| Den hellige Winwaloe av Landévennec (~462-532) |
Den hellige Winwaloe ble født rundt 462 (?) i Ploufragan i Bretagne i Nordvest-Frankrike. Hans navn finnes i rundt femti ulike former, og vi kan nevne noen av dem: Guingaloc, Guignole, Guinvaloeus, Gweno, Gwenno, Gunnolo, Gwnwalloe, Winnol, Wonnow, Wynwallow, Winwaloc, Winwalloc, Winwallus, Wingaloeus, Waloway, Wynolatus, Vinguavally, Vennole, Valois, Onolaus, Ougnoualey, Bennoc, Towinnoc (lat: Guengaloeus, Guengalaenus; fr: Guénolé, Guingalois). Det er umulig å avgjøre hva som er den originale formen, men de vanligste i England er Winwaloe og Winwaloc, i Frankrike Guénolé og Guingalois.
Han skal ha vært sønn av de hellige Fragan og Gwen, som var blant de mange kristne britene som for å unnslippe de barbariske hedningene i de urolige tidene etter at romerne trakk seg ut av landet, flyktet fra det sørvestre Britannia til Bretagne, som dermed fikk sitt navn (engelsk: Brittany). Hans eldre brødre var de hellige tvillingene Jacut og Guithern (Gwethenoc), som var født i England og hadde vært med på flukten, mens Winwaloe ble født rett etter ankomsten til Bretagne. På grunn av de tre barna ble moren også kalt Gwen Teirbron («tre-brystet»), og slik fremstilles hun også i bretonsk folkekunst. Sognet Ploufragan hvor han ble født, fikk sitt navn etter hans far. Senere fikk Gwen og Fragan datteren Chreirbia (Creirwe, Klervie).
Etter betydelige vanskeligheter med å overvinne farens motstand fikk Winwaloe fra han var femten år gammel sin opplæring i det monastiske liv av den hellige keltiske munken Budoc på en øy som ble kalt «Laurea» (Île Lavret) i Bréhat-arkipelaget nær Paimpol ved inngangen til bukten ved Saint-Brieuc. Da opplæringen var fullført, ville Winwaloe dra til Irland og følge i fotsporene til den store hellige Patrick (d. ca 461), men da viste Patrick seg for ham i en drøm og forbød ham å reise til Irland. Samtidig sa han at Winwaloe måtte forlate Budoc.
Da tok Winwaloe med seg elleve ledsagere og ble eremitt på øya Tibidy ved munningen av elven Aulne. Han praktiserte de vanlige keltiske botsøvelsene med å resitere psalteret daglig med armene strukket ut i form av et kors og han bar klær av geitehår. Han levde av rugbrød og aske, vann og bønn. Men stedet var svært utsatt, så etter tre år flyttet han med sine ledsagere til fastlandet. I en skjermet dal på motsatt side av havnen i Brest grunnla han det store klosteret i Landévennec på land gitt av prins Gallo, hvor han levde som abbed. Der fortsatte de den keltiske monastiske tradisjonen som de hadde lært av Budoc. Klosteret fikk navn etter bretonsk Lann (=kloster) + Towinnoc (en form av Winwaloes navn).
I Landévennec regjerte Winwaloe over et stort antall munker i mange år. Da han skjønte at han skulle dø, kalte han brødrene sammen og instruerte dem til å velge en etterfølger som skulle være «søt som honning og bitter som absint». Han formante dem: «Søk ikke etter fred her, slik at dere kan nyte freden og roen i himmelen». Han døde mens han sto ved alteret på slutten av messen, i nærvær av alle brødrene. Det skjedde en 3. mars en gang på begynnelsen av 500-tallet (i 532?). Han ble gravlagt i Landévennec. Etter hans død skal det ha skjedd mange mirakler som ble tilskrevet ham. En 28. april ble hans legeme overført til den nye kirken som var blitt bygd. Hans første biografi ble skrevet først på 800-tallet av abbed Wrdisten av Landévennec og har delvis historisk verdi, men den er hovedsakelig full av legender.
Selv om normannerne trengte inn i Bretagne første gang rundt 840, synes situasjonen å ha vært relativt kontrollert helt til den hellige kong Solomon III (Salomon, Selomon; bretonsk: Selyf) av Bretagne (857-74) døde i 874. Etter det ble situasjonen langt mer kaotisk. Likevel synes det som om det var i klosteret Landévennec den bretonske munken Wrmonoc (Gourmenoc, Uurmonoc) i 884 skrev sin biografi om den hellige Paulus Aurelian av Léon (ca 480-ca 573) (Paul-Aurélien) (Vita Sancti Pauli Episcopi Leonensis in Britannia Minori).
Da klosteret ble ødelagt av vikinger i 914, rømte munkene og tok med seg noen av Winwaloes relikvier, med klær og hans klokke i keltisk stil og Wridstens biografi. Munkene flyktet trolig til det sentrale Bretagne, og det neves et kortere eller lengre opphold i Pierric i Loire-Atlantique, hvor kirken er viet til Saint-Guignolet. Deretter dro de ut av Bretagne og hadde et lengre opphold i Le Mans i Sarthe eller i Château-du-Loir, 35 kilometer lenger sørøst. Etter Maine dro munkene til Montreuil-sur-Mer i Pas-de-Calais, hvor grev Helgaud av Ponthieu (886-926) gjestfritt mottok dem innenfor de murene han hadde bygd for å beskytte byen mot normannerne. Han ga dem land innenfor muren til å bygge klosteret Saint-Sauve med en kirke som ble viet til Winwaloe under navnet Saint-Walloy (Wallois, Walow), og der ble relikviene anbrakt.
I Maine skyldes Winwaloes kult hovedsakelig at munkene fra Landévennec en tid bodde der. Biskop Gervasius (Gervais) av Le Mans (1036-55) bygde kirken Saint-Guingalois i Château-du-Loir, sognet hvor han var født, og krypten i denne kirken mottok relikvier av Winwaloe. Men i 1078 tok Fulk (Foulques) IV av Anjou relikviene og brakte dem til Angers, hvor de ble anbrakt i kirken Saint-Laud. Andre relikvier av Winwaloe kom til Mont Blandin i Gent. Munkene vendte i 939 tilbake til sitt kloster, men lot grunnleggerens relikvier bli værende i Montreuil. Der ble de ødelagt i 1793 under Den franske revolusjon. Hans grav kunne ses i kirken i Landévennec til begynnelsen av 1800-tallet.
Winwaloes omfattende kult i England skyldtes to grunner: grunnleggelser i Cornwall fra hans kloster og spredningen av hans relikvier. Kirkene i Landewednack og Gunwalloe (begge på halvøya Lizard) er viet til ham, mens hans navn opptrer i engelske litanier fra 900- og 1000-tallet. Exeter, Glastonbury, Abingdon og Waltham hevdet alle å ha relikvier av ham, og hans navn opptrer ofte i engelske kalendere på samme dato. Det er sannsynlig at dette skyldtes den hellige erkebiskop Dunstan av Canterburys eksil i Mont-Blandin og senere relikviegaver fra samme kilde til biskop Leofric av Exeter. Hans navn er bevart i de anglikanske sognene Wonastow i Monmouthshire i Wales (hvor han er kjent som St. Wonnow), og i Gunwalloc, St. Cleer og Landewednack i Cornwall. Man mener at sistnevnte sogn fikk sitt navn på grunn av en monastisk avhengighet av Landévennec.
Winwaloe var også kjent i East Anglia (Norfolk og Suffolk). Hans fest ble feiret i Norwich, hvor en gate er oppkalt etter ham, noe som forteller om en kirkededikasjon der. Hans navn opptrer i en lokal vær-regle om helgenene de tre første dagene i mars: «First comes David, then comes Chad / Then comes Winnol, roaring like mad». Bretonske tradisjoner og legender forbinder Winwaloe med den legendariske kong Gradlon av Cornuaille og den mytiske sunkne byen Ys.
Winwaloes minnedag er dødsdagen 3. mars med en translasjonsfest den 28. april – 26. februar i Barking. I kunsten avbildes han vanligvis med en klokke, og ved lyden av den pleide fiskene å følge ham. I en kirke i Portlemouth i Devon avbildes han mens han bærer en kirke på skulderen. Han avbildes også ofte sammen med en gås. Dette kan være en henvisning til episoden da hans søster skal ha fått et øye hakket ut av en gås hun jaktet på. Winwaloe ble tilkalt og ga gåsen ordre om å spytte ut øyet, noe den gjorde. Han satt det på plass, og dermed var alt godt igjen.
Klosteret Landévennec ble benediktinsk på 800-tallet, og det var i hendene på Mauristene da det til slutt ble oppløst. Klosteret ble restaurert på 1950-tallet av benediktinere fra Kerbéneat og åpnet i 1958. Klosteret har i en tid fremmet bruken av det bretonske språket i liturgien. Det er i dag senter for det økumeniske «Cornish and Breton Companions of St. Guénolé».