Den hellige Antonius Maria Zaccaria ble født i 1502 i Cremona i Lombardia i Nord-Italia i en gammel genovesisk adelsfamilie. Hans far Lazzaro døde da sønnen var to år gammel, og moren Antonia Pescaroli ble enke som 18-åring. Hun avsto fra å gifte seg igjen og viet livet til omsorgen for sin eneste sønn og hans oppdragelse. Hun ga ham en kristen oppdragelse som ga frukter, for en gang om vinteren kom han hjem uten frakk etter å ha gitt den til en fattig skolekamerat som frøs. I ung alder avla Antonius kyskhetsløfte og ga avkall på sin arv. Han studerte filosofi i Pavia og i 1520 begynte han å studere medisin i Padova.
I en alder av 22 år fikk han i 1524 sin grad som doktor i medisin og vendte tilbake til Cremona for å arbeide som lege. Men i en alder av 25 år besluttet den dypt troende legen å begynne et nytt liv. Under veileding av to dominikanere utviklet han et spesielt apostolat for å gi trosundervisning til de fattige. Dominikanerne oppmuntret ham til å bli prest, og han forberedte seg på prestevielsen «for heller å ta seg av menneskesjelens frelse enn å være lege for legemlige lidelser». Etter sine teologistudier ble han presteviet i 1528. Det ble sagt at engler viste seg under hans første messe. Han viet seg nå med fornyet energi til nestekjærlig arbeid og besøkte og trøstet de syke på hospitaler og fattighus.
Han ble åndelig veileder for grevinne Ludovica Torelli av Guastalla (1500-69), og sammen med henne flyttet han til Milano i 1530. Der gikk han inn i et selskap som ble kalt «Brorskapet av Evig visdom». Sammen med to medlemmer av det selskapet, prestene Bartolomeo Ferrari (1499-1544) og Giacomo Antonio Morigia (1497-1546), grunnla han samme år ordenen «Regelbundne klerikere av den halshogde St. Paulus» (Congregatio Clericorum Regulares Sancti Pauli Decollati – CRSP), fra slutten av 1540-tallet vanligvis kalt Barnabittene etter sitt hovedkvarter i klosteret ved kirken San Barnabà. Kongregasjonen var for sekularprester og hadde som formål å reformere presteskap og folk, og medlemmene virket som sjelesørgere for folket. Deres hjertesaker var Paulus' lære og fremme av tilbedelsen av det hellige Alterets Sakrament. Kongregasjonen startet med fem medlemmer.
Ferraris bror var pavelig sekretær, og han gjorde pave Klemens VII (1523-34) oppmerksom på deres arbeid, og paven godkjente kongregasjonen allerede den 18. februar 1533 ved det apostoliske brevet Vota per quae vos med Antonius som første ordensgeneral. I 1535 ble godkjennelsen stadfestet av pave Paul III (1534-49), og kongregasjonen tok navnet «Regelbundne klerikere av St. Paulus» – i 1552 endret de navnet til «av den halshogde St. Paulus». Deres konstitusjoner ble endelig fastlagt i 1579, etter å ha blitt revidert av den hellige Karl Borromeus. De ble møtt med voldsom motstand fra det lokale presteskapet på grunn av reformene de forsøkte å innføre, og de ble rapportert til Roma for kjetteri i 1534 og 1537. Ved begge anledninger ble deres arbeid og lære fullstendig renvasket av det romerske tribunalet.
I tillegg til å holde foredrag for geistlige og legfolk i kirker, gikk han rundt i byens gater med et krusifiks i hånden og høstet rik frukt ved å forkynne om Kristi lidelse og død og behovet for bot for synder. I 1536 trakk han seg som ordensgeneral til fordel for p. Morigia og bidro til å spre kongregasjonen og arbeidet utrettelig for å reformere Kirken. Etter anmodning av kardinal Ridolfi reiste han til Vicenza, hvor han lyktes i å reformere moralen og få to kommuniteter av ordenssøstre tilbake til en strengere observans av sin regel. Han grunnla også kongregasjonenes andre hus i Vicenza.
I dette arbeidet fikk han stor hjelp av en søsterkongregasjon tilknyttet barnabittene som han hadde grunnlagt i Milano i 1530 med assistanse av grevinne Ludovica Torelli av Guastalla (1500-69). Det var de såkalte angelikerne, «Englesøstre» – senere føyde Antonius til «av den omvendte St. Paulus». Deres formål var å oppdra jenter og rettlede kvinner, og spesielt beskytte kvinner som stå i fare for å falle ut i prostitusjon. Søsterordenen døde ut på begynnelsen av 1800-tallet, bare i Milano overlevde et institutt av såkalte Guastallinere eller «Marias døtre». Antonius grunnla også rundt 1535 en forening for legfolk til fornyelse av den kristne familie, «Gifte par hengivne til St. Paulus».
I Vicenza hadde han gjort «Førti-timers-andakten» foran Sakramentet, som til da var kjent som «gravvake» mellom langfredag og påskenatt, til bønnedager i årets løp ved store anliggender. Hans Førti-timers-andakt sto i sentrum for den bedende kirke ved avgjørelsen i Lepanto og når det gjaldt dronning Elisabeth I av England. Denne andakten er fortsatt populær, særlig i Italia. Antonius gjenopplivet skikken med å ringe med kirkeklokkene klokken 15 på fredagene til minne om Herrens dødstime.
Antonius reiste vidt om kring på prekenreiser og slet seg helt ut. De siste to årene av sitt liv tilbrakte ordensgrunnleggeren i Milano. Der lette han etter en mer passende kirke for sin kongregasjon og aksepterte i 1538 tilbudet om kirken San Barnabà, men han døde før overtakelsen var i orden. Under en av sine misjonsreiser til Guastalla ble han angrepet av feber, og utslitt som han var av sine private botsøvelser, kjente han at kreftene var slutt. Han sørget for å bli brakt til hjembyen Cremona, og i morens hus mottok han de siste sakramentene.
Han døde fredelig der den 5. juli 1539 i en alder av bare 37 år. Ved hans dødsleie våket den modige og trofaste moren, som hadde akseptert et liv i ensomhet for ikke å hindre sønnens kall. Hans eneste etterlatte skrifter er tolv brev, seks prekener og barnabittenes konstitusjon. Hans orden, lik dem som var grunnlagt av de hellige Camillus av Lellis (kamillianerne), Josef Calasanz (piaristene) og Hieronymus Emiliani (somaskerne), er eksempel på gjenopplivingen av kristne liv i Italia i tider med utbredt misbruk.
Antonius ble gravlagt i angeliker-klosteret San Paolo i Milano. Selv om hans legeme lå over bakken, ble det funnet like friskt i 1566, 27 år etter hans død. Da ble hans legeme gravlagt i fuktig jord, og i 1664 ble bare hans skjelett funnet. Hans relikvier ble i 1893 flyttet til angeliker-kirken San Barnabà i Milano, hvor de fortsatt oppbevares. Hans hodeskalle og resten av knoklene er kledd i prestelige gevanter og kan ses i et krystallskrin i krypten under hovedalteret i kirken.
Antonius ble saligkåret den 3. januar 1890 ved at hans kult ble stadfestet (egentlig gjenopprettet – redintegratio) og helligkåret den 27.mai 1897 av pave Leo XIII (1878-1903). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er dødsdagen 5. juli. I kunsten avbildes Antonius i ordensdrakt med lilje, kors, kalk og hostie.
Barnabittene har frembrakt enda to helgener, nemlig de hellige Alexander Sauli og Frans Xavier Bianchi. Et annet berømt medlem av ordenen var pave Gregor XVIs statssekretær, kardinal Luigi Lambruschini (†1854), som var den viktigste motkandidaten da den salige Pius IX ble valgt til pave i 1846.
Kongregasjonen har i dag 71 hus med over 300 prester og arbeider i dag med stor suksess i Europa, Amerika og Sørøst-Asia. Barnabittene virket også i Norge og i Sverige på 1800-tallet, og fikk to norske medlemmer som dessverre ikke fikk virke i Norge. En av dem var den ærverdige Karl Maria Schilling (1835-1907), som har kommet til siste stadium før saligkåring, da hans «heroiske dyder» ble anerkjent den 19. september 1968 og han fikk da tittelen Venerabilis, «ærverdig».