Den hellige Walfrid della Gherardesca (Wilfrido, Gualfredo, Galfrido, Qualfredo, lat: Walfridus, Gualfredus) ble født på 700-tallet i Pisa i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var den eldste av fem søsken og ble en fremtredende borger i byen. Han giftet seg med Thesia og fikk fem sønner og minst en datter.
Midtveis i livet følte Walfrid og hustruen at Gud kalte dem til et liv i kloster. Walfrid gikk sammen med to andre gifte menn, vennen Fortis fra Corsica og slektningen Gunduald, og grunnla benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Palazzuolo i Monte Verde mellom Volterra og Piombino. De grunnla også et nonnekloster nær ved for deres koner og Wilfrids datter Rattruda. De viet sitt kloster til den hellige Peter.
Walfrid styrte fra begynnelsen Palazzuolo som abbed. Mange noviser kom for å slutte seg til munkene, inkludert Walfrids favorittsønn Gimfrid og Gundualds eneste sønn Andreas, som skulle bli klosterets tredje abbed og skrive Walfrids biografi. Snart talte kommuniteten 60 personer. Gimfrid ble viet til prest, men en tid etter flyktet han fra klosteret og tok med seg flere menn og verdisaker. Walfrid sendte en gruppe ut for å lete etter sønnen, men ba også om at han måtte få et tegn som for resten av livet minnet ham om sitt øyeblikk av svakhet. Gimfrid ble brakt tilbake den tredje dagen med sin langfinger på høyre hånd så ødelagt at han aldri kunne bruke den igjen. Han angret og gjorde bot og ble klosterets andre abbed etter sin far, som styrte klosteret klokt i ti år etter denne hendelsen.
Walfrid døde den 15. februar 765 i Palazzuolo. Samme dag skal hustruen også ha dødd, og de ble gravlagt sammen. Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 12. september 1861 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 15. februar.