Den hellige Wolfgang av Regensburg (~924-994)

Skytshelgen for Bayern, bispedømmet og byen Regensburg; for gjetere, tømmermenn, billedhoggere, skippere, kullbrennere, tømmerhoggere, de uskyldig fengslede; mot øyenlidelser, fotlidelser, blødninger, gikt, lammelser, slaganfall, dysenteri og andre mageproblemer; mot ufruktbarhet og spontanaborter; for kveg

Den hellige Wolfgang (lat: Wolfgangus) ble født ca år 924 i Pfullingen ved Reutlingen i Schwaben i Tyskland i en ansett, men fattig adelsfamilie. Som ung gutt ble han undervist av en vennlig prest, og tidlig merket foreldrene hans store begavelse og glede ved det åndelige liv. Derfor tok de ham med til klosteret Reichenau på ei øy i Bodensjøen, som var kjent for sin gode skole. Etter påtrykk fra sin venn Henrik, yngre bror av biskop Poppo av Würzburg, rev han seg motvillig løs fra ensomheten i klosteret og fulgte ham til Würzburg for videre utdannelse på skolen som Poppo hadde etablert der. Han hadde ansatt den begavede italieneren Stefano av Novara, og de to unge mennene studerte ved hans føtter. Deretter underviste Wolfgang selv ved katedralskolen.

Da Henrik i 956 ble utnevnt til erkebiskop av Trier, overtok Wolfgang på hans ønske ledelsen av katedralskolen der. Begge var influert av reformmunken Ramould. Senere ble Wolfgang domdekan og til slutt kansler. Etter biskop Henriks tidlige død i 964 følte Wolfgang at båndene som hadde bundet ham til verden var borte, og han reiste til Einsiedeln i kantonen Schwyz i Sveits hvor han ville føre et liv avsondret fra verden bak klostermurer, og avla løftene som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti - OSB) i klosteret Maria Einsiedeln. Der var en engelskmann ved navn Gregor abbed. Wolfgang fikk ansvaret for klosterskolen, og elevene strømmet til. Da den hellige biskop Ulrik av Augsburg fire år senere besøkte klosteret, viet han den motstrebende Wolfgang til prest.

Deretter dro han sammen med noen ledsagere på misjonsreise til det hedenske Pannonia (Ungarn), men den var mislykket. Han misjonerte også i Noricum i det nåværende Østerrike. Biskop Pilgrim i Passau gjorde keiser Otto II oppmerksom på den handlekraftige prestemunken og foreslo å utnevne ham til det ledige bispesetet i Regensburg. Men keiseren og mange representanter for presteskapet tvilte først på om Wolfgang var egnet. En legende forteller at kort tid etter ble en av tvilerne alvorlig syk, men ble helbredet av Wolfgang på underfullt vis. Dette gjorde sterkt inntrykk på keiseren, som utnevnte ham i 972 og innsatte ham med de verdslige rettighetene. Wolfgang mottok den nye verdighet motvillig, etter at han hadde bedt om å få dra tilbake til sitt kloster, og bare av lydighet etter at hans abbed hadde godkjent utnevnelsen. Julen 972 ble han konsekrert.

Etter at ungarerne hadde herjet kraftig i Bayern hadde klosterlivet sunket ned på et beklagelig nivå. Som biskop reformerte Wolfgang klostre, blant annet de to fordervede nonneklostrene Nieder- og Obermünster, og grunnla nye, og ryddet opp blant presteskapet og gjenskapte kannikenes kanoniske fellesliv. Han fordypet religiøsiteten i folket. Selv levde han asketisk og beskjedent, en bønnens mann som aldri oppga sin munkedrakt eller sitt monastiske tenkesett. Han utnevnte Ramould av Trier til abbed av klosteret St. Emmeram, som biskopene av Regensburg tradisjonelt hadde holdt in commendam for å få inntektene fra det.

Wolfgang var også en dyktig predikant og en generøs giver av almisser til fattige og syke. Under hungersnøden i 987 åpent han sine matforråd for de fattige og overvåket selv fordelingen. Han var en stor velgjører for de fattige, og var deres Eleemosynarius Major (store almisseutdeler). I katedralskolen i Regensburg tok han selv hand om begavede elever. Allerede i live begynte han å bli betraktet som en helgen. Han befolket den sørlige delen av sitt bispedømme, som var lagt øde av ungarernes herjinger, med nye kolonister. Han innså at Praha, som hørte inn under biskopen av Regensburg, bare kunne blomstre om det ble selvstendig bispedømme, og uegennyttig ga han avkall på området med dets store inntekter. Med keiserens hjelp ble det nye bispedømmet godkjent av paven i 973.

Mot slutten av sitt liv oppdro han barna til hertug Henrik av Bayern, den senere hellige keiser Henrik II og den salige Gisela av Ungarn. Men da hertugen gjorde opprør mot keiser Otto II, mistet Wolfgang sitt bispedømme, og tilbrakte to år i klosteret Mondsee i Salzburg før han etter legenden skal ha trukket seg tilbake til en selvbygd eneboerhytte ved Abersee. Den befinner seg i dag i den senere bygde prektige kirken i St. Wolfgang. Her skal han ha slokket en medhjelpers tørst ved å få en kilde til å strømme frem. Vannet i den fikk senere ry som helbredende og tatt med hjem av pilegrimer. Men han skal også ha fulgt Otto II på hans felttog i Frankrike. Legenden sier at han ble funnet i sin eneboerhytte av noen jegere og brakt tilbake til Regensburg.

På en reise i Østerrike ble den 70-årige biskopen syk og døde i Pupping mellom Passau og Linz den 31. oktober 994. Hans grav befinner seg i krypten i den tidligere klosterkirken St. Emmeram i Regensburg, som nå er sognekirke. Året før hadde han gitt dette klosteret selvstendighet ved å oppheve personalunionen mellom biskop og abbed og utnevnte Ramuold av Trier til abbed der. Mer enn 200 undre ved hans grav, i kirken i Pupping og i St. Wolfgang ved Abersee gjorde at hans kult bare vokste, og hans tidligere elev keiser Henrik II og biskop Gerhard av Regensburg anbefalte varmt hans helligkåring. Den 7. oktober 1052 ble han kanonisert av pave Leo IX ved at hans relikvier høytidelig ble skrinlagt. Hans kult er levende også i dag, og flere steder i Bayern og Østerrike som han bare besøkte en gang, bærer hans navn.

Hans minnedag er 31. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans attributter er kirke og øks. Hans relikvier hviler fortsatt i kirken i Regensburg.