Den salige Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) ble født den 25. april 1875 i Reşiţa (ung: Resicabánya; ty: Reschitza, Reschitz), som da lå i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (1867-1918), nå i fylket (judeţ) Caraş-Severin i regionen Banat i Romania. Han mottok dåpen og konfirmasjonen den 23. mai samme år. Familien tilhørte Den rumenske gresk-katolske kirken av bysantinsk ritus i union med Roma («unert»). I denne kirken kan gifte menn vigsles til prester, men ikke til biskoper (ingen katolske eller ortodokse kirker har gifte biskoper). Hans far Ioachim Frenţiu var gresk-katolsk prest, og hans mor het Rozaliei, født Demeter. Valerius gikk på grunnskolen i hjembyen og på det gresk-katolske gymnaset Sfântul Vasile cel Mare («St. Basilios den store») i Blaj i judeţ Alba. Der tok han eksamen artium i 1894.
Deretter ble han sendt som prestestudent for bispedømmet Lugoj til sentralseminaret i Budapest i Ungarn, hvor han studerte teologi ved universitetet (1894-98). Han ble presteviet den 28. september 1898, og siden han ikke var gift, avla han løfte om sølibat. Umiddelbart etter ordinasjonen fikk han et stipend for å studere på St. Augustin i Wien, hvor han ble frem til 1902, da han tok doktorgraden i teologi. Mellom 1902 og 1904 hadde han ulike oppgaver ved kurien i eparkiet (bispedømmet) Lugoj, hvor han var kansler og sekretær. Mellom 1904 og 1912 var han sogneprest og dekan i Orăştie. I begynnelsen av 1912 ble han utnevnt til vicar foraneu av Haţeg, det vil si en delegat for et nabobispedømme som utøver begrenset og midlertidig jurisdiksjon over et apostolisk vikariat.
Den 14. desember 1912 ble han utnevnt av den hellige pave Pius X (1903-14) til epark (biskop) av Lugoj, bare 37 år gammel. Han ble bispeviet den 14. januar 1913 i katedralen Den Hellige Treenighet (Catedrala Sfânta Treime) i Blaj av erkebiskop Victor Mihaly de Apşa (1841-1918) av Alba Iulia og Făgăraş (1895-1918), assistert av biskop Demetriu Radu (1861-1920) av Oradea Mare (1903-20) og biskop Vasile Hossu (1866-1916) av Gherla (1911-16). Han viet seg spesielt til presteutdannelsen og opprettet et presteseminar i Lugoj.
Den gresk-katolske biskop Demetriu Radu (1861-1920) av Oradea Mare (1903-20), som hadde plass i det rumenske senatet, ble drept den 8. desember 1920 av en bombe i senatet som også drepte justisminister Dimitrie Greceanu og senatoren Spirea Gheorghiu. Den 25. februar 1922 ble Valerius Frenţiu utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til ny epark av Oradea Mare etter Demetriu Radu. Han ble innsatt den 3. mai samme år med deltakelse av et stort antall prester og legfolk. Hans program som ble kunngjort ved den anledningen, satte søkelys på å gjenopprette den moralske og religiøse profilen til de troende i eparkiet, som fortsatt var rystet av konsekvensene av Første verdenskrig (1914-18). Han mente at dette best kunne skje ved bruk av religiøse foreninger. De viktigste var «Mariane» for kvinner og «Pauliene» for menn. Han organiserte misjoner og foreninger for de troende for å delta i arbeidet med reform av presteskapet. Prestene ble pålagt å delta regelmessig i åndelige øvelser.
Hans nye bispedømme var preget av knapphet, nesten forfall, men takket være salg av land som tilhørte eparkiet, kunne ulike kirker og menighetshus bli bygd eller reparert, og kurstedet Stana de Vale ble modernisert. I 1925 ble hotellet Excelsior bygd (i dag forsvunnet), utstyrt med sentralvarme, kino, bowlinghall, boliger spesifikt for militært personell og en botanisk hage bygd av professor Alexandru Borza. I 1936 ble en jernbanelinje åpnet i den trange Valea Iadului («Helvetesdalen»). Den 5. september 1937 vigslet han kirken i Madaras i Ungarn og tre dager senere kirken i Bócsa i Ungarn, og til slutt i 1939 ble det bygd en vakker steinkirke, som ble revet mellom 1961 og 1962 av kommunistregimet.
I 1923 avla biskop Frenţius ad limina-besøk i Roma. Der ble han tildelt tittelen «pavelig tronassistent» (Assistente al Soglio Pontificio), en tittel som i mai 1925 også ble gitt til eparkene Julius Hossu og Alexandru Nicolescu i Roma i spissen for en stor gruppe pilegrimer til Det hellige år. Den 15. og 16. juni 1927 presiderte biskop Frenţiu over feiringen av 150-årsjubileet for grunnleggelsen av eparkiet Oradea Mare. For anledningen ga pave Pius XI ham pallium, noe som vanligvis er reservert for en erkebiskop. Denne seremonien ble udødeliggjort gjennom en innskrift på nordveggen i katedralen St. Nikolas. Der ble det uttrykt lojalitet til den «ærerike rumenske kong Ferdinand I» (1914-27), den høytidelige bekjennelse av «den katolske tro» og hengivenhet til den pavelige stol, personifisert av pave Pius XI.
Biskop Frenţius arbeid ble verdsatt av regjeringen i kongeriket Romania (1881-1947), som i 1926 utnevnte ham til storoffiser av Kroneordenen (Ordinul Coroana României) «som belønning for hans arbeid i Kirken». I 1928 organiserte og fremmet han feiringen av hundreårsjubileet for grunnleggelsen av skolen Samuil Vulcan i Beiuş, en stor kulturell begivenhet hvor mange offentlige personligheter deltok. Biskop Frenţiu fremmet utgivelsen av flere tidsskrifter som Vestitorul («Budbringer»), utgitt i Oradea uten avbrudd fra 1925 til 1948, og Observatorul («Observatorium»), utgitt i Beiuş fra 1928 til 1934. For å sikre en mer adekvat utdannelse av prestene, ble det gresk-katolske seminariet i Oradea i 1922 oppgradert til rang av teologisk akademi og utstyrt med høyt kvalifiserte lærere. Akademiet tilbød utdannelse med solid fagkunnskap til det ble stengt i 1948. Eparkiet hadde mange kall. I tillegg hentet han assumpsjonister (Congregatio Augustinianorum ab Assumptione – AA), Assumpsjonistoblater, fransiskanerkonventualer (OFMConv) og andre kongregasjoner til eparkiet.
Biskopen utnevnte presten og komponisten Francisc Hubic til leder for koret i katedralen St. Nikolas (Catedrala Sfântul Nicolae) i Oradea Mare, og han introduserte religiøs musikk med orkesterakkompagnement. Koret holdt konserter på forskjellige steder, selv utenfor eparkiet. Den 5. september 1937 vigslet biskop Frenţius kirken i Mădăras i fylket Satu Mare i Transilvania, og den 8. september 1937 vigslet han kirken i Bocşa i fylket Sălaj i Transilvania. Samme dag vigslet han kirken og åpnet skolen i landsbyen Istrau i kommunen Moftin i fylket Satu Mare. I 1940 mottok han den salige hjelpebiskop Johannes Suciu (1907-53) som assistent.
Ved Den andre Wien-voldgift (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet) den 30. august 1940 ble territoriet i det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) overført fra Romania til Ungarn. Biskop Frenţiu søkte da tilflukt i Beiuş, som ble værende i Romania. Nesten hele bispedømmet Oradea ble en del av Ungarn og ble overlatt til biskop Julius Hossu av Cluj-Gherla som apostolisk administrator. Byen Cluj-Napoca havnet også i Ungarn i likhet med byen Oradea, men epark Hossu valgte å bli værende i byen. Hjelpebiskop Johannes Suciu ble værende i Oradea.
Etter at erkebiskop Alexandru Nicolescu (1882-1941) av Alba Iulia og Făgăraş (1936-41) døde den 5. juni 1941, ble først hjelpebiskop Basilios Aftenie den 15. juni 1941 utnevnt til apostolisk administrator av erkebispedømmet. Men han avslo å bli vikarierende erkeepark, for han ville heller fortsette som biskopvikar i Bucureşti. Da ble biskop Frenţiu den 29. august 1941 utnevnt til apostolisk administrator av erkeeparkiet, samtidig som han forble biskop av Oradea Mare, i praksis for den delen som var igjen i Romania. Han overlot administrasjonen av Oradea Mare midlertidig til sin hjelpebiskop Ioan Suciu.
Han ledet erkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş med stor verdighet og visdom under Andre verdenskrig (1941-46). I begynnelsen av 1947 vendte han tilbake til Oradea Mare. Hele eparkiets territorium hadde blitt reintegrert i Romania etter krigen. Han ble etterfulgt som apostolisk administrator av Alba Iulia og Făgăraş av Ioan Suciu (1947-53). Etter hans død var bispesetet vakant til 1990. Som den eldste av de gresk-katolske biskopene ledet biskop Frenţiu alle bispekonferansene som ble holdt i løpet av den tiden metropolittsetet Alba Iulia og Făgăraş var vakant (1941-48). Biskop Frenţiu hadde vært «alvorlig syk» vinteren 1947, da han var 73 år gammel. Seks måneder senere var han imidlertid tilstede på bispekonferansen som ble holdt i Oradea den 17. juni 1948. Han representerte også den rumenske gresk-katolske kirken overfor myndighetene og ledet motstanden mot angrepet som ble gjennomført mot denne kirken av den kommunistiske regjeringen.
Den 30. desember 1947 tvang kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65) og statsminister dr. Petru Groza (1884-1958) kong Mikael I (ro: Mihai) (1921-2017) av Romania (1927-30; 1940-47) til å abdisere og forlate landet. Noen timer senere avskaffet parlamentet monarkiet og utropte Romania til en folkerepublikk. I 1948 ble biskop Frenţiu utnevnt til erkebiskop ad personam (personlig tittel) av den ærverdige pave Pius XII (1939-58).
Biskop Frenţiu ledet den rumenske gresk-katolske motstanden mot de stalinistiske angrepene. Bispekonferansen ba regjeringen om å gå tilbake på tiltak som var i strid med Kirkens rettigheter og religionsfriheten. Noen av bispekonferansens møter samlet katolske biskoper av begge riter, og siden den første forfølgelsen (1944-27.9.1948) var dette stort sett vanlig. Dokumenter som er funnet i arkivene til erkeeparkiet i Blaj, refererer til en rekke slike bispekonferanser. I 1945 ble det holdt en konferanse, i 1946 to, i 1947 tre og i 1948 fem. Etter at Gheorghiu-Dej, generalsekretær i kommunistpartiets sentralkomite, åpent angrep den rumenske katolske kirken og Vatikanet fra februar til april 1948, var det åpenbart at enhver handling fra episkopatet ville få konsekvenser. Det var klart at en likvidering av den gresk-katolske kirken var det fremste målet, og i dette fikk regjeringen sterk støtte fra den rumensk-ortodokse kirken etter at anti-kommunistiske biskoper var blitt fjernet.
I 1948 oppløste det nye kommunistregimet den gresk-katolske kirken i Romania. Biskop Frenţiu ble bedt om å gå over til den rumensk-ortodokse kirken, men han nektet. Da ble han arrestert i Oradea den 28. oktober 1948 og brakt til innenriksdepartementet i Bucureşti. Den 31. oktober ble han overført derfra til den rumensk-ortodokse patriarkens sommervilla i Dragoslavele, som var omgjort til fangeleir for det gresk-katolske episkopatet. Der fikk han flere ganger besøk av patriark Iustinian Marina, overhode for den rumensk-ortodokse kirke (1948-77), ledsaget av hjelpebiskop Teoctist Arăpaşu.
Det eksisterer tre vitnesbyrd om arrestasjonen av biskop Frenţiu fra tre ulike synsvinkler, men de gir alle en klar ide om den troløsheten og ugudeligheten de gresk-katolske ble behandlet med. Det første vitnesbyrdet finnes i et manuskript som biskopen selv skrev i leiren i Căldăruşani:
«Den 29. oktober 1948 ble jeg klokken ett om natten vekket av sikkerhetssjefene og invitert til å dra til departementet for religiøse spørsmål i Bucureşti, og de stilte en bil til disposisjon for meg. De understreket at jeg ikke var arrestert, men bare invitert av hr. ministeren. Om kvelden da jeg ankom Bucureşti, ble jeg kjørt til innenriksdepartementet. Etter å ha ventet en time i bilen, ble jeg invitert inn i salongen og ville bli informert om når jeg fikk treffe hr. ministeren. Da jeg gikk inn i innenriksministeriet, førte de meg til en celle i kjelleren, hvor biskop Aftenie allerede befant seg [...]». [den salige Basilios Aftenie (1899-1950)]
Et andre vitnesbyrd kom fra biskop Iuliu Hossu:
«Bror Valeriu, som de sa skulle bringes til Bucureşti for et møte med hr. Minister, ønsket ikke å da før han hadde feiret liturgien, slik at de ventet til den var ferdig. Han ble kjørt i en liten jeep og hadde dermed en svært vanskelig reise uten avbrudd fra Oradea til Bucureşti. Dessuten var han svak etter den tunge sykdommen han hadde i vinter, som ennå ikke var fullt restaurert, så han led».
Et tredje vitnesbyrd ble gitt til p. Anton Moisin fra kantoren Traian Cristea, som var tilstede under arrestasjonen. Her er hans vitnesbyrd skrevet av p. Moisin:
«Natten mellom 28. og 29. oktober 1948 kom en gruppe på rundt ti politifolk til bispepalasset i Oradea for å arrestere den rumenske gresk-katolske biskopen av Oradea, Valeriu Traian Frenţiu. Et vitne ved navn Traian Cristea, kantor for biskop Frenţiu, som den kvelden var med biskopen, sa at arrestlaget tvang ham til å ringe biskopen og fortelle hva som hadde skjedd, og han var syk. Biskopen ba agentene om tillatelse til å feire den hellige liturgi, noe som ble innvilget. Det var to eller tre agenter i rommet, mens andre var i nærheten. Et vitne som fortalte meg [...] var i liturgien og ga svar, det var bare ham og vakter der. Siden da har vitnet aldri sett biskopen».
Etter å ha tilbrakt to netter i celler i innenriksdepartementet sammen med fem gresk-katolske biskoper, ble de brakt til ministeren for religiøse spørsmål (biskop Hossu var kommet dagen før), som forsøkte å kontrollere om noen av dem ville være villige til å avstå [gå over til de ortodokse].
Den 31. oktober 1948 klokken tre om ettermiddagen ble biskop Frenţiu og de andre gresk-katolske biskopene som var i innenriksdepartementet, tatt med til leiren som var organisert i den ortodokse patriarkens sommervilla i landsbyen Dragoslavele. Leiren var under kontroll av Securitate. Biskop Frenţiu ble installert oppe i et «lite skap» nær rommet som var reservert for patriarken. I villaen hadde biskopene et svært vanskelig liv. De hadde hvert sitt rom med vakter i korridoren og utendørs. De led av både kulde og sult, for de fikk svært lite mat. To uker etter ankomsten til leiren i Dragoslavele var biskop Frenţiu så syk at han måtte bli innlagt på sykehus. På den tiden hadde den militære vakten ennå ikke blitt installert, så biskop Frenţius konsultasjon og behandling av de lokale legene, som gjorde det de kunne under omstendighetene, ble ledsaget av agenter som overvåket alt, og bevoktet av soldater.
I biskop Hossus memoarer leser vi om patriark Justinian Marina (1948-77), som på sitt første «besøk» til Dragoslavele den 14. og 15. november 1948 var «interessert i biskop Valerius av Oradeas sykdom og var opptatt av å bruke sin makt for å få ham inn på den berømte kirurgen og urologen Theodor Burgheles (1905-77) klinikk som biskop Frenţius ønsket, og han lovet å gjøre alt for at han skulle bli brakt til Bucureşti og lovet å sende sin bil for å transportere ham». Men Securitate avviste patriarkens løsning. Et par timer etter dennes avgang, det vil si klokken ti om kvelden, ble biskop Frenţiu etter muntlig ordre fra direktøren for sikkerhet, Gheorghe Pintilie, fraktet til sykehuset i Rucăr, som fortsatt var under bygging. Han ble der til den 5. januar 1949, altså i nesten syv uker, men gjentatte ganger ba han om å bli sendt til Bucureşti for å bli operert, slik patriarken hadde lovet ham.
Da Biskop Frenţiu i februar 1949 nok en gang nektet å gå over til den rumensk-ortodokse kirke, ble han og de andre biskopene etter fire måneder i Dragoslavele den 26. februar 1949 klokken fem om ettermiddagen satt i biler og kjørt av gårde. Den 27. februar 1949 klokken tre kom de til den leiren som var organisert i den tidligere kantorskolen i det ortodokse klosteret Căldăruşani i Gruiu, nær Bucureşti. Dit kom også rundt 25 av de fremste prestene og teologiprofessorene, som hadde vært fengslet i klosteret Neamţ. Ingenting var blitt forberedt for å ta imot fangene, bortsett fra piggtråd rundt leiren og militære vakter. Bygningen var blitt tatt ut av bruk etter jordskjelvet i 1940 og hadde ikke blitt varmet opp på mange år. De ble satt i eneceller i klosteret. Biskop Frenţiu led svært mye på grunn av de hygieniske forholdene der. I løpet av de femten månedene som biskopene satt i Căldăruşani, følte han seg dårlig igjen på grunn av uegnede dietten og mangel på spesialisert behandling.
I begynnelsen av forfølgelsen mot den gresk-katolske kirken fantes det seks rumenske katolske biskoper av bysantinsk ritus. For å sikre lederskap i de gresk-katolske bispedømmene under de vanskelige forholdene, bestemte Vatikanet seg for å utnevne seks nye hjelpebiskoper som skulle vigsles i hemmelighet. Av de seks nye gresk-katolske hjelpebiskopene vigslet biskop Gerald Patrick O’Hara, regent av nuntiaturet i Bucureşti, tre av dem i hemmelighet i første fase, p. Ioan Ploscaru, p. Ioan Dragomir og p. Iuliu Hirtea.
En gang i 1949 (tidspunktet er ukjent på grunn av den strenge hemmeligholdelsen) utnevnte pave Pius XII p. Titus Livius Chinezu til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş og titularbiskop av Regiana i dagens Algerie med ansvar for vikariatet Bucureşti og «det gamle riket». Utnevnelsen skal ha kommet etter forslag fra Ioan Ploscaru. Han ble bispevigslet i hemmelighet den 3. desember 1949, 45 år gammel, i klosteret Căldăruşani, hvor alle de involverte satt fengslet. Hovedkonsekrator var epark Valerius Trajan Frenţiu av Oradea Mare, assistert av epark Julius Hossu av Cluj-Gherla, epark Johannes Bălan av Lugoj og hjelpebiskop i Oradea og apostolisk administrator av erkebispedømmet Johannes Suciu, Titus’ gode venn helt fra gymnasdagene i Blaj tidlig på 1920-tallet. Grytidlig om morgenen juledag den 25. desember 1949 ble også Ioan Chertes (1911-92) vigslet i Căldăruşani til undergrunnsbiskop og hjelpebiskop for bispedømmet Cluj-Gherla (erkebiskop fra 1990). Han ble vigslet av biskop Frenţiu og medkonsekratorer var biskopene Iuliu Hossu og Johannes Bălan, som var hans medfanger.
Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate (Securitatii Poporului – «Folkets sikkerhet») ble den 25. mai 1950 klokken 13 de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu og Ioan Chertes, som var bispeviet i leiren. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og de ble ikke fortalt hvor de skulle. P. Iuliu Raţiu viser i sine memoarer hvor umenneskelig denne transporten var: ingen ventilasjon, lukt av brent gass og mangel på lys. Mange kastet opp i en bøtte som Securitate hadde gjort klar i tide. Om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.
Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud. Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen». I dette fengselet døde tre av dem, Ioan Suciu, Valerius Trajan Frenţiu og Titus Livius Chinezu. Biskopene Julius Hossu, Johannes Bălan og Alexander Rusu overlevde fengselsoppholdet i Sighet og ble flyttet til husarrest.
To av de viktigste dødsårsakene for politiske fanger i fengselet Sighet, var sult og total mangel på medisinsk behandling, og dette var også årsaken til at biskop Frenţiu døde. Med hensyn til medisinsk pleie, hadde fengselslegen ingen konsultasjoner og hadde aldri en pasient. Helsepersonell kunne noen ganger gi til dem de likte, mer eller mindre egnede remedier for slike tilfeller, som aspirin og valeriandrops og lignende. Biskop Frenţius levde, som de andre biskoper, i den ubehagelige situasjonen å måtte gjøre fra seg i en bøtte i interneringscellen. Beskrivelsen av den mentale torturen i en slik celle med en permanent lukt og promiskuitet som kommer av at de ble nektet hygiene og anstendighet, er skrevet i detalj av biskop Hossu, som konkluderte: «Denne behandlingen var uverdig, det er lite annet å si».
Biskop Frenţiu deltok i det «frivillige» arbeidet, selv om han var gammel og syk. Biskop Hossu fortalte: «Biskop Frenţius løftet trærne opp på sagbukken, selv om jeg ba ham om ikke å tvinge seg, men å gå. Men han ønsket å gjøre alt han kunne for å ha rolig samvittighet og stoppe noen sjelløse militsmenn som skjelte ham ut for ikke å fungere. Jeg måtte med mye smerte se på de forfrosne hendene som holdt treet ubøyelig på sagbukken». Når det gjelder hans helsetilstand, skrev biskop Hossu:
«Vår elskede bror biskop Valeriu hadde det vanskelig med en hjertelidelse. Mange ganger om natten satte han seg opp på sengen når han følte seg verre. Han tok valeriandrops, så beroligende at han la seg igjen for å hvile. Han støttet alle uten utålmodighet, i stillhet».
Iuliu Raţiu skrev i sine memoarer:
«Allerede i leiren Căldăruşani hadde jeg innsett at biskop Frenţiu led av hemorroider. Han hadde også vanlige helseproblemer fordi han hadde tatt en tung byrde ved å lede hele episkopatet i den rumenske gresk-katolske kirke. Etter en stund kunne bror Valerius ikke gå nedover uten støtte. Når han gikk nedover og klatret opp, hjalp p. Cori [Coriolan Tămâian] ham. Hans ben ble mer og mer hovne, og hans hender begynte å svulme litt, og senere klatret hevelsene opp fra bena til midjen. Vi så alle sammen med smerte på forverringen av vår elskede brors tilstand. Cori brydde seg om ham som en elsket sønn i alt han kunne, av alt som Ionel [Suciu] mottok, tjente ham, og Ionel hadde en ekte glede når han kunne hjelpe bror Valeriu, som ble svakere. Han forberedte den kalde puddingen, la en dråpe marmelade på toppen og serverte den som en kake».
Biskop Iuliu Hossu fortsatte i sine memoarer:
«Den 10. juli 1952 sa brødrene at det ville være best å fremskynde skriftemålet som han vanligvis gjorde på lørdag. Så jeg spurte vår kjære bror om han ville skrifte, og han svarte hviskende, for han var svak: ‘I morgen’ (som var fredag). Fredag morgen [11. juli], foran bordet, avla han sitt siste skriftemål, som jeg lyttet til mens jeg knelte ved siden av sengen, slik at han kunne gjøre det uten anstrengelse. Deretter hvilte han rolig og lå på sengen og pustet stille. Vi var alle stille, hver i sin sjel med en bønn for vår kjære bror. [...]
Direktøren var fraværende fra instituttet, og det var derfor lettere å unnslippe frykten for isolasjon. Kveldsrapporten gikk raskt, og han hvilte. Fra en tid mellom klokken 5 og 6 begynte han å puste dypere, og ikke lenge etter begynte han å puste stille, men rytmisk og regelmessig [...]. Jeg vendte meg til brødrene og vi knelte alle og ba. Jeg knelte ved siden av sengen og så på det stille ansiktet. Han pustet langsommere, deretter et dypt pust, ledsaget av en sukkende lyd, og deretter stoppet pusten».
Et parallelt vitnesbyrd om dødsøyeblikket ble innhentet av p. Anton Moisin fra kannik Coriolan Tămâian, som også var tilstede i celle 44 på den tiden, sammen med biskopene. Fra hans vitnesbyrd kan man se hvor mye det kostet biskop Frenţiu å oppdage at Securitate visste at han hadde vigslet hemmelige biskoper:
«På Blomsterdagen (12. april) i 1952 kom en offiser fra Bucureşti til fengselet Sighet. Han gikk inn i cellen, hvor fangene sto i rettstilling og vendte seg mot biskop Frenţiu og sa: ‘Gamle bastard, hvem konsekrerte du til biskop’» Biskop Frenţiu ble blek, så rød, men han sa ikke et ord. [...] Neste morgen begynte en tå på hans venstre fot å svulme, så de andre. Han fikk ikke noe medisin. Hevelsen gikk høyere opp. Siden 8. juli reiste han seg ikke fra sengen [...]. I de siste tre dagene snakket han aldri, stønnet hele tiden, helt til 11. juli 1952 klokken 18.20 (vi så klokken på tårnet til den katolske kirke) [...] døde han stille, omgitt av oss alle i rommet».
Til tross for sin svake helse holdt biskop Frenţius ut i Sighet i mer enn to år, fra 25. mai 1950 til 11. juli 1952. Han var 77 år gammel. Biskop Hossu beskriver øyeblikkene umiddelbart etter døden:
«Vi ba alle en panehidă [begravelsesofficium i den orientalske ritus], og ba for vår kjære eldre bror, vår Senior, vi kledde ham i hans skjorte og rene klær [...] Etter at vi feiret de hellige bønner for kjære bror Valeriu, banket kannik dr. Coriolan Tămâian (Cori), som leder for celle 44, på døren og tilkalte sersjanten på vakt og kunngjorde hans død».
Sersjanten tilkalte offiseren og sanitetsmannen. Han ble pakket inn i et teppe og lagt på en seng i den tomme nabocellen. Neste kveld hørte de at det kom en lastebil til den lille gårdsplassen utenfor cellen, og den døde biskopen ble brakt bort. Det var natt til 12. juli mellom 11 og 12 om natten,
Securitate skrev en dødsattest den 7. juli 1957, fem år etter biskopens død. Der står det at han døde den 12. juni 1952 [det riktige er 11. juli 1952], 77 år gammel. Dødsårsaken oppgis til sirkulasjonssvikt og kronisk myokarditt (hjertemuskelbetennelse). Dokumentet inneholder mange utelatelser eller falske data. For eksempel, oppgis ikke adressen hvor døden inntraff, og den hevdet at «avdøde var under medisinsk behandling». Å sende biskop Frenţiu til fengselet Sighet var de facto en dødsdom. Teoretisk var det en sjanse til å overleve, men forholdene i fengselet og mangelen på medisinsk behandling brøt ham ned, og det samme gjaldt de to andre gresk-katolske biskopene som var yngre enn ham, Ioan Suciu og Titus Livius Chinezu, og dessuten den salige Antonius Durcovici (1888-1951), romersk-katolsk biskop av Iaşi.
Biskop Frenţiu ble i likhet med de andre biskopene som også døde i Sighet, gravlagt om natten uten kiste i en massegrav på fattigkirkegården i byen Sighetu Marmaţiei. Graven ble jevnet med jorden for at ingen skulle vite om stedet og for å forhindre valfarter til gravene til martyrene som ble drept i Sighet. I 2008 identifiserte en magistrat fra militærtribunalet i Cluj massegraven, og det man antar er martyrenes levninger, ble funnet.
Biskop Valerius Frenţiu fikk en etterfølger på bispesetet Oradea Mare først etter den rumenske revolusjonen i 1989, Vasile Hossu (1990-97). I 2011 vedtok bystyret i Reşiţa, hans hjemby, å utnevne martyrbiskopen dr. Valeriu Traian Frenţiu til æresborger av Reşiţa post mortem. Tittelen ble tildelt den 11. april 2012 på en fest for velsignelsen av en byste av biskop Frenţiu på gårdsplassen til den gresk-katolske kirken i Reşiţa.
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio sent til Vatikanet.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj av pave Frans selv under hans besøk i Romania. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, procesulcomunismului.com, egco.ro – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. august 2019