Den hellige Zanitas av Bardiaboch og åtte ledsagere (d. 326)

Den hellige Zanitas av Hubah (Zanithas, Zanitha, Zanypha, Zanyphanes eller Zebina) og hans åtte hellige ledsagere Lasarus (Lazarus), Marotas (Maruthas, Marothas, Marotha, Marupha), Nerses (Nerzes, Narses), Elias (Helias), Abibos (Abibus, Habibus, Habib), Sembeeth (Sembeethes, Simiathos, Sivsithina, Sibeithos, Sybeiphines, Scembaitas, Schembaiteh), Mares (Maros, Marinus, Marinos, Mahares, Mahari) og Sabas (Sabbas, Sava) levde i Persia i første halvdel av 300-tallet.

Allerede på apostlenes tid spredte kristendommen seg til det iranske høylandet. Etter tradisjonen forkynte apostlene Simon og Judas Taddeus der. Persia var da under parthernes herredømme, og disse kjente seg ikke bundet av Zarathustras lære og den naturreligionen som var knyttet til den, som tilba himmellegemene og de fire elementene, fremfor alt ilden. Derfor lot partherne de kristne misjonærene i fred, slik at Persia på 200-tallet allerede hadde rundt 360 kirker. Men i 226 ble partnerne slått og de persiske selevkidene kom til makten.

På begynnelsen av 300-tallet satt kong Shapur II (Sapor) (309-79) på Persias trone, en av historiens mest grusomme enevoldsherskere. Han startet den første forfølgelsen av de kristne i 326, i det attende året av hans styre og av hans liv, for han ble kronet til konge i mors liv før han ble født. Han ga ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å ofre til gudene. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde. I 339 satte kong Shapur II i gang for alvor med den andre og voldsomste forfølgelsen av de kristne i sitt kongerike. Denne forfølgelsen varte i førti år til kongens død i 379. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro i løpet av disse førti årene, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. I tillegg flyktet mange andre fra landet under forfølgelsene.

Denne gruppen på ni kristne martyrer ble arrestert og fengslet i 326, i forfølgelsens første år (andre legger deres lidelse og død til 344, det vil si i den andre av Shapur IIs forfølgelser). Det skjedde i Bardiaboch (Bardiaboc, Baravokh, Baravok) i Dahuk i Irak, også kjent som Khirbat Brafok –orientalisten Pius Zingerle (1801-81) kaller denne byen Hubah. De to hellige brødrene Jonas og Barachisius hørte om forfølgelsene og dro til Bardiaboch, hvor noen kristne ble holdt fanget. De dro til fengselet hvor de kristne ble holdt, og de fant at ni av dem allerede hadde fått dødsdom etter at de hadde blitt torturert på alle slags vis.

De to brødrene trøstet dem i deres siste timer og oppmuntret dem til å stå fast helt til slutten. Jonas og Barachisius sa: «Brødre og Fedre! Vi frykter ikke, men står fast i Den korsfestedes navn i den kampen hvor også vi skal motta den evige Krone som våre brødre og fedre allerede har mottatt gjennom deres martyrdød». Inspirert av brødrenes tale holdt de ni ut torturen, inntil de ble drept den 27. mars 326. Ifølge aktene hos Assemani og Zingerle døde de den 24. og 26. desember 326 (eller 327).

Etter at de ni hadde lidd martyrdøden, ble også de to brødrene angitt til de samme sjefsdommerne som hadde dømt de andre. Brødrene ville ikke ofre og ikke tilbe solen, månen, ild og vann, og fremfor alt hadde de oppmuntret sine medkristne til ikke å adlyde kongen av Persia. Etter langvarig og grusom tortur ble også Jonas og Barachisius drept, to dager etter de andre. De ble gravlagt sammen med de andre ni martyrene av en from kristen ved navn Habdisotes (Abdissotas, Abtusciatus), en gammel venn av brødrene. Dette er høyst sannsynlig den Jesaja (Esaias), sønn av Hadab, som hos Assemani og Zingerle nevnes som forfatter av aktene.

Bollandistene forteller at da brødrenes gamle venn mottok nyheten om deres død, kjøpte han det som var igjen av legemene til alle de elleve martyrene fra bødlene for den høye sum av 500 drakmer og tre silkedrakter for å gi dem en kristen begravelse, og han avla ed på å aldri bekjentgjøre kjøpet. Fortellingen om brødrenes lidelse og død slutter med disse ordene: «Denne boken ble skrevet etter vitnesbyrd fra vitner og inneholder aktene til de hellige Jonas, Barachisius og andre, Kristi martyrer, som ved hans hjelp kjempet, triumferte og ble kronet, i hvis bønner vi trygler om å bli tatt med, av Esaias, sønn av Adabus av Arzun, i Armenia, i troppen av kongelige ryttere, som var til stede ved deres forhør og tortur, og som skrev historien om deres strid». Disse autentiske aktene ble opprinnelig skrevet på kaldeisk.

Martyrgruppen på ni har minnedag i Martyrologium Romanum den 27. mars, men 28. mars nevnes også. De minnes også noen ganger sammen med Jonas og Barachisius den 29. mars. På avbildninger ser man martyrene fremstilt under deres lidelser.