Gerhard Goebel - 25 år som biskop i Tromsø

Av Msgr. dr. Torbjørn Olsen

Oversatt fra en artikkel på tysk til norsk av Informasjonstjenesten i OKB

Biskop-prelat Gerhard Ludwig Goebel MSF ble for 25 år siden, den 27. mai 1979, bispeviet i Peterskirken i Roma av pave Johannes Paul II.

Han ble født den 1. desember 1933 i Scheuerfeld-Sieg i bispedømmet Trier. Han vokste opp under presset fra Andre verdenskrig og i spenningsfeltet mellom det totalitære nazi-partiet og den internasjonale og uavhengige katolske Kirke. Som barn lærte han at Kirken hadde forrang foran politikken, og han lærte å leke videre selv når flyalarmen gikk. Begge disse erfaringene har preget ham.

Tidlig vokste det frem et ønske hos ham om å bli prest, da han allerede som syvåring fikk en bok om prestekall. Men ettersom hans far var falt under krigen i Polen, hadde hans mor ikke penger til å sende ham til et bispedømmeseminar. Men det fantes en annen mulighet: Gerhard Goebel kunne gå på skole hos Misjonærene av Den hellige Familie (MSF). Ordenskallet gjorde det mulig for ham å følge sitt prestekall. Den 8. september 1955 avla han sine første løfter. Etter filosofiske og teologiske studier ved ordensseminaret i Ravengiersburg ble han presteviet der den 3. juni 1960. Allerede ett år etter prestevielsen ble han sendt til Nord-Norge.

Der, i den nordlige diaspora, hadde Misjonærene av Den hellige Familie virket siden 1931. Åpenbart utførte de sitt arbeid godt, for fra 1932 fikk de alene ansvaret for hele Nord-Norge. I 1955 opphøyet Vatikanet området til rang av et apostolisk vikariat, og pater Johannes Wember MSF ble vigslet til biskop. Han søkte støtte hos den tyske ordensprovinsen, som sendte ham flere prester, blant dem Gerhard Goebel.

Hans første reise nordover ble begivenhetsrik. Han dro med tog til Stockholm og derfra til Narvik. I Stockholm skulle han overnatte hos St. Elisabethsøstrene. Men hos dem var alt stengt, så derfor måtte han tilbringe sin første natt i Skandinavia på venterommet på Sentralbanestasjonen. Men ved midnatt kastet politiet ham ut av stasjonsbygningen, så han hadde ikke annet valg enn å overnatte under en bro.

Til gjengjeld fikk han allerede på sin første søndag i Tromsø celebrere høymessen - på latin - i den lille katedralen. Den gangen fantes det bare et par hundre katolikker i hele Nord-Norge, fordelt på fem sogn. Han forteller gjerne at det var fryktelig å lære seg norsk. Men så fryktelig kan det ikke ha vært, ettersom han, som han også forteller, etter tre måneder forsto alt og etter et år kunne snakke språket akseptabelt. Deretter virket pater Gerhard Goebel ivrig som kapellan og sogneprest i forskjellige sogn, de siste årene i Tromsø.

På slutten av 1970-tallet var det mye uro i stiftsledelsen i Nord-Norge. Biskop Johannes Wember, som hadde ledet kirkedistriktet siden 1939, gikk av for aldersgrensen da han fylte 75 år. Pater Gerhard Goebel ble administrator. Ny biskop ble Johannes Baptist Przyklenk, også en Misjonær av Den hellige Familie. Han hadde til da vært biskop i Brasil og ble nå til manges overraskelse flyttet til Nord-Norge. Men han ledet stiftet i bare et halvt år som apostolisk vikar, deretter vendte han tilbake til Brasil. Pater Goebel ble utnevnt til administrator for andre gang. I mellomtiden fantes det en tid en ledende provikar.

Så kom Vatikanets avgjørelse i 1979. Vikariatet ble opphøyet til prelatur, og Gerhard Goebel ble utnevnt til den første biskop-prelaten. Da avisene brakte nyheten om utnevnelsen, var det ingen andre katolske prester i Tromsø. Ikke desto mindre var presteboligen allerede samme kveld overfylt, nemlig av protestantiske prester som kom for å gratulere.

I sine 25 år som biskop har Gerhard Goebel heller ikke vært forskånet for negative opplevelser. For eksempel oppga St. Elisabethsøstrene, som hadde virket så velsignelsesrikt, sine tre sykehus, og de måtte også legge ned en kommunitet. Også Jesu små Søstre trakk seg tilbake. Men likevel kan man si at disse 25 årene for det meste har vært en blomstringens tid. Antallet katolikker har steget sterkt: I 1979 fantes det 600 katolikker i Nord-Norge, mens antallet i dag er rundt 1.700. Hvert år blir noen ikke-katolikker opptatt i Den katolske kirke. Alle som ber om å bli opptatt, får et personlig brev av biskop Goebel. Grunnene til det økende antallet katolikker er innvandringen fra mange kanter av verden samt dåp av barn. Menighetsmedlemmene i Nord-Norge har lav gjennomsnittsalder, det er få begravelser, og utmeldelser fra Kirken hører til sjeldenhetene.

Da biskop Wember trakk seg tilbake, trengte man nye geistlige medarbeidere. Pater Goebel hentet allerede som administrator to nye tyske medbrødre til Norge. En av dem, pater Nikolaus Zeimetz, som i mellomtiden har blitt 84 år gammel, lever fortsatt i det høye nord. Alle de andre tyske medbrødrene fra den gangen er imidlertid døde, eller de arbeider i dag igjen i Tyskland.

Biskop Goebel skjønte snart at han ikke kunne vente flere MSF-prester fra Tyskland, så derfor tok han kontakt med sine medbrødre i Polen. Det har vist seg at dette var et svært klokt initiativ. Mange har kommet til Nord-Norge og har virket sammen med oss i kortere eller lengre tid. Det blir ofte hevdet at det er mange problemer med polske prester på grunn av språket, de kulturelle forskjellene og den ulike religiøse praksis, men i Nord-Norge har vi ikke gjort de erfaringene. Tvert imot har vi bare positive erfaringer.

I de siste årene har biskop Goebel også fått andre prester. Tre konvertitter fra prelaturet er blitt presteviet, slik at prelaturet til og med har vært i stand til å hjelpe Den katolske kirke i Sør-Norge med geistlig ekstrahjelp. Men dessverre har man hittil ikke lyktes med å vekke interessen for prestetjeneste hos katolske unge menn fra prelaturet.

Etter Andre Vatikankonsil har statistikkene og prognosene for ordenslivet stadig mer vært preget av tilbakegang, også i Norge. Dette endret seg i Nord-Norge da biskop Goebel i 1990 grunnla et kloster for karmelittsøstre. Angivelig, slik fortelles det i alle fall, ble biskop Goebel spurt av en annen biskop om det var riktig klokt å planlegge et slikt kloster i Tromsø. Men klosteret ble en suksess og til velsignelse for stiftet og for hele Norge. Også mange mennesker fra Sør-Norge, blant dem katolske ungdommer som ellers ikke ville ha besøkt Nord-Norge, har kommet til Tromsø for å besøke karmelittsøstrene. I offentligheten i Tromsø by og til og med for protestantiske medkristne har klosteret blitt svært viktig. I mellomtiden har enda to kontemplative klostre blitt grunnlagt i Sør-Norge, og i år blir det grunnlagt et cistercienserkloster for munker i Lofoten.

Ved slutten av biskop Wembers embetstid fantes det seks katolske kirker i Nord-Norge, et område som omfatter 176.000 km². Nå har vi elleve kirker. De tre siste kirkene som biskop Goebel har vigslet, er svært enkle, men disse kirkene disponerer over levende menigheter på ulike steder. De ble først bygd opp gjennom regelmessig katekese og messefeiring, før de fikk sine egne sakrale rom til sin virksomhet. Fra andre land hører man at sogn blir slått sammen. I biskop Goebels embetstid har det imidlertid blitt opprettet to nye sogn, Narvik og Mosjøen.

I sin ledelse av stiftet pleier biskop Goebel en enkel stil. Det kan gi det inntrykk at han mangler styrke, men da tar man feil! Han vet hva han vil, og han klarer også å gjennomføre det. Samtidig står han sine medarbeidere svært nær. Han tar også gjerne en øl sammen med dem og snakker med dem og lytter til dem til langt på natt.

Da Andre Vatikankonsil fant sted, hadde han allerede sin utdannelse bak seg og befant seg langt unna ethvert kirkelig utdanningssentrum. Likevel merker man at han raskt tilpasset seg den nye praksis og også dens teologiske begrunnelse. I august 2002 ble han rammet av et slaganfall. Protestantiske venner i Sør-Norge sa til meg at man nå kunne vente at han snart ville trekke seg tilbake. Men vi som befant oss i hans nærhet, visste bedre. Vi så med hvilken viljekraft han kjempet seg gjennom sykdommen.

I flere bispedømmer er det uro, også i Norge. Men prelaturet som ledes av biskop Goebel, er et av de kirkedistriktene med færrest problemer. Biskop Goebel har ingen akademisk tittel, slik som det vanligvis kreves av en biskop. Men Vatikanet har gjennom utnevnelsen av ham vist at det i Kirken finnes viktigere kvaliteter enn et diplom fra et universitet.