Den hellige Wulfstan (Wulstan, lat: Wulstanus) ble født ca 1009 i Long Itchington i Warwickshire i England av angelsaksiske foreldre. Han fikk sin utdannelse i klostrene Evesham og Peterborough, hvor han utmerket seg i både fromhet og sport. Ca 1033 slutten han seg til husholdningen til biskop Brihteah av Worcester. Han ble ordinert til prest, men en gang han hadde feiret messe, ble han distrahert av lukten av kjøtt som ble stekt i kjøkkenet, og da avla han løfte om aldri å spise kjøtt igjen. Han ble tilbudt en rikt utstyrt kirke, men han avslo den, og i stedet ble han benediktinermunk i Worcesters katedralkloster. Han ble snart lærer for guttene, senere kantor og sakristan. Ca 1050 ble han prior for denne lille kommuniteten med bare tolv munker. Som prior for huset gjenskapte han velstand der, både åndelig og verdslig, han fikk tilbake land som var konfiskert, reformerte økonomien og forbedret den monastiske observansen. Han ble bemerket for sin pastorale aktivitet, og han var spesielt nidkjær med å preke, døpe og gi råd.
I 1062 ble biskop Aldred av Worcester forfremmet til setet i York. Pavestolen nektet ham å beholde setet i Worcester i tillegg, noe som noen ganger hadde vært vanlig siden utarmingen av setet i York gjennom vikingangrep. Pavelige legater som da var i England, anbefalte i stedet at Wulfstan skulle bli den nye biskopen av Worcester. Dette valget ble godkjent av den hellige kong Edvard Bekjenneren og hans råd, og den motvillige Wulfstan ble konsekrert til biskop av Aldred.
Han ble et av de beste eksemplene på en effektiv kombinasjon av oppgavene som både monastisk leder og bispedømmebiskop. Han er den første engelske biskop som er kjent for å ha foretatt systematiske visitasjoner av sitt bispedømme. Han oppmuntret byggingen av sognekirker på sine egne eiendommer og på dem til lege stormenn, satte gjennom disiplin når det gjaldt sølibat for prester og insisterte på bruk av stein i stedet for tre i altrene. Senere bygde han om katedralen ca 1086, men han elsket den gamle bygningen som han måtte rive. Fra hans katedral er den noe endrede krypten bevart. Han tok full del i gudstjenestelivet i katedralen, og kommenterte på engelsk de latinske lesningene. Under hans episkopat ble Worcester et av de viktigste sentrene for gammelengelsk litteratur og kultur. Han hadde spesiell hengivenhet for engelske helgener, særlig de hellige Beda den Ærverdige, som han dediserte en kirke til, Dunstan og Osvald av Worcester, hans fjerne forgjenger i setet. Han etterlignet og overgikk Osvalds avholdenhet og generøsitet til de fattige. Han resiterte alltid psalteret når han reiste, og passerte aldri noen kirke eller kapell uten å gå inn og be foran alteret.
Uunngåelig ble Wulfstan trukket inn i de politiske bevegelsene i tiden. I 1066 sendte kong Harold Godvinsson ham som legat til Northumbria for å sikre deres lojale støtte. Wulfstan hadde ikke hellet med seg, men kunne ikke klandres. Etter slaget ved Hastings, som han anerkjente som avgjørende, var han en av de første biskopene som underkastet seg kong Vilhelm I Erobreren. Kongen innsatte sine egne menn i bispesetene, men Wulfstan ble tillatt å beholde sitt bispedømme, og fortsatte å være en av de få engelskmennene som beholdt høye embeter mot enden av Erobrerens styre og like etter. I stormennenes opprør i 1074 og 1088 var han lojal mot kronen og forsvarte den strategiske borgen i Worcester mot opprørerne. Når noen engelskmann klagde over normannernes undertrykkelse, pleide Wulfstan å si til dem: «Dette er en svøpe fra Gud for våre synder, som vi må bære med tålmodighet».
Pastoral omsorg for sitt bispedømme var hans hovedinteresse. En av hans store bedrifter var avskaffelsen av slavehandelen, fra Bristol til vikingenes Irland, gjennom sine utrettelige og overbevisende prekener. Dette var samtidig med de suksessfulle anstrengelsene fra erkebiskop Lanfranc av Canterbury for samme mål. Han gjenopprettet klosteret i Westbury on Trym, og så langt som mulig holdt han fast ved det monastiske regime i sitt eget dagligliv. Unge menn som ble oppdratt i hans varetekt lærte han opp til å bære inn maten og vente på de fattige ved bordet, for å lære dem en sann ydmyk ånd, og han selv satte et eksempel.
Han støttet Lanfrancs reformpolitikk. Worcester ble et suffragansete under Canterbury, og fikk dermed slutt på dets tidligere ambivalente forhold til York. Wulfstan sendte sin favorittdisippel til Canterbury for videre utdannelse, og kontakt mellom de to kommunitetene ble fremmet av Eadmer. En sen legende, implisitt i motsetning til samtidens tiltro, sa at Wulfstan var dårlig utdannet. I sin primitive form kan legenden trygt avvises. Han var nok ikke noen svært lærd mann, men trolig verken mer eller mindre enn mange av hans samtidige angelsaksiske biskoper. Dette hindret ham ikke fra å være en effektiv predikant og han oppmuntret lærdom blant sitt presteskap, og han ble godt likt av sin flokk.
Han ble beskrevet av sin biograf, munken Coleman, som «av middels høyde, (o) alltid av god helse, (o) verken ødsel eller gjerrig i valget av klær eller sin generelle levestandard». Han døde i 1095 i Worcester, 87 år gammel, en ærverdig representant for en svunnen tid.
Hans kult begynte nesten umiddelbart, og det ble meldt om helbredelser ved hans grav. William Rufus fikk den dekket med gull og sølv, men relikviene ble skrinlagt først i 1198. Fra 1200 ble det bevart fulle og detaljerte rapporter fra helbredelsene med tanke på en helligkåring. Den ble innvilget i 1203 av pave Innocent III. Kong Johan uten Land holdt hans minne spesielt høyt og ble gravlagt like ved ham. I 1216 ble skrinet ribbet for å betale en engangsskatt på 300 mark pålagt av prins Ludvig av Frankrike, men en ny translasjon ble gjort til et enda mer strålende skrin enn før i 1218. Ved denne anledningen tok abbeden av St. Albans, William av Trumpington, med seg et av helgenens ribben tilbake til klosteret og bygde et alter over det. I 1273 ga Edvard I takkegaver til Wulfstans skrin etter erobringen av Wales.
Hans minnedag er 19. januar, med en translasjonsfest den 7. juni. Hans fest ble feiret vidt omkring i monastiske- og bispedømmekalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum.