Skytshelgen for Verona og Pistoia; for spedbarn og barn som har vansker med å lære å snakke og gå; mot vannskader
Den hellige Zeno stammet etter legenden fra Mauretania, det nåværende Marokko. Andre kilder sier Syria eller Hellas, mens nyere forskning antar at han ble født i nærheten av Verona. Hvis hans preken om den hellige Arcadius' martyrium var en øyenvitneskildring, ble han trolig født nær Alger i Mauretania før 302. Han fikk en god klassisk utdannelse.
Under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) ble han den 8. desember ca 362 konsekrert som den åttende biskop av Verona, muligens av biskop Aussenzius av Milano. Han var en ivrig bekjemper av det arianske kjetteri og restene av hedensk overtro hos folket. Hans suksess i dette skyldtes delvis hans oratoriske evner. Han var en dyktig taler og stor predikant og trakk store menneskemengder til sine prekener. Faktisk var mengdene så store at han måtte bygge en større katedral. En samling av 93 av hans prekener er bevart, den eldste vi har på latin. 30 av dem er fullstendige, mens resten er summariske eller utkast. Mange av dem handler om Det gamle testamentet og har definitivt anti-semittiske elementer i seg, mens andre tar for seg moralske spørsmål og et lite antall handler om doktrine og viser at Zeno var helt ortodoks i sin teologi. De gir oss mye kunnskap om kristen lære, liturgi, organisasjon og liv på 300-tallet, inkludert referanser til dåpsriter, tidlige «nonner», «påskegaver» til presteskapet og opprettholdelsen av den rene lære overfor arianismen.
Han omvendte utallige hedninger og vranglærere i Nord-Italia, og hver påske ble mange omvendte døpt. Han prekte ofte til en gruppe nonner som bodde i et kloster han selv hadde grunnlagt. Han oppmuntret unge jenter om å avlegge kyskhetsløfter mens de bodde hjemme, lenge før den hellige Ambrosius gjorde det samme i Milano. Han er hovedsakelig husket som en kirkelig forfatter. Han skrev omfattende om Kristi jomfrufødsel som en av de første i vesten, og andre teologiske spørsmål. Han la stor vekt på sakramentenes betydning for det kristne liv. Han var spesielt opptatt av det kirkelige liv og liturgien og ryddet opp i misligheter i bispedømmet og fremmet moral og dyder. Han korrigerte liturgiske misligheter og fordømte misbruk forbundet med agape, det vil si fellesmåltidet som ble holdt i forbindelse med eukaristien, og han forbød avbryting av messer for avdøde med høye klagerop. Han grunnla mange kirker, inkludert den praktfulle San Zeno Maggiore i Verona.
De fleste av detaljene om Zenos liv kommer fra middelalderske dokumenter som blander fakta og legender. I følge disse historiene var Zeno svært glad i å fiske i elva Adige, den nest lengste i Italia som flyter gjennom Verona, og han kan ha vært fisker før han ble konsekrert. Han valgte å leve i stor fattigdom og avsondrethet. Etter biskopens gode eksempel ble innbyggerne svært rause i sine almisser, og deres hus var alltid åpne for fattige fremmede. Denne inspirasjonen til veldedighet viste seg viktig da goterne erobret nabolaget og tok mange fanger. Folket i Verona var fremst i å gi bort alt de eide for å kjøpe fri disse fangene.
Zeno døde den 12. april ca år 371/72, andre kilder sier 380. Legenden sier at han led martyrdøden, noe som gjentas i den hellige pave A\gregor1.htm Gregor den StoreAs Dialoger, men forskningen betviler dette. Det gamle missalet i Verona kaller ham bekjenner, og Ambrosius, som levde på samme tid som Zeno, snakker om biskopens lykkelige død. Han ble gravlagt i San Zeno Maggiore i Verona, forgjengeren til dagens romanske basilika San Zeno, hvor hans grav fortsatt befinner seg i den niskipede krypten. Den nye kirken ble bygd mellom 1118 og 1135 etter at den gamle kirken var ødelagt i et jordskjelv. San Zeno er blant de mest betydningsfulle romanske kirkene i Italia. Allerede bronsedøren i hovedportalen med scener fra Det gamle og Det nye Testamentet gjør enormt inntrykk.
Zeno er gjenstand for mange legender. Pave Gregor den Store forteller at i 589 truet elva Adige med å legge det meste av Verona under vann, og da strømmet folket til kirken for sin hellige skytshelgen Zeno. Vannet syntes å respektere kirkens dører, og selv om det steg like høyt som vinduene, strømmet vannet aldri inn i kirken. Folket ble der inne i 24 timer i bønn inntil vannet trakk seg tilbake. Siden da har han vært påkalt mot vannskader. Zeno skal også ha reddet byen Pistoia i Italia fra en flom ved å lage et utløp for elvene Arno og Ombrone gjennom det som nå er kjent som passet Gonfolina.
Zenos kult vokste på grunn av disse og andre mirakler, og da Karl den Stores sønn Pipin regjerte, overførte biskop Rotaldus av Verona Zenos relikvier til en ny stor kirke. Rundt 830 kom hans hode til Radolfzell ved Bodensjøen. Hans minnedag er 12. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I Verona feires i tillegg hans translasjon den 21. mai og hans bispevielse den 6. desember.
Etter hans død ble 40 kirker, flere klostre, mange kapeller og tallrike altere viet til ham. På gamle mynter fra Verona finner vi hans bilde. I kunsten er hans symbol en fisk, som ifølge tradisjonen i Verona kom fra hans lidenskap for fisking, men som mer trolig viser til hans rolle som menneskefisker. I statuen «Den leende Zeno» i San Zeno Maggiore blir han fremstilt i mørk marmor, da han etter legenden stammet fra Afrika.
Hans patronat for spedbarn baseres på en legende som forteller at han ved fødselen ble stjålet av djevelen, som la igjen en gnom i hans sted. Selv om gnomen diet Zenos mor i 18 år, vokste han aldri. Zeno, som hadde blitt oppdratt av munker, ble tilfeldigvis tilkalt for å undersøke fenomenet og fikk gnomen til å gulpe opp all melken i en stor stamp.