Skytshelgen for bønder og gjetere; for kveg og åkre; mot kvegsykdommer; for en god avling og et godt vær; for natur- og miljøvern
Den hellige Wendelin (Wandelin, Wandolin, Wendolin, Vandelin, Vendalin, Wendel; lat: Wendelinus, Wendolinus, Wendalinus, Vandelinus, Wandalinus, Wyndelinus) bodde som eneboer i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) mellom Saar og Hunsrück i det nåværende Tyskland omkring 570, da den hellige Magnerik var erkebiskop av Trier (ca 566-96). Men hans livshistorie bygger på en legende fra 1300-tallet, og hans tidligste biografier, to på latin og to på tysk, er ikke kjent før etter 1417.
Legenden forteller at Wendelin var en skotsk (eller irsk) prins som ble født rundt 550 (i 554). Hans foreldre var kong Forchado (Frochard) og dronning Irelina (Joelina). Wendelin skal ha blitt oppdratt av en biskop, og han bestemte seg som tyveåring for å foreta en pilegrimsreise til Roma. Der skal han ha blitt velsignet av pave Benedikt I (575-79). Han dro igjen nordover og på jakt etter et uforstyrret sted kom han til Westrich i bispedømmet Trier i området rundt elvene Blies og Saar. Dette området ble den gangen fortsatt regnet som en utløper av Vogesene (Vosagus). Der slo han seg ned som eneboer.
En versjon av legenden sier at Wendelin på en tur til helligdommene i Trier møtte en velstående landeveisrøver. Tyven bebreidet Wendelin for å tigge når han så åpenbart var i stand til å tjene til livets opphold, så Wendolin gikk i hans tjeneste. Ifølge andre versjoner var det snakk om en lokal adelsmann, ikke en røver. Wendelin trakk seg gjerne tilbake sammen med hjorden til en høyde langt unna godset for å be i ensomhet. Han var først svinegjeter, deretter kveggjeter og til slutt sauegjeter.
En gang kom hans herre forbi, og ble irritert fordi Wendelin umulig kunne rekke tilbake til godset før kvelden. Men enda han red hjem det forteste han klarte, var Wendelin kommet før ham med dyrene. Han innså da at gjeteren var Guds mann, falt på kne for ham og ba om unnskyldning for sin utålmodige oppførsel. Han oppfylte også Wendelins største ønske ved å bygge en eneboercelle for ham i nærheten av godset. Her bodde Wendelin fra nå av i fred og viet seg til bønn.
Snart hørte benediktinermunkene i det nærliggende klosteret Tholey om hans fromme liv. De valgte ham derfor til sin abbed, noe han aksepterte, selv om han på det tidspunkt ikke engang var presteviet. Han ble konsekrert til abbed rundt 597, ifølge senere legender. Det er lite trolig at Tholey var et benediktinerkloster på den tiden, det ble åpenbart grunnlagt som et kollegiatsstift, og det skjedde rundt 630, etter Wendelins død. Deretter levde han i Tholey hvor han skal ha avgått ved døden i 617. Munkene bygde et praktfullt gravmæle i stein, hvor de gravla abbeden, men neste morgen lå legemet ved siden av graven. Da dette gjentok seg, spente de to okser for en kjerre og lot dem dra abbedens legeme hvor de ville. Og som om de hadde gått veien mange ganger, gikk de til den høyden hvor eneboeren så ofte hadde bedt. Der ble han gravlagt i sin celle.
Det er uklart om Wendelin var skotsk eller irsk, for Irland het tidligere Scotia maior, og innbyggerne ble helt til 1100-tallet kalt Scoti, skotter. På vestkysten av dagens Skottland, før kalt Scotia minor, slo irer seg ned og ga landet sitt navn. Frem til 1935 var det en vedtatt sannhet at Wendelin var irsk/skotsk, men etter det er det flere som har hevdet at han må ha vært franker. Målinger av hans skjelett viser at han var 185 centimeter høy, noe som var svært høyt på den tiden og temmelig sjeldent for irer. Dessuten synes navnet Wendelin å ha germansk opphav.
På den andre side er det kjent at to betydelige irske munker på den tiden var usedvanlig høye, de hellige Kolumba av Iona (ca 521-97) og Kolumban av Bobbio, så noe entydig bevis er Wendelins høyde ikke. Det er heller ikke navnet. På slutten av 1980-tallet ble kardinal Tomás Séamus Ó Fiaich (1923-90), erkebiskop av Armagh og irsk primas, men også historiker og ekspert på det irske språket, spurt om navnet Wendelin. Han satte det i forbindelse med det irske navnet Fionnalán, eldre form Findalán, og ettersom navneformen Vendalin forkommer i Tyskland, kan det ikke utelukkes at navnet har irsk opprinnelse.
Et kapell ble bygd over Wendelins grav. Den lille byen St. Wendel vokste opp nær klosteret. Helgenens forbønn var mektig i tider med pest og smittsomme sykdommer blant kveget. Da en pest i 1320 ble stanset gjennom helgenens forbønn, fikk erkebiskop Baldvin av Trier (1307-54) kapellet ombygd. Baldvins etterfølger, Boëmund II (1354-62), bygde den nåværende vakre gotiske kirken, som ble vigslet på pinsedag i 1360 og hvor helgenens relikvier ble overført i denne anledning. Siden 1506 har de hvilt i en sarkofag av stein. Gravmæle for Wendelin med apostelfigurer på siden (ca 1400), i basilikaen St Wendelinus i St. Wendel i Saarland, selve graven befinner seg bak høyalteret.
Denne legenden er i overensstemmelse med iro-skotske krøniker. Andre dødsår enn 617 som blir angitt for Wendelin, er 607 og 650. Wendelins grav utviklet seg snart til et valfartsmål, som etter hvert utviklet seg til byen St. Wendel ved elven Saar i Saarland. Der ligger det i dag et betydelig misjonskollegium. Wendelins grav er kjent fra rundt år 1000.
Wendelin ble første gang nevnt i den biografien som abbed Eberwin av Trier og Tholey rundt år 1000 skrev om den hellige biskop Magnerik av Trier. Der heter det at i Magneriks episkopat hadde en from eneboer ved navn Wendelin bodd i skogene i Vosges, og sammen med Ingebert og Disibod var han blant Deo militantes, Guds stridsmenn, som virket på 500/600-tallet i Pfalzwald og Hunsrück. I Vita Sancti Magnerici sies det at i Magneriks episkopat fantes det i bispedømmet Trier «mange hellige menn» (magnae sanctitatis viri), og blant dem ble nevnt: Paulus (senere biskop av Verdun) (ca 580-ca 649), Ingobertus, Disibodus, Wandalinus, Carilefus, Wulfilak (Wulfilaicus), Banthus og Beatus. Tre av de nevnte mennene, stammet fra Irland, nemlig Wendelin, Ingebert og Disibod.
Kalenderen i Stablo (i dag Stavelot) kjente på 900-tallet Wendelins kult i Basonis Villare, senere Basenweiler, som på grunn av den stadig større kulten for den lokale helgenen ble oppkalt etter ham rundt år 1050 og fikk navnet St. Wendel. Den 5. juli 1360 ble relikviene overført til koret i den nybygde valfartskirken i St. Wendel, den basilikaen som bar hans navn. I senmiddelalderen fremmet biskopene av Trier valfartene, men gjennom reformasjonen avtok strømmen av pilegrimer. På 1700/1800-tallet oppsto det en ny blomstring. Det finnes knapt noen folkelig helgen som æres like høyt og utbredt som ham.
Hvert tiende år feires i sognet St Wendalin et «Wendelin-år» (Wendelsjahr). Da blir statuen på toppen av gravmælet fjernet, og i stedet blir glasskrinet med det nesten komplette skjelettet tatt opp av gravmælet og lagt på toppen av gravmælet og åpnet, og i en hel uke kan pilegrimer komme og ære relikviene. Det hittil siste Wendelsjahr ble feiret i mai 2010.
I helgenkalenderen for det tyske språkområdet representerer han Saarland. Hans minnedag angis til både 20. oktober og 22. oktober. Han sto ikke i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, men i den nyeste utgaven (2004) står han under 21. oktober:
Apud Tréviros in Austrásia, sancti Wendelíni, eremítæ.
I nærheten av Trier i Austrasia [i dag i Tyskland], den hellige Wendelin, eremitt.
Hans valgfrie minnedag i det tyske språkområdet er 20. oktober. I bispedømmet Trier feires en translasjonsfest den 8. september, mens i Strasbourg og Trier feires også en translasjonsfest den 5. juli. Noen kaller ham Wandelin av Trier.
Wendelin regnes i Saarland som en av De fjorten nødhjelperne. Han er den store skytshelgenen for bønder i det midt-frankiske/alemanniske området. Fremfor alt ble han æret i sengotikken og barokken. Han sørget for det syke kveget og hjalp når pest og sykdom truet. Han ledet hestespannene når de måtte foreta farefulle ferder, og for det tørste kveget åpnet han uventede kilder. Antallet kirker og kapeller som ble viet til ham, nådde opp i tusener. Wendelin-kirker finnes nå over hele verden, også i Sør-Amerika, Afrika og Kina. Sognet Saint Wendolin i Fostoria i Ohio bærer hans navn. I 1957 var det sytten byer i USA som bar hans navn.
Tre latinske Wendelin-legender oppsto på 1300- og 1400-tallet. I området rundt elvene Rhinen og Mosel, men også i Bayern, er Wendelins kult fortsatt vidt utbredt. Gjennom utvandrere kom den også til Nord- og Sør-Amerika. Ved den betydeligste Wendelin-valfarten i dag går hvert år en prosesjon med rundt hundre hester og 500 troende fra sognekirken i Nussbach – en bydel i Oberkirch – gjennom vinmarkene opp til Wendelin-kapellet Bottenau. Fjellet Wendelstein ved Bayrischzell er oppkalt etter Wendelin, og på toppen av det står et lite trekapell vigslet til Wendelin. Hundre meter nedenfor toppen befinner også den høyeste kirken i Tyskland seg, som er vigslet til Maria, Bayerns skytshelgen. Et betydelig valfartsmål er også Wendelin-kirken i Obergermaringen, som har en relikvie. I nyere tid har Wendelin også blitt æret mer og mer som skytshelgen for natur- og miljøvern.
Wendelin er skytshelgen for bønder og gjetere og æres fortsatt i Tyskland, Østerrike og Sveits. I kunsten fremstilles han som en ung mann eller en mann med skjegg, med en gjeterveske og en bok i en hånd og en gjeterstav i den andre, mens det gresser lam, kveg og griser rundt ham, og en krone og et skjold er plassert ved hans føtter. Andre attributter er rosenkrans, bok, skuffe, kølle eller krone. Han kan også være fremstilt som munk, eneboer eller en sjelden gang som kongssønn. Han er også avbildet sittende foran sin eneboercelle mens han passer på dyrene, mens man i bakgrunnen kan se tårnene i Tholey eller St. Wendel. En legende sier at Wendelin var bror av den hellige Oranna, skytshelgen for det tyske Lothringen.
Kilder: Benedictines, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, celt-saints, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, kirchensite.de, sankt-wendelinus.de, Allgemeine Deutsche Biographie (bind 41, Leipzig 1896) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000 - oppdatert: 11. januar 2016