| Den hellige Zosimus av Solovetsk (d. 1478) |
Den hellige Zosimus (Zosimas; ru: Zosima; Зосима) ble født tidlig på 1400-tallet i landsbyen Tolvui nær Onegasjøen i bispedømmet Novgorod. Hans foreldre var Gabriel og Barbara. Fra sine tidligste år ble han oppdratt i fromhet, og etter sine foreldres død ga han bort alt han eide og mottok den monastiske tonsuren som munk.
På jakt etter et ensomt sted å leve som eneboer dro den unge munken til breddene av Kvitsjøen. Han lette også etter en åndelig lærer, og ved munningen av elven Onega møtte han i 1436 den hellige Herman, som bodde der som eneboer. Han fortalte ham om en øde øy ved navn Solovetsk to dagsreiser unna, hvor han hadde tilbrakt seks år sammen med den hellige Sabbatius, som var død året før. De to eremittene bestemte seg for å dra dit sammen, og de krysset sjøen og gikk i land på Solovetsøyene. Der hadde Zosimus samme kveld en visjon av en praktfull kirke i himmelen, og samtidig var hele området badet i lys.
Solovetsøyene (ru: Solovetskije Ostrova) er en øygruppe i Kvitsjøen som består av seks større (bebodde) og mange ubebodde øyer. De ligger rundt 53 mil nord for St. Petersburg og seksten mil sør for Polarsirkelen. Den største er Solovetsk med klosteret, og de to andre store øyene er Bolsjaja Muksalma og Anzerskij.
Med sine egne hender begynte de to munkene byggingen av et kloster på Solovetsk, rundt tretten kilometer fra stedet hvor Sabbatius og Herman hadde reist sitt kors og bygd sine celler. De bygde celler og en mur rundt, og de begynte å dyrke landet. En gang sent på høsten dro Herman til fastlandet for å hente forsyninger. Men på grunn av høststormene var han ikke i stand til å vende tilbake, så den unge Zosimus ble værende alene på øya hele vinteren. Han ble rammet av mange åndelige fristelser i kamper med demonene i tillegg til de fysiske prøvelsene. Han styrket seg med salmistens ord: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg!» (Sal 55,23) Han var truet av sultedøden, men på mirakuløst vis kom to fremmede og ga ham en kurv med brød, mel og olje. Om våren vendte Herman tilbake til Solovetsk med fiskeren Markus, som senere ble munk, og han brakte matforsyninger og utstyr til å lage fiskegarn.
Gradvis sluttet flere eremitter seg til dem på øya, og på stedet for Zosimus' visjon bygde de en liten trekirke til ære for Herrens Transfigurasjon (forklarelse), samt en trapeza (refektoriekirke). Etter Zosimus' anmoding ble det sendt en hegumen fra Novgorod til det nygrunnlagte klosteret med et antimins til kirken, et alterklede med innsydd relikvie som er nødvendig for å feire Den hellige liturgi. Dette var starten på klosteret som skulle bli kjent som Solovetsk. De barske forholdene på de avsidesliggende øyene gjorde at munkene visste å være sparsommelige. Men de hegumenene som ble sendt dit fra Novgorod, holdt ikke ut et slikt liv, så brødrene valgte Zosimus som hegumen. Han regnes derfor som grunnleggeren av cenobittisk klosterliv på Solovetsøyene. Zosimus la stor vekt på å bygge opp det indre livet i klosteret, og han innførte et strengt cenobittisk liv. Noe av det første han gjorde som abbed, var å overføre relikviene av Sabbatius til Solovetsk fra elven Vyg i 1465. De ble da funnet intakte, tretti år etter hans død.
Klosteret led mye under adelsmennene fra Novgorod, som konfiskerte munkenes fiskefangst. Zosimus var tvunget til å dra til Novgorod og søke beskyttelse fra erkebiskopen der. Etter råd fra erkebiskopen besøkte han hjemmene til adelen og ba dem om ikke å tillate at klosteret ble ruinert. Den innflytelsesrike og rike borgermesteren Marta Boretskaja ga respektløst ordre om å kaste ut Zosimus, men så angret hun og inviterte ham til et måltid. Ved dette måltidet så han plutselig seks av de fremstående adelsmennene sitte der uten sine hoder. Zosimus fortalte om visjonen til sin disippel Daniel og forutsa en umiddelbar død for adelsmennene. Spådommen ble oppfylt i 1478, da bojarene ble henrettet under erobringen av Novgorod av Ivan III (1462-1505).
Zosimus spurte Herman til råds i alle spørsmål og styrte den voksende kommuniteten med klokskap til sin død. Kort før sin død gjorde Zosimus klar sin egen grav, hvor han ble gravlagt bak alteret i Transfigurasjonskirken etter sin død den 17. april 1478. Senere ble det bygd et kapell over hans relikvier. Herman overlevde ham med et år og døde i 1479 på en reise til Novgorod. Hans relikvier ble i 1484 brakt tilbake til øya hvor han hadde bodd i femti år.
Den 8. august 1566 ble relikviene av Sabbatius og Zosimus overført til et kapell som var bygd til deres ære i Transfigurasjonskatedralen. Det var på den tredje dagen av alterfesten i klosteret Solovetsk, på Herrens Forklarelse (Transfigurasjon) den 6. august, og deres translasjonsfest har siden vært feiret den 8. august. Mange mirakler skjedde da de to hellige viste seg for fiskere som var i nød på sjøen. Zosimus feires på sin dødsdag 17. april og Sabbatius feires den 27. september. Zosimus er også skytshelgen for birøkt og beskytter av bikuber og kalles til og med «birøkteren». Birøktere ber til disse to hellige for å få flere bier.
Den røde og hvite kirken i Infirmariet eller sykestuen (Bolnitsjnye) i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) er viet til Zosimus og Sabbatius (Zosima og Savvatij). Den ble bygd mellom 1635 og 1638 av klosterets kjellermester Alexander Bulatnikov, som hadde kommet til lavraen fra klosteret på Solovetsk. De som er syke, skynder seg til Zosimus og ber om å bli friske. De mange hospitalkirkene som er viet til ham, vitner om helbredelsene.
I det tyvende århundret ble Solovetsøyene selve innbegrepet på kommunistregimets statlige terror. Lenin opprettet snart etter maktovertakelsen en arbeidsleir der i 1918, og allerede i 1923 var mer enn 3.000 fanger arrestert der, fremfor alt geistlige og aktive troende av alle konfesjoner. En av de første fangene i leiren på øyene var ifølge russiske medier en bestefar av patriark Kirill I av Moskva. Han ble arrestert på grunn av sitt arbeid for en kirkelig søndagsskole. I 1937-38 ble 20.000 mennesker myrdet i leiren på Solovetsøyene. Leiren var Russlands første store fangeleir og modell for mange andre i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Da forfatteren Aleksander Solsjenitsyn skrev trilogien GULag-arkipelet (1973-76), tenkte han på denne øygruppen. En del av inntektene fra boksalget stilte han til disposisjon for restaurering av klosteranlegget der. I 1974 ble Solovetsøyene erklært som naturreservat. Etter kommunismens fall har deler av det gamle klosteranlegget blitt istandsatt, og siden 1990 har en del munker igjen flyttet inn i de gamle bygningene. Øyene er nå blitt et turistmål og ble i 1992 ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.