210) i Sologne, 42 kilometer sør for Orléans, ligger hans relikvier i krypten i kirken. Selv om vi vet lite om ham, er det at han har gitt navn til Saint-Viâtre i seg selv et vitnesbyrd.
Kilder: MR2004, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. oktober 2001 – Oppdatert: 23. november 2016